Minneord etter Erling Lorentzen

Prinsesse Ragnhilds enkemann, krigsveteranen og forretningsmannen Erling Sven Lorentzen er død, 98 år gammel. Den siste av Milorg og Kompani Linges store personligheter har lagt ned sin vandrestav for godt.

Erling var fremdeles skoleelev da landet ble overfalt 9.april 1940. Som 17-åring meldte han seg som frivillig, og han fikk et brutalt møte med krigens virkelighet under tjenesten på feltsykehuset på Sjusjøen, mens kampene raste i Gudbrandsdalen. Etter kamphandlingene gikk veien tilbake til skolebenken, men det tok ikke så lang tid før han ble involvert i illegalt arbeid. Allerede som 18-åring ble Erling assistent og ordonnans for Knut Møyen, som var Milorgs leder på Østlandet. Et tungt ansvar ble lagt på den unge mannens skuldre, og Erling fungerte som bindeledd mellom den sentrale ledelsen og motstandsledere i flere av byene på Østlandet. Det var i denne perioden han stiftet bekjentskap med Gunnar Sønsteby, eller «Kjakan» som Erling konsekvent kalte ham, og de to utviklet et tett og livsvarig vennskap.

Erling var også involvert i aksjonen hvor den sentrale motstandslederen Halfdan Haneborg-Hansen ble frigjort fra tysk fangenskap på Rikshospitalet, og det var like før han ble fanget i Gestapos finmaskede nett da tyskerne slo til mot Knut Møyens leilighet i Oslo sentrum. Milorg var rammet av arrestasjonsbølger og opprullinger flere steder i Sør-Norge, men på mirakuløst vis klarte Knut og Erling å bløffe seg gjennom Gestapos sperringer, samtidig som selveste Siegfried Fehmer gjennomsøkte Møyens husvære få meter unna.

Etter noen uker i dekning hos Gunnar Sønsteby, hvor Møyen overlot ledelsen av Milorg på Østlandet til sin skygge Jens Christian Hauge, gikk turen over til Sverige og deretter videre til Storbritannia for de to. I Skottland ventet en knallhard utdannelse i Kompani Linges regi, og som ferdig utdannet spesialjeger gikk ferden videre til Hallingdal og opplæring av Milorgs mannskaper i dalføret. Her arbeidet Erling i det skjulte i over et år, og han bidro til utdannelsen og organiseringen av Milorg-grupper helt fram til våren 1945. I Hallingdal var han også involvert i flere direkte aksjoner mot okkupasjonsmakten og dens lakeier.

Under frigjøringen ble Erling tilknyttet kongefamiliens livvakttjeneste, og det var i denne tiden han stiftet bekjentskap med prinsesse Ragnhild. Et bekjentskap mellom to unge mennesker som over årene utviklet seg til ekteskap i 1953. Da hadde Erling i flere år også vært tilknyttet en liten gruppe innenfor den hemmelige okkupasjonsberedskapen, med ansvar for kongefamiliens sikkerhet hvis en ny krig truet. Det var informasjon som Erling aldri delte med sin svigerfamilie, og tjenesten ble avsluttet da det unge ekteparet flyttet til Brasil.

Med base i Sør-Amerika hadde Erling stor suksess som skipsreder og forretningsmann gjennom flere tiår, men samtidig opprettholdt den lille familien den tette forbindelsen med Norge, sine venner og familie. Med jevne mellomrom kom de på langvarige besøk til hjemlandet. Det unge ekteparet ble foreldre til barna Haakon, Ingeborg og Ragnhild, og foruten langvarige besøk hos Kong Olav på Slottet, tilbrakte familien mye tid på hytta i Hallingdal, og i sommerparadiset på Oustøya i indre Oslofjord.

Det var et hardt slag for Erling da han etter 59 års ekteskap ble enkemann i 2012. Heldigvis kom livslysten tilbake, og han engasjerte seg med liv og lyst i flere prosjekter. Helt fram til det siste var han daglig på kontoret, og hans humanitære arbeid i Afrika og Sør-Amerika ble nøye ledet og overvåket fra lokalene i barndomshjemmet i Husebyveien på Ullern.

Etter bestevennens bortgang i 2012 ble Erling involvert i etableringen av Gunnar Sønstebys Minnefond. «Kjakans» utrettelige arbeid for fred og frihet gjennom et langt liv hadde satt spor, og den verdifulle arven måtte videreføres til nye generasjoner. Erling ble derfor livlig engasjert i fondets informasjons- og verdirettede arbeid. For var det noe de bitre erfaringene fra krigens dager hadde lært ham, så var det nettopp viktigheten av å ivareta et levende demokrati. Den årlige utdelingen av Sønstebyprisen var i så måte et høydepunkt i Erlings liv.

For sin innsats for landet ble Erling utnevnt til Kommandør av den kongelige norske St. Olavs Orden. Han var også dekorert med blant annet St. Olavsmedaljen med ekegren og Heimevernets Fortjenstmedalje.

Erling var en leken, kunnskapsrik og interessert person som beholdt gutten i seg. Han var et uredd menneske som stod opp for verdiene han trodde på, og det var umulig å forbli upåvirket av hans smittende engasjement. En epoke er uomtvistelig over, noe som oppleves både vemodig og trist. Samtidig er vi veldig takknemlige for det vi hadde felles, og for vennskapet vi hadde.

Minneordet er skrevet på vegne av venner av Erling Lorentzen.