Nyheter:

I det gamle sauefjøset har Jo øvergaard sitt private krigsmuseum.
I det gamle sauefjøset har Jo øvergaard sitt private krigsmuseum.

På familiegården har Jo Øvergaard et privat krigsmuseum

Det er arven etter faren, som var soldat i Kompani Linge.

Publisert Sist oppdatert

Sollia. Stor-Elvdal kommune.

Det går et nasjonalromantisk sus gjennom Amperhaugen gård. De velbevarte, laftede trehusene er omkranset av skigardgjerder. Utsikten mot Rondane nasjonalpark er upåklagelig. Her på gården, i det majestetiske kulturlandskapet, har det levd folk og fe siden 1600-tallet.

Nå er husdyrene borte, men folket holder fortsatt stand.

Det bor ikke lenger sauer i det gamle fjøset, og tradisjonell gårdsdrift er erstattet med innkvartering av turister. Den verneverdige gården er en godt bevart kulturskatt, i mer enn bare én forstand. For det er ikke bare trehusenes ytre som imponerer. På innsiden skjuler det seg en historisk skatt - unik i norsk krigshistorisk sammenheng.

Bak Amperhaugens laftede vegger har Jo Øvergaard samlet livsverket. Her har han samlet arven etter far.

Motstandsmann

Det begynte en gang på starten av 60-tallet, den gang Jo var et barn, og mye var annerledes. Det begynte i en ung gutts oppvekst og i en tid der nordmenn fortsatt forsøkte å lege sårene nazistene hadde påført nasjonen noen år tidligere. Lite ante Jo om hva som hadde foregått i Norge under krigen, men etter hvert ville den nysgjerrige gutten få et innblikk i de voksnes verden, et innblikk som skulle avsløre fars fortid som motstandsmann i kampen mot okkupantene.

– Far deltok i SOE-operasjon Grebe, presiserer Jo med stolthet i stemmen.

Motstandsgruppa Grebe. Bildet er tatt etter at et sabotasjeoppdrag mot Dovrebanen ble avbrutt på ordre fra London. F.v. Kjell Aubert, Rikard Zeiner-Henriksen, Arne Ratchje og Rolf Øvergaard.
Motstandsgruppa Grebe. Bildet er tatt etter at et sabotasjeoppdrag mot Dovrebanen ble avbrutt på ordre fra London. F.v. Kjell Aubert, Rikard Zeiner-Henriksen, Arne Ratchje og Rolf Øvergaard.

Krigsberetning

Han var åtte år da har forsto at de voksne hadde vært med i krigen. Og da far, Rolf Øvergaard, fikk besøk av gamle krigskamerater på Amperhaugen gård, ble sønnen sendt til sengs. Et gutterom som lå vegg-i-vegg med stua, og god hukommelse gjør at Jo fortsatt husker krigshistorier som ikke var ment for barneører. Siden 60-tallet har historiene blitt mange og tallrike. Bitene har begynt å falle på plass.

– Han var en god forteller og hadde et lyst sinn, som det heter, forteller Jo om sin far.

– Han var en spøkefugl og hadde mange morsomme historier om hva som hadde skjedd. De mange alvorlige sidene ved det å være soldat begynte han å fortelle systematisk til meg da han hadde fått kreftdiagnosen, minnes Jo som fikk høre en helhetlig krigsberetning gjennom de siste månedene av farens liv, en beretning som nå er bevart for ettertiden.

Sabotasje

Rolf Øvergaard
Rolf Øvergaard

Motstandsgruppa Grebe var en del av Norwegian Independent Company No. 1, bedre kjent som Kompani Linge. Militæravdelingen var igjen en del av det britiske Special Operations Executive (SOE). Soldatene ble håndplukket og gjennomgikk beinhard trening før de fikk tildelt feltarbeid i det okkuperte Norge.

– Far var en spreking, innmari god på ski og flink med det praktiske, forteller Jo om sin far som var godt kjent i terrenget han opererte i under krigen.

Det var i dalførene og i fjellområdene mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen det foregikk for Grebe. Her hadde motstandsgruppa sitt virke med sabotasje av vei og jernbane. Og i det øde landskapet mottok de flyslipp av soldater og containere proppfulle av våpen, krigsmateriell og rasjoner som ble fløyet inn i landet – verdifullt utstyr som ble brukt under operasjoner, og som i krigens sluttfase ble fordelt til hjemmefronten.

Livsverket

«Han handler alltid rolig og veloverveid», var ordene Rolf Øvergaards overordnede valgte for å beskrive ham i en rapport under krigen. Han ble ikke håndplukket og trent for sabotasjearbeid og «silent killing» uten grunn. For krigsarbeidet til Rolf og motstandsgruppa Grebe var ikke for sarte sjeler. Gode nerver var en forutsetning for de utvalgte som opererte bak fiendes linjer.

I møte med tyskere ville det stå om livet. Angiveri, tortur og død var en del av hverdagen, og mange måtte betale den ultimate prisen i kampen for frihet. Det er den historiske arven etter far som er grunnsteinen i det Jo har klart å skape på Amperhaugen gård. Livsverket ville sannsynligvis aldri blitt til uten fars krigsinnsats.

Privat krigsmuseum

I det gamle sauefjøset, bak hakekorsflaggets grelle symbolikk, står væpnede, tyske soldater i full uniform. På motsatt side av rommet, i sterk kontrast, står kampklare, norske styrker. Det er gått detaljert til verks. Autentisiteten er slående, for dette er ekte vare. Og slik innledes Sollia Krigshistoriske Museum.

Dette er sannsynligvis Norges største private krigsmuseum, og gjenstandene her kunne like gjerne vært utstilt på Forsvarsmuseet i hovedstaden. Og bak de mange utstillingsrommene og monterne ligger et vanvittig og livslangt arbeid. Det originale krigsmateriellet som lå igjen på gården etter krigen, stuet bort på låve og stabbur, utgjør kun en del av samlingen. Det aller meste har Jo kjøpt eller byttet til seg gjennom livet.

Uniformer fra skurkene

En del gjenstander har også blitt gitt i gave til museet fra givere som har sittet på unike krigseffekter og hatt et ønsket å gjøre sine eiendeler tilgjengelig for allmenheten. Her finnes uniformer, gammel proviant, paradedolker, fenghetter, bombekart, krigsmedaljer, radioapparat, containere fra flyslipp, fallskjermer, fotografier og store mengder våpen – plomberte sådan. Noen gjenstander er mer unike enn andre. I en utstillingsmonter henger uniformen til SS-Oberführer Heinrich Fehlis, sjef for det tyske sikkerhetspolitiet i Norge under krigen.

Jo Øvergaard formidler krigshistorien med stor kunnskap og innlevelse.
Jo Øvergaard formidler krigshistorien med stor kunnskap og innlevelse.

– Jeg pleier å si at det er skjebnes ironi. Faren min risikerte livet gjennom fem år med å slåss mot okkupasjonsmakten, så bruker sønnen altfor mye penger til å kjøpe uniformen til den største skurken. Hos Jo sitter spøken og smilet løst. Det positive sinnelaget er en del av farsarven.

Kommandokniven

Andre gjenstander er personlige, som kommandokniven Jo fikk i gave av Hans «Kyllingen» Storhaug som guttunge. Kallenavnet lyver, for mannen var ikke hvemsomhelst. For Storhaug, som var en viktig del av Grebe, spilte i tillegg en sentral rolle under tungtvannsaksjonen på Rjukan. En ekte helt som satte varige spor i en liten tass fra Amperhaugen.

Undertrykkelse og motstand

Bredden er formidabel, for det er ikke bare historien om Rolf Øvergaard og Grebe som skildres til tross for at farens motstandsgruppe har fått tildelt mye oppmerksomhet i lokalene. Det som utstilles her, forteller taust om fem år med okkupasjon. Hverdagsliv og kamphandlinger. Undertrykkelse og motstand. Nordmenn og nazister. Liv og død. De fysiske gjenstandene viser et ærlig bilde av krigen, men det er Jo, og hans kunnskap og evne til å formidle som gir historien dybde. For han er levende engasjert og en historieforteller av rang. De utfyller hverandre, gjenstandene og Jo. – Jeg ønsker å bidra til å vedlikeholde forsvarsviljen blant nye generasjoner av unge. Jeg har hele livet vært opptatt av dette med Forsvaret og forsvarsvilje poengterer han.

Veivalg

I en monter, blant flere våpen, ligger fars pistol fra krigstiden – en Colt, med taske og det hele. Rolf Øvergaard ble motstandsmann, for i hans overbevisning lå det naturlig å yte motstand. Andre havnet på gal side, ofte ved en tilfeldighet, og måtte leve med veivalget livet ut. – Jeg er preget av at jeg vokste opp i en motstandsfamilie, men jeg vil at folk skal reflektere over valg og vanskelige valg, forteller Jo. Han retter ofte søkelyset på de valgene som ble gjort underveis, og som under okkupasjonen ikke var så opplagte som det de fremstår som i dag. Valg det kan trekkes paralleller til i vår egen samtid.

Bak de mange utstillingsrommene
og monterne ligger et livslangt arbeid.
Bak de mange utstillingsrommene og monterne ligger et livslangt arbeid.

Fallskjermjegerskole

For krigen er en epoke i norsk historie det kan være vanskelig å forstå for dem som lever i en opplyst internettalder. Det er lett å mene i etterpåklokskapens navn, men under krigen satt ingen med fasit i hånden. Det er ettertiden som har malt det historiske krigsbildet i sort og hvitt. Datidens virkelighetsbilde hadde langt flere gråtoner. Selv om det har gått ham vel, har Jo også reflektert over egne valg gjennom livet og da spesielt ett han gjorde for lenge siden. At han i sin ungdom valgte bort Forsvarets fallskjermjegerskole til fordel for kjærligheten, er en avgjørelse som har fulgt ham hele livet. For søknadspapirene ble revet i to etter kjærestens ønske. Det ble kun med tanken, men etter hvert forsvant også jenta.

– Kjærlighetsforholdet tok slutt, men drømmen om å hoppe har vært der hele tiden.

Bombefly

Året er 1945. Det er blitt 23. februar, og det er fortsatt krig, selv om de fleste forstår at det går mot en slutt. I Berlin har Hitler søkt tilflukt i bunkeren der han skal ende sitt liv. Hevngjerrige, russiske horder truer i øst. Fra vestre og søndre flanke er amerikanske styrker i anmarsj. Det tredje riket er nær fullstendig kollaps. I Norge, i et øde dalsøkke noen kilometer unna Amperhaugen gård, sitter soldater fra Grebe og venter i nattemørket.

En av mennene er Jos far, Rolf Øvergaard. Soldatkroppen er i full beredskap. Ventetid er nervekrig. Dette er alvor. I det fjerne skimtes skygger mot stjernehimmelen og snart brytes stillheten av umiskjennelig flydur fra kraftige propeller. Soldatene i snøen handler raskt. Det er ingen tid å miste, og snart er lyktene, som skal markere slippområdet, tent.

Like etter brøler to digre, britiske Stirling bombefly over hodet deres, og ut av metallskrogene velter menn og materiell. Himmelhvelvingen fylles med fallskjermer, og eksosstriper fra bombeflyene som forsvinner i natten som spøkelsesfugler. De nyankomne soldatene og containerne lander trygt i snøen. Snart er det atter stille mellom fjellene.

Kamp mot klokka

Noen dråper rom i en lommelerke byr på en kort og edruelig feiring, for det går ikke lang tid før to nye bombefly kommer dundrende med flere containere som snart svever ned i sine fallskjermer. Og grytidlig neste morgen venter en formidabel opprydningsjobb. De mange containerne med fargerike skjermer, som ligger strødd i dalsøkket, må vekk. Det blir en kamp mot klokka, fiendtlige øyne og naturelementer.

Sabotasje

Det som i dag betegnes som «storslippet», var ett av mange flyslipp motstandsgruppa Grebe mottok med livet som innsats under krigen, og et mylder av tanker må ha streifet mennenes hoder mens det sto på. Og det kan tenkes at Rolf Øvergaard utførte sin plikt med blandende følelser, at han fra tid til annen kanskje fikk en følelse av vemod.

– Far hadde en drøm om å hoppe i fallskjerm, men fikk aldri det. Han tenkte hele livet på at han mistet muligheten til å komme luftveien, forteller Jo.

Etter en kort treningsperiode hos SOE i skjærgården utenfor Stockholm, i påvente av transport til Storbritannia for videre trening og et mulig fallskjermhopp over Norge, blir Rolf beordret tilbake til hjemlandet for å utføre sabotasjeoppdrag. Ønsket om å få oppleve en heroisk tilbakekomst til fedrelandet som fallskjermjeger fikk han aldri oppfylt.

Livslang drøm

Den 23. februar 2020, på dagen 75 år etter «storslippet», dundrer nok et militærfly over det samme området. Det er fred i Norge. Det er ingen fremmed militærmakt som okkuperer landet. Nå er det øvelse og minnemarkering som skal gjennomføres. For i Hercules-maskinen sitter soldater fra Forsvarets Spesialkommando på Rena i full utrustning – klare til å gjenskape flyslippet til Grebe under krigen. Det skal hedres, ikke kjempes. Og i militærflyets lasterom, blant soldater, våpen og fallskjermer, sitter et bursdagsbarn på 66 år i krigshistoriens tjeneste. Med sitt livs hopp skal Jo få hedre krigsinnsatsen til Grebe, samtidig som han får oppfylle sin fars og sin egen livslange drøm.

Rørt

Idet lasteluken åpnes, kommer et storslagent landskap til syne. Vill og utemmet norsk natur. Snøkledde fjell som glitrer i sollyset. Fedrelandet i all sin prakt. Og langt der nede under flykroppen kan landingspunktet skimtes. Det hvite landskapet ligger klart til å ta fallskjermhopperne imot, akkurat slik som for 75 år siden. Kommandosoldatene tar sats og kaster seg ut i det fri. For Jo Øvergaard blir øyeblikket en sterk opplevelse.

– Jeg følte meg veldig rørt da fallskjermjegerne gikk ut der først, og jeg tenkte på det som skjedde for 75 år siden, og at det nå er nye ungdommer som er villige til å gå i bresjen for å forsvare friheten.

Jo Øvergaard får sitt første fallskjermhopp for å minnes motstandsgruppa Grebe.
Jo Øvergaard får sitt første fallskjermhopp for å minnes motstandsgruppa Grebe.

Euforisk

Til helsike med nerver og forstyrrende tanker. Synkront med den erfarne hopperen han er koblet til, forlater Jo flykroppen og overgir seg til de fysiske lover og fritt fall. Og i noen titalls sekunder forsvinner tid og sted. For en stund er Jo fallskjermjeger, og får leve i en drøm som ikke lenger er enn drøm, men som er blitt til virkelighet.

– Det var euforisk. Det å strekke seg ut med hender og føtter og føle at man flyr, forteller han om sin opplevelse.

Lommelerka

Fallskjermen utløses med et rykk og fylles med luft. Snart lander Jo trygt i den myke snøen. Det er ingen tyske soldater som venter i bakhold. Og det er heller ingen angivere som ligger på lur i fjellet. For rundt landings plassen venter venner, lokalbefolkning, soldater og medier som vil overvære begivenheten og vise sin respekt til motstandsgruppa Grebe.

Den samme lommelerka som for 75 år siden.
Den samme lommelerka som for 75 år siden.

Innenfor hoppdressen har Jo en helt spesiell gjenstand som har fått være med gjennom svevet. Den samme lommelerka som soldatene fikk en klunk av for 75 år siden, er fylt med rom, og går nå på rundgang for å hedre krigsheltene. Det er noe verdig ved det hele.

Og på et vis er ringen sluttet for Jo Øvergaard – fallskjermjegeren i krigshistorisk tjeneste.