Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Den første juledag i år har en viktig film premiere. «Den største forbrytelsen» retter, slik Marte Michelets bok med samme tittel gjorde, søkelyset mot det mest avskyelige utslaget av nazistisk ideologi: deportasjon og tilintetgjørelse av jøder. Holocaust har også sitt norske kapittel, noe fortellingen om familien Braude på Grünerløkka i Oslo illustrerer med ubehagelig tydelighet.
Annonse
Lars Rowe så en foreløpig versjon av filmen, sammen med representanter for HL-senteret og Jødisk Museum i Oslo, etter invitasjon fra produksjonsselskapet Fantefilm.
Lars Rowe er leder av Norges hjemmefrontmuseum.Foto: Jan Sørensen
Vi følger den norsk-jødiske familien fra tiden rett før det tyske angrepet 9. april 1940. De litauiske immigrantene Sara og Benzel Braude har skapt et godt hjem for sine fire barn i den norske hovedstaden. Barna, alle født i Norge, utfolder seg på ulike arenaer og navigerer sine liv i spenningsfeltet mellom norsk hverdag og jødisk tradisjon.
Vi følger særlig den nest yngste i flokken, Charles (Jakob Oftebro), gjennom hans framganger i idretten og i kjærlighetslivet. Charles blir norsk mester i boksing. Mellom slagene møter og ekter han sin utkårede Ragnhild (Kristine Kujath Thorp).
Grusom skjebne
Charles og Ragnhild spilles fortreffelig av Oftebro og Thorp. Utviklingen av deres romanse gir, gjennom all sin gjenkjennelighet og sjarme, filmen en empatisk nerve som uvegerlig vil berøre publikum. Deres ungdommelige glede over livet og hverandre er medrivende. Charles feirer både boksegull og kjærligheten, og applauderes fra alle kanter. Men dette er dessverre bare et kontrasterende forspill til den grusomme skjebnen som kort tid etter skal ramme Braudene og andre jøder bosatt i Norge.
«Den største forbrytelsen» vil evne, ved bruk av dramatiske virkemidler og gjennom fengslende skuespillerprestasjoner, å framprovosere en sterk reaksjon hos de fleste av dem som ser den.
Høsten 1942 ble jødiske personer i Norge, norske statsborgere og immigranter, samlet opp og transportert til utslettelsesleire på kontinentet, de fleste mellom 26. oktober og 26. november. Der ble de summarisk tatt livet av eller tvunget til å arbeide til de stupte. Det bodde rundt 2100 jødiske personer i Norge da krigen kom. Omkring 1200 klarte å flykte. Over 770 jøder ble deportert fra norsk jord. Mellom 20 og 40 av disse overlevde.
Norske aktører
«Den største forbrytelsen» legger lite vekt på de tyske bakmennene, men viser fram norske aktører som utførte dette nazistiske prosjektet. Vi ser drosjesjåfører, regnskapsførere, fangevoktere og byråkrater i travel aktivitet. Anders Danielsen Lie, som spiller organisatoren av aksjonene mot jødene i Norge – politiinspektør Knut Rød – gjør et sterkt inntrykk. Danielsen Lie er i stand til å gestalte Rød med en dybde som gjenspeiler de motstridende elementene i denne mannens biografi. Nicolai Cleve Brochs framstilling av den sadistiske vokteren Leif Brynjulf Lindseth i Berg fangeleir har ikke samme dybde, men er likevel et effektivt portrett av antisemittisk brutalitet.
Sterk film
«Den største forbrytelsen» vil evne, ved bruk av dramatiske virkemidler og gjennom fengslende skuespillerprestasjoner, å framprovosere en sterk reaksjon hos de fleste av dem som ser den. Og det er filmens misjon, og det som gjør den viktig: Vi må forstå rekkevidden av den største enkeltstående forbrytelsen som ble begått i løpet av de fem krigsårene 1940-45, og at også norske gjerningsmenn var delaktige.
Vi må forstå rekkevidden av den største enkeltstående forbrytelsen som ble begått i løpet av de fem krigsårene 1940-45, og at også norske gjerningsmenn var delaktige.
Som leder for en institusjon som arbeider for at krigens redsler og totalitære ideologiers uhyrligheter skal eksponeres for den oppvoksende slekt, vil jeg rose «Den største forbrytelsen» som pedagogisk prosjekt.
