Skoene var blitt våte, men det merket han visstnok ikke. Eller kanskje han ikke brydde seg? Han sto der med hendene i lommene på den lyse jakken med strikk i livet. Han skuet ut over området – Normandie, og ble stående, stille og betraktende. Bølgene som skyllet inn på stranden. Klippene. Og de ufyselige betongkolossene i bakgrunnen. Alt var så annerledes nå.
Det hadde sannelig vært svært mye liv og røre her. Nå var det ikke så mange spor igjen fra den begivenheten som hadde funnet sted. Jubileet. Mange prominente gjester og flere veteraner som hadde deltatt i det store slaget som utspant seg her for så mange år siden, hadde vært til stedet. Han hadde ikke fått noen invitasjon til jubileet. Det var ikke fordi den var kommet bort i posten. Det visste han. Han var bare rett og slett ikke blitt invitert. Han visste at det aldri hadde vært snakk om at han skulle få noen invitasjon heller. Nei, han hadde nok ikke vært i noens tanker i det hele tatt da de bestemte seg for hvem som skulle inviteres. Ingen æresbevisning skulle tildeles ham for deltagelse i krigen. Han hadde så absolutt vært her, men han hadde befunnet seg på et annet ståsted enn de inviterte.
Ingen æresbevisning skulle tildeles ham for deltagelse i krigen.
Vært tilstede i det samme helvetet, men med en annen synsvinkel. Han hadde bare vært en ubetydelig brikke i et grusomt spill. En enkel soldat. En som lett kunne styres og ofres for maktelitenes bestemmelser. Men like fullt var han et menneske med likeverd som alle mennesker. Med følelser og rett til å leve som alle andre. Uten å være ubetydelig på noen måte. Men han var jo ikke alene om det…
Han trakk pusten og rettet litt fraværende på sixpencen han hadde på hodet. Han og kona hadde kommet hit på eget initiativ.
Hun sto i bakgrunnen og ventet tålmodig. Han visste hun lot han få den tid han trengte, men han kjente henne såpass at han visste også når hun mente det var på tide å gå. Hun ville ikke gi uttrykk for det på noen måte. Men han bare visste.
Skoene var blitt gjennomvåte. Vannet hadde nådd ankelen og gjort kantene nederst på de brune buksebeina mørkere. Blikket var fjernt og sløret. Han var i sine egne tanker. Mange tiår tilbake i tid. I en fortid som ikke kunne glemmes. Det som hadde skjedd her hadde plaget ham i alle årene som hadde gått. Særlig om natten.
Den gang bare lå han der. I sitt sinn var han langt borte fra den franske kysten. Det var en solfylt sommerdag i den lille, vakre landsbygda han kom fra. Alt var bare fint og fredfullt der. Ut fra et lite hus kom det en kvinne med åpne armer, varm og frodig kvinne. Mor. Snille, fine mor. Han ville gi henne en klem og kjenne de trygge og gode armene hennes rundt seg. Høre henne hviske inn i øret hans at nå var alt fint og godt. Han nærmest svevde mot henne.
Et kraftig drønn, hadde revet han ut av hans tilstand. Han var tilbake i den kalde virkeligheten. Den kalde og grusomme virkeligheten, som han langt ifra ville være i. Smerten hogg i ham. En uutholdelig smerte. Ikke direkte fra skaden som han var blitt påført, men en smerte inn i hans sjel for å være så langt borte fra sitt trygge hjemsted. Han kjente på smerten av lengselen etter å være sammen med alle de han hadde kjær, alle de der hjemme.
Han hatet situasjonen han var i, hatet krigen. Han ville ikke være her. Han hadde blitt beordret. Tvunget til å være med. Han var ikke noe soldatemne. Tanken på å drepe et annet menneske gjorde ham kvalm og trist. Svært kvalm og trist. Å se andre menn skrike av smerte og lidelse, se andre dø, hadde gjort han ydmyk. Gitt han respekt for livet. For sitt eget og andres. Han hadde aldri tenkt over det før. Hadde alltid levd i den trygge landsbyen. Uten sorg, frykt og elendighet. Var det ikke slik det skulle være for en ungdom?
I begynnelsen hadde han vært nokså kampvillig. Nesten som de andre rundt ham. Men da han så hvordan det hele utviklet seg, måtte han mobilisere alt han hadde, for å kunne utføre den handlingen som ble krevd av ham. Andre medsoldater stolte på at han gjorde sin jobb. Valget var å drepe eller bli drept selv, enten av en fiende eller som desertør. Han kunne ikke slippe unna. Han skjønte det, men hans innsats hadde ikke vært helhjertet. Han var blitt slurvete. Det var egentlig ikke i hans natur å være slurvete, men det var noe annet der inn i ham som lot han være det. Hans respekt for andres liv hadde gjort at han ble skjødesløs. Det hadde straffet seg.
Tanken på å drepe et annet menneske gjorde ham kvalm og trist.
Nå lå han her. Like bortenfor lå en medsoldat. Han så på den døde unge mannen. Det kunne like gjerne vært han. Han visste at det ikke var hans skyld, men der og da i et lite øyeblikk følte han at det var hans skyld. Han følte seg også skyldig i alle andres død, men visste ikke hvorfor.
Det eneste han kunne, var å ligge her. Han følte seg forlatt, kunne ikke annet enn å høre og føle på all den elendigheten som foregikk rundt ham. Ligge og kjenne på smerte og frykt.
Han prøvde å tenke på de der hjemme, mor og far, småsøsknene og Anna. Anna.
Elskede Anna. Vakreste menneske på jord. Anna som bare var hans, og som ventet på ham. Han visste det. Han var trygg på det. Det hadde gitt ham trøst og styrke i situasjonen han befant seg i. Styrke. Ja, Gud han trengte det.
Han gled inn i en ny bevisstløs tilstand. Hans sinn var igjen tilbake på hjemstedet. Nå var han på en eng sammen med Anna. Han lå og betraktet henne. Hun danset lett omkring, mens hun innimellom plukket blomster. De brune, lange krøllene hennes fulgte ikke med i samme dans. Han humret lett for seg selv. Hun var så vakker der hun danset. Livet var herlig. Han var lykkelig.
Men det varte ikke lenge.
Den fysiske smerten gjorde ham maktesløs. Han prøvde å fokusere på noe annet, noe godt og positivt, men det var vanskelig. Det nyttet ikke en gang å tenke på Anna eller mor lenger, eller på hva han skulle gjøre på når han kom hjem. Et øyeblikk ble han overmannet av angst. Ikke for selve krigen, men for å gi opp. Og da var det slutt. Slutt på alt. Det visste han godt. Det hadde vært fristende å bare gi slipp på alt og slutte å kjempe. Slippe å kjenne smerte av noe slag, slippe å kjenne på lengsel, slippe marerittet. Men han kunne ikke gi opp. Han var alt for ung til å dø, bare 18 år. Han ville oppleve livet og kjærligheten. Han ville ikke dø i et fremmed land og i et helvete. Og han ville ikke dø fra alle de der hjemme som han var glad i og som var glad i ham. Han visste de ville bli knust. Han ville slåss, slåss for de han hadde kjær – slåss for livet….
Så ble han borte igjen.
Da han kom tilbake til bevissthet, visste han ikke om han hadde vært borte lenge eller bare en kort stund. Det var kaldt der han lå på den harde, kalde underflaten. Han fikk ikke åpnet øynene skikkelig. Synet mellom øyesprekkene, var uklart som i en tåkedis. Han lå og lyttet. Hadde han blitt hørselshemmet? Støyen og spetakkelet fra all krigføringen var ikke like øredøvende som før. Det var heller svakt. Han kunne nesten ikke høre noe. Det var nytteløst å prøve, og få oversikt over hva som foregikk. Han klarte ikke å bevege seg. Det føltes som om han var blitt lammet. Han klarte bare å bevege litt på armene. Han ble liggende i all sin elendighet og lytte med øynene igjen. Han kunne ikke gjøre annet.
Han åpnet øynene da han merket at noen sto ovenfor ham. Han klarte å se var konturen av en mann. Venn eller fiende? Så merket han geværmunningen som ble dyttet i ham. Han ble voldsomt redd. Han klarte ikke å få frem en lyd.
Det føltes som om han var blitt lammet. Han klarte bare å bevege litt på armene.
Han svelget hardt. Han ville løfte begge armene opp som tegn på overgivelse. Han klarte bare å løfte hendene til skulderhøyde, mens overarmene ble liggende.
Plutselig kjente han to sterke armer under armene sine. Han ble løftet opp av en annen mann. Beina var fortsatt på bakken. Deretter ble han slept. Det var langt ifra en mild behandling.
Alt han ville, var å overleve og dra hjem. Men nå så det mørkt ut.
Det siste han merket var lyset ute som gjorde vondt i øynene og en intens smerte før alt ble svart.
Den eldre mannen hadde hatt mange tanker rundt det å komme tilbake til Normandie etter alle disse årene. Hvordan ville det bli å komme tilbake? Han hadde vært og besøkt andre steder i området, men det var dette stedet som hadde mest betydning. Ikke akkurat der han sto nå, men i nærheten. Han trengte ikke å være eksakt der han befant seg den gangen. Han nøyet seg med å bare stå her på stranden.
Å få stå her og tenke tilbake på det som hadde skjedd for så mange år siden, og på en måte oppleve det på nytt, men bare i en annen setting, ga ham på en underlig måte ro i sjelen. Noe han hadde håpet på. Han visste at han aldri ville kunne glemme. Det som hadde skjedd var etset inn i hans sinn. Men han trengte å få litt sjelefred, og det hadde han fått.
Ringen var på en måte sluttet.
Det var begynt å skumre. Han hadde stått der lenge. Han snudde seg mot sin elskede kone som fremdeles sto der og ventet. Han syntes hun fremdeles var vakker, selv om årene hadde satt sine spor. Han var heldig som hadde slik en forståelsesfull kone. Det hadde vært mange opp og nedturer, men hun hadde alltid vært der for ham. Gitt den støtten han trengte, da det var på det verste.
Han vinket til sin kone, som vinket tilbake. Han rettet opp ryggen og ropte:
– Ich komme.
