Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_2175_–vitrengerhjelpforum_2175_–vitrengerhjelphttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9739Trenger hjelp: Norge er avhengig av hjelp fra USA, skriver Terje Bruøygard (Foto: Robert Eik/Forsvarets forum). /forum-media/PubImages/20180913tk_I3015.jpgTrenger hjelp: Norge er avhengig av hjelp fra USA, skriver Terje Bruøygard (Foto: Robert Eik/Forsvarets forum).

– Vi trenger hjelp

Det finnes styrker på høy beredskap som kan komme oss til unnsetning, men ingen av disse er dedikert til Norge, skriver oberstløytnant Terje Bruøygard.

NATO har bidratt til fred, stabilitet og utvikling i Europa i 70 år, men kan ikke sies å være fri for utfordringer. Utvidelsen av NATO har ført til et noe regionalt splittet fokus. Middelhavslandene ser trusselen relatert til ulovlig immigrasjon fra det afrikanske kontinentet. Flere østeuropeiske stater er nabo til Ukraina, et land hvor Russland har drevet gråsonekrig i flere år. De baltiske statene har en krevende historie med Russland og har de senere årene reelt blitt utsatt for trusler. Norge er i en særegen situasjon ved at vi er nabo til Russland, at Russland har tyngden av sine strategiske kjernefysiske våpen tett på, og at Nordflåtens inn- og utpassering til Atlanterhavet foregår gjennom vårt område.

USA ser Russlands oppførsel som en trussel mot eget hegemoni og tar sin rolle som Europas beskytter på alvor, samtidig som stormakten er tydelig på at europeerne bidrar for lite selv. Tidligere sjef for Telemark Bataljon, Terje Bruøygard, er for tiden instruktør ved Marine Corps University i USA (Foto: Anette Ask/Forsvaret). 

Dette er en redigert og forkortet utgave av teksten som først sto på trykk hos Utsyn. 

Alliert forsterkning gjennom NATO og bilaterale avtaler med USA er den viktigste sikkerhetsgarantien Norge har. Det finnes styrker på høy beredskap som kan komme oss til unnsetning. Det er derimot viktig å være klar over at ingen av disse er dedikert til Norge, og vil være gjenstand for politisk prioritet. Styrkene er beskjedne i omfang og kan kun forflytte seg til et operasjonsområde under fredelige forutsetninger. Norge har forpliktet seg til betydelig vertslandstøtte. Dette stiller store krav til Norge og til Forsvaret.

NATO og Russland

NATO er sterkere både økonomisk og militært enn Russland, selv om Russland kan etablere lokal tidsbegrenset styrkeoverlegenhet. NATO er en forsvarsallianse og defensivt innrettet. Det betyr at NATO primært må reagere på russisk aggresjon, dersom avskrekking mislykkes. Russland har på sin side et enormt område å forsvare. De russiske styrkene skal fordeles ut over flere fronter. Selv om Russland har vist at de raskt kan gjennomføre store troppeforflytninger mellom frontene, er det begrenset hvor mye militær kraft landet kan generere i en frontretning uten å svekke andre områder. Dette gjelder også mot Norge. Dersom et russisk overraskelsesangrep mot NATO likevel skulle oppstå, vil alliansen måtte gjennomføre krevende operasjonell forflytning fra nasjonale baser til et innsatsområde. Hvis det er flere behov for samme styrker, vil alliansen i tillegg stå overfor en vanskelig prioritering.

En økende bekymring over hvor raskt Russland synes å kunne iverksette større militære operasjoner, vist gjennom øvelsene ZAPADVOSTOKKAVKAZ og TSENTR med opp mot 300 000 soldater, ledet til behov for skjerpet reaksjonsevne i NATO.

Svaret ble NATO Response Force (NRF), etablert i 2002. NRF består av et fellesoperativt ledelseselement med land-, luft-, sjø- og spesialkomponent.

Spydspissen er en Very High Readiness Joint Task Force (VJTF) på rundt 20 000 soldater på to til tre dagers beredskap. Cirka 5000 av disse tilhører en multinasjonal brigade, der Norge har stilt styrker ved flere anledninger. VJTF har også luft,- sjø- og spesialstyrker. NRF har videre en oppfølgingsstyrke på to multinasjonale brigader, en maritim komponent basert på Standing NATO Maritime Group (SNMG) og Standing NATO Mine Countermeasure Group (SNMCMG), en luftkomponent, en spesialstyrkekomponent og en Chemical, biological, radiological and nuclear (CBRN) task force. NRF vil bli justert til oppgaven den skal løse, men er i utgangspunktet i størrelsesorden 40.000.

Styrken skal være i stand til å løse oppgaver fra generelle sikkerhetsoperasjoner til kollektivt forsvar.

Selv om NRF består av dedikerte styrker på relativt kort beredskap, er styrken begrenset i størrelse. Styrken har således neppe potens i seg selv til å slå tilbake et russisk angrep, men gir et klart varsel om at NATO står sammen. Dersom det blir en større konflikt eller krig er det helt andre størrelser og en annen maktbruk som må legges til grunn. NATO har ni deployerbare korpshovedkvarter som er dimensjonert for de vanskeligste oppgavene. Hver av disse er i stand til å lede en styrke på opp til 60 000, men er derimot betydelig tyngre å deployere.

Tanken med VJTF er at NATO kan sette inn styrker for å berolige et medlemsland eller et område i en innledende fase av en krise og dermed avskrekke Russland fra en eventuell offensiv handling. Selv om Supreme Allied Commander Europe (SACEUR) skulle ha forhåndsgodkjenning til å gjøre VJTF klar ved hjemmebase, er det North Atlantic Council (NAC) som må bestemme om og hvor forflytning skal finne sted. Konseptet hviler dermed på at NAC evner å oppnå konsensus på den tiden styrken har til å gjøre seg klar. Deretter må det gjennomføres en operasjonell forflytning til vedtatt operasjonsområde.

Vertslandstøtte

For å konkretisere kompleksiteten og omfanget av en alliert forsterkning kan øvelsen Trident Juncture 2018 (TJ18) brukes som eksempel. Under TJ18 deployerte cirka 50 000 soldater til Norge fra 31 land. Styrken hadde om lag 250 fly og helikoptre, 65 marinefartøy og 10 000 kjøretøy.

Hvis NATO må velge innsatsområde, hvor ligger da Norge i prioriteringen? 

Til sammenligning har Oslo Lufthavn oppstillingsplass til 71 fly og plass til cirka 20 000 personbiler.

Mottak av forsterkningsstyrker krever betydelig vertslandstøtte. Havne- og lufthavninfrastrukturen blir således svært viktig. NATO startet planleggingen av TJ18 flere år i forkant, og de første styrkene begynte å rotere inn til Norge flere måneder før øvelsen startet. 

 

 

forum_2175_–vitrengerhjelpforum_2175_–vitrengerhjelphttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9740Vanskelig: Å komme Norge til unnsetning vil være tidkrevende og utfordrende, skriver Terje Bruøygard. Her ser Abrams stridsvogner under Trident Juncture (Foto: Werner Juvik/Forsvarets forum). /forum-media/PubImages/STRIDSVOGN MARINES nett2.jpgVanskelig: Å komme Norge til unnsetning vil være tidkrevende og utfordrende, skriver Terje Bruøygard. Her ser Abrams stridsvogner under Trident Juncture (Foto: Werner Juvik/Forsvarets forum).

En raskt eskalerende situasjon akkompagnert av russiske informasjons- og cyberoperasjoner, vil gjøre politisk behandling og forberedelser utfordrende.

Det kan i tillegg være verdt å reflektere over hvilke faktorer som legges til grunn hvis det europeiske kontinentet er truet, samtidig som vi for eksempel skulle ha signalisert behov i Norge. Hvis NATO må velge innsatsområde, hvor ligger da Norge i prioriteringen?

Verken VJTF eller øvrige NRF styrker har kapasitet til å gjennomføre en forflytning og overføring av styrker fra sjøen eller via luften til et område besatt av en fiende, slik som landgangen i Normandie i 1944. Det er det bare USA som har full kapasitet til å gjøre, og sist gang det ble gjort var i Korea i 1950. Russland har satset på «anti-access» kapabiliteter. Disse har potensiale til å begrense eller nekte NATO å operere i eget territorium.

Dette konseptet kan gjøre det meget krevende for Norge å få alliert forsterkning siden vi er avhengig av at slik kommer fra sjø eller gjennom luft, med mindre styrkene allerede er på plass før konflikten eskalerer.

avtaler med USA

USA er unektelig vår viktigste alliert. På høyden av den kalde krigen var det mer enn 700 fly og 50 000 amerikanske soldater som hadde Norge som primært innsatsområde.

Det krevde betydelig forhåndslagring. Norge har to viktige bilaterale avtaler med USA som fortsatt gjelder. Den ene gjelder forhåndslagring av utstyr til en amfibisk kampgruppe fra United States Marine Corps (USMC), og den andre gjelder forhåndslagring av utstyr til United States Air Force (USAF).

Norge og USA signerte en Memorandum of Understanding (MOU) i 1981 som regulerte forhåndslagret utstyr til en dedikert brigadestridsgruppe fra USMC på om lag 15.000 soldater. Utstyret er lagret i seks huler og ved to flyplasser i Trøndelag. Programmet har navnet Marine Corps Pre-Positioning Program Norway (MCPP-N).

Etter en revisjon ble avtalen fornyet i 2005.

En av endringene var at utstyret som er lagret skal kunne brukes i konflikter andre steder, bestemt av amerikanske myndigheter. Omfanget er i tillegg noe redusert, og det finnes ikke lenger øremerkede styrker. I dag består MCPP-N av utstyr til en forsterket infanteribataljon, en logistikkbataljon og en luftskvadron med totalt cirka 3000-5000 personell. Det er over 1100 kjøretøy i hulene, herunder stridsvogner, artilleri og panservogner.

Materiellet er tilpasset en liten styrke, primært tiltenkt å kunne gjennomføre oppgaver innenfor lav til middels intensitet. Det finnes derimot fortsatt logistikk og ammunisjon som kan understøtte en større brigadestridsgruppe på 15.000 personell i opp til 30 dager i mer krevende oppgaver.

En Marine Expeditionary Brigade (MEB) er organisk oppsatt med cirka 15.000 personell, 100-200 pansrede kjøretøy (inkludert stridsvogner), 24 artilleriskyts, over 200 fly og helikopter, og over 200 logistikk- og transportkjøretøy. I tillegg kommer det en rekke lettpansrede hjulkjøretøy. En MEB kan også skaleres slik at mengde og antall varierer. Det som ikke er i hulene må fraktes inn med lasteskip eller fly. Det krever betydelig havne- og flyplasskapasitet.

Det er en forutsetning at allierte styrker må forsterke Norge før krig og under relativt fredelig omstendigheter. 

En forsterkning fra USMC bør på samme måte som med NRF også skje i en innledende fase av en konflikt. Kommunikasjonslinjene gjennom sjø og luft må være åpne, havneområdene og flyplassene må være funksjonelle, og norsk vertslandstøtte (herunder sikring) må være operativt og tilgjengelig i et omfang som er tilstrekkelig. Det kan for eksempel bety at vår marine må hjelpe til med å holde sjølinjene åpne, luftforsvaret med å holde luften åpen, og landstyrkene med å sikre infrastruktur og kommunikasjonslinjer langs veiene.

Et viktig spørsmål blir dermed hvilken prioritet Forsvarets få og små avdelinger skal ha i en tilspisset situasjon der vår integritet er utfordret.

Alliert forsterkning

Norges sikkerhet er avhengig av allierte forsterkninger. Det finnes reaksjonsstyrker både i NATO og i USA som på noen dager kan gjøres klar for innsats i Norge. Ingen er derimot øremerket Norge, og all innsats vil være gjenstand for politisk vurdering og prioritering, der våre behov vil måtte veies opp mot andres.

Både NRF, MCPP-N og COB-avtalen omhandler relativt beskjedne styrker, hvis hovedoppgave er avskrekking eller innledende krisehåndtering. Dersom en krise har eskalert til krig og en motstander blokkerer luft- eller sjøveiene er disse styrkene nesten irrelevante. Det er derfor en forutsetning at allierte styrker må forsterke Norge før krig og under relativt fredelig omstendigheter. Hvis så ikke skjer, snakker vi om helt andre størrelser og krig i et helt annet omfang.

Publisert 18. juni 2019 10:12.. Sist oppdatert 19. juni 2019 10:28.