Ved 15-tiden tirsdag seilte Heyerdahl ut fra Haakonsvern for å gå under Natos kommando i Standing Nato Martime Group 1 (SNMG1), som er den stående maritime styrken til Nato i Nord-Atlanteren og i Østersjøen.
Forsvarets forum ble med ut da KNM Thor Heyderdahl forlot Haakonsvern.
Trygge nære havområder
I alliansen og blant nasjonene som ellers bidrar til internasjonal sikkerhet på sjøen, vil det alltid være en kabal av hvilke skip som deltar – og hvor de deltar. Det har man historisk sett når Norge har sendt skip både til Adenbukta, Østersjøen og til operasjoner i Middelhavet.
– At Norge avgir en fregatt til Nato-oppdrag i tilnærmet eget farvann, kan være med på å gjøre det lettere for andre nasjoner å sende større og mer slagkraftige skip til andre farvann, som eksempelvis Persiabukta.
Det sier Anders Romarheim, leder for senter for internasjonal sikkerhet ved Institutt for forsvarsstudier (IFS), Forsvarets Høgskole.
– KNM Thor Heyerdal skal patruljere i Nord-Atlanteren. Det er jo en region vi tilhører. Derfor handler ikke dette om å sende et skip langt vekk, men å avgi kommando til et skip i Nato-operasjoner, sier Romarheim.
Formålet er å trygge sikkerheten til sjøs i våre nære havområder.
Les også: Thor Heyerdahl fikk toppscore i britisk skips-test
Gjør det enklere
– Et slikt bidrag vil være verdsatt av våre nærmeste allierte i en tid da de ønsker å opprette en maritim sikkerhetsstyrke i Den persiske gulf. Det er en konvensjonell måte å tenke på å ha rotasjonsbaserte bidrag på sjøen. Norge frigjør mest sannsynlig skip fra andre land – som kan være med å bidra andre steder, inkludert i Persiabukta – hvis det blir aktuelt, sier Romarheim.
Bidraget til Nato-styrken har vært planlagt lenge, men kan likevel være med å bidra til å gjøre det enklere for andre land å etablere en felles marinestyrke i Persiabukta.
Iran tok fredag 19. juli kontroll over den britisk oljetankeren Stena Impero ved Hormuzstredet. Det har skapt internasjonale reaksjoner og krav om å etablere en maritim styrke. Også Norge er forespurt om å stille skip til denne styrken, noe som ikke er avgjort.
Lav politisk kostnad
Med KNM Thor Heyerdahl i tjeneste i Nord-Atlanteren, KNM Helge Ingstads ødelagt og en treningsfregatt konstant på trening, så har Norge ikke mange andre skip å eventuelt bidra med i Iran. Forsvaret står igjen med to fregatter som skal seile mer i nord og noen MTB-er som er vedtatt utrangert om noen år.
– Norges bidrag i Nord-Atlanteren er et helt rutinemessig alliansebidrag. Jeg mener det ikke skader det norske sikkerheten at skipet seiler i tilnærmet lokalt farvann, sier Romarheim.
– Men det strekker litt i mannskap og i den umiddelbare gripbare flåtestyrken Norge har.
– Hvor viktig er det at Norge bidrar?
– Det er stor forskjell på å sende en fregatt til Nord-Atlanteren eller det indiske hav.
Dette fremstår som godt sikkerhetspolitisk håndverk, Norge gir et verdsatt bidrag med lav risiko for norske væpnede styrker og lav politisk kostnad for regjeringen, mener Romarheim.
Les også: Ståle Ulriksen: Norsk bidrag vil svekke norsk sikkerhet
Viktig av tre grunner
Forsker og oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole mener det er tre grunner til hvorfor det er viktig at Norge bidrar med KNM Thor Heyerdahl i Natos stående marinestyrke.
– For det første knytter dette USA tettere til forsvaret av Norge. Ved å holde sjøveien over Atlanteren åpen vil det bli enklere for USA å sende forsterkninger over til Norge. Dette er særlig viktig fordi den norske forsvarsevnen er så svak at forsterkningene må komme raskt, før den norske forsvarsevnen kollapser. For det andre gir det norske bidraget egne myndigheter mer kraft til å påvirke Nato-operasjoner i vår egen bakgård. Dermed får myndighetene også bedre nasjonal kontroll med hvordan amerikanske styrker vil bli disponert i norske nærområder. Den tredje årsaken er at norske myndigheter får en bedre maritim situasjonsforståelse i sitt viktigste operasjonsområde. Dette ville ikke vært mulig å få til alene fordi norske luft- og sjøstyrker mangler utholdenheten som kreves for å operere over tid i disse store områdene, sier oberstløytnant Heier.
Samtidig mener Heier at norsk deltakelse i SNMG1 gjør det enklere for Norge å si nei til å delta i en marinestyrke i Hormuzstredet.
– Med å delta i SNMG1 med en fregatt så har vi ikke spesielt mye mer kapasitet tilgjengelig, verken skip eller mannskap. Samtidig frigjør vi andre lands Nato-fartøy fra SNMG1, som dermed kan sendes til Hormuzstredet.
Unnslipper lei regjerings-knipe
Heier tror også at Norge med dette lettere kan unnslippe en lei knipe innad i regjeringen.
– Det er tvil innad i regjeringen på hvor smart det er å bidra i Hormuzstredet, særlig i en USA-ledet koalisjonsstyrke. Man frykter Norge kan bli trukket inn i en konflikt man ikke kjenner konsekvensen av. Dessuten risikerer myndighetene å måtte ta beslutninger på et informasjonsgrunnlag som er tuftet på allierte fremfor norske etterretninger. Dette øker risikoen for gale beslutninger siden informasjon fra andre stater oftest er farget, ladet eller på annen måte fordreid. Man må ikke stole på andre lands etterretninger i slike situasjoner. Da er det mindre risikabelt å delta i SNMG1.
Heier sier Norges deltakelse i SNMG1 riktignok har vært planlagt i lang tid, men at den kommer veldig beleilig akkurat nå.
– Med et lite forsvar er norske myndigheter svært sårbare når det forsvinner en fregatt, som i tilfellet med KNM Helge Ingstad. Det gir regjeringen et svært begrenset handlingsrom i internasjonale operasjoner, samtidig som allierte forventninger til norske styrkebidrag i utlandet er økende.
Får aksept til nei
Likevel tror Heier at Norge får aksept fra både USA og Storbritannia dersom vi sier nei til å delta med en marinestyrke i Persiabukta.
– Det har nok sammenheng med at mer synlighet og tilstedeværelse i nordområdene er viktigere for USA enn det som skjer i Hormuzstredet. De potensielle truslene mot USA, Nato og Europa er nemlig større rundt de strategiske basekompleksene på Kolahalvøya enn situasjonen i Persiabukta. «Kampen om Atlanterhavet» er i gang, og jeg tror at så vel USA som Storbritannia vil være tjent med at Norge prioriterer den nordlige fronten.
Norge avhengig av Nato
Førsteamanuensis Amund Lundesgaard jobber spesielt med strategi, operasjoner og styrkestrukturer hos IFS. Også han peker på at bidraget nærmest også er et bidrag til forsvaret av Norge.
– Det er likevel nødvendig at Norge stiller opp for Nato i en troverdig og stor marinestyrke. Norge er avhengig av at Nato stiller opp for oss i en krise eller ved krig, og da må vi stille opp for alliansen, peker han på.
– Vi må bidra jevnlig for å være troverdig, sier Lundesgaard.
– Kunne vi ikke bare bidratt med forsvar av eget territorium til havs?
– Det ville ikke gitt noen troverdighet med ett skip som en egen styrke. I en Nato-kontekst blir imidlertid marinestyrken større og gir mer troverdighet.
– Kan Norge bidra også andre steder med fregatter, eksempelvis i Persiabukta?
– Det er så få skip igjen i Norge så det er veldig vanskelig.
– Hva med MTB-er?
– Det kommer an på hvordan man tenker at styrken skal bli eller hvordan man kan bidra.
