Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_3323_–norgemåsineitilfranforum_3323_–norgemåsineitilfranhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=11302Si nei. Norge bør ikke sende norske soldater til Sahel etter ønske fra den franske presidenten Emmanuel Macron, skriver professor Ketil Fred Hansen (Foto: Reuters via NTB Scanpix). /forum-media/PubImages/Ketil Fred Hansen - debatt.jpgSi nei. Norge bør ikke sende norske soldater til Sahel etter ønske fra den franske presidenten Emmanuel Macron, skriver professor Ketil Fred Hansen (Foto: Reuters via NTB Scanpix).

Norge må si nei til Frankrike

Norge burde aldri akseptert Frankrikes invitasjon til å bombe Libya i 2011. Nå må vi ikke gjøre sammen tabben igjen ved å sende styrker til Sahel, skriver professor, Ketil Fred Hansen.

Frankrikes president Macron ber om flere norske soldater til Sahel, noe Aftenbladets Arild I. Olsson støtter i en kommentarartikkel 15. januar. Det er en dårlig idé. Men det er lett å forstå hvorfor Macron ønsker at den franske militære styrken Barkhane – stasjonert i Tsjad, men operasjonell også i Sahel-landene Mali, Niger og Burkina Faso – skal bli en flernasjonal styrke. 

Denne kronikken ble først publisert i Stavanger Aftenblad. 

10. desember angrep omkring 500 islamister på motorsykler og pickup-er en militærbase i Niger, like ved grensen til Mali. 71 soldater ble drept, flere ble såret og mange forsvant. Nesten like mange islamister ble drept. Uken etter, 17. desember, drepte Boko Haram 14 innbyggere i fiskerlandsbyen Kaiga i Tsjad. Også her ble flere såret, og mange forsvant. I Mali øker dødstallene etter islamistiske angrep hver uke. Senest forrige uke ble fem soldater og 14 sivile drept i Mali, mens 89 soldater ble drept i Niger. 

Her kan du lese mer om at Frankrike ber Norge om å sende soldater til Afrika. 

Frankrike er heller ikke spart; totalt 44 franske soldater er drept i Mali siden franske militære styrker rykket inn i landet i januar 2013, 13 av dem i november.

En del av problemet

Folk i Sahel har den siste tiden blitt mer og mer anti-franske. Folk i de tidligere franske koloniene opplever både økt utrygghet og usikkerhet på tross av fransk militær tilstedeværelse. Eller er den militære franske tilstedeværelsen en del av problemet? 

I begynnelsen av 2013 klarte franske styrker sammen med den maliske hæren å stoppe væpnede islamister som nærmet seg hovedstaden Bamako. Da daværende president Hollande kom til Bamako i februar 2013, ble han mottatt som en helt; han var mer populær i Mali enn i Frankrike. 

En annen tid  

Nå har stemningen mot franskmennene snudd helt. Så sterk var den anti-franske stemningen i Sahel-landene at President Macron – på ti dagers varsel – inviterte de fem presidentene i Sahel-landene til et møte i den sørfranske byen Pau 16. desember.

...er den militære franske tilstedeværelsen en del av problemet?

Han ville ha svar på om de fortsatt ønsket fransk militært nærvær i regionen; han ville de skulle «klargjøre sine ønsker og intensjoner med Frankrike», som han sa. Møtet ble utsatt til 13. januar på grunn av angrepet på den nigeriansk militærbasen 10. desember. Det var bra, for de afrikanske presidentene følte seg innkalt – mer enn invitert – til dette møtet; Tsjads president Déby hadde sågar meldt at han ikke kom til å delta. 

Møteinnkallingen er symbolsk for hvordan Frankrike ser på og behandler sine tidligere afrikanske kolonier. Tidligere president Sarkozy ble uglesett i hele Afrika etter sitt første besøk på kontinentet i 2007. Han holdt da en tale på universitetet i Dakar (Senegal) der han fortalte sjokkerte tilhørere at afrikanerne måtte slutte å repetere seg selv og heller gi seg i kast med nye utfordringer og «komme seg inn i historien». 

Afrikapolitikk i endring

President Hollande, Sarkozys etterfølger, proklamerte høytidelig at Frankrike skulle endre sin Afrikapolitikk og gå bort fra den personlig baserte elitepolitikken der vennskap mellom afrikanske presidenter og -toppbyråkrater utdannet i Frankrike og den franske eliten styrte afrikapolitikken. 

Denne styringsmåten, kalt «Franceafrique» for å vise sammenblandingen og styrkeforholdet i fransk afrikapolitikk, fortsetter imidlertid med uforandret styrke. Et klart eksempel på dette er Frankrikes bombing av en militarisert politisk bevegelse i Tsjad, ledet av president Débys nevø, Timane Erdimi, som forsøkte seg på statskupp i februar 2019. 

Den tidligere kolonimakten Frankrike oppfører seg i stor grad som om de fortsatt har mandat til å styre i Sahel-landene. 

Frankrike forklarte verden, uten at norske politikere da var interessert, at de bekjempet terror i Tsjad. I Tsjad var president Déby og hans regime fornøyd, mens alle andre ble forbannet og hevdet Frankrike intervenerte i landets interne politiske anliggender. Det personlige vennskapet mellom Frankrikes tidligere forsvarsminister, nåværende innenriksminister Le Drian, og president Déby er med på å forme Frankrikes Sahel-politikk. Og, ikke minst, det var Barkhane-styrken som intervenerte i Tsjad i februar; den samme styrken Frankrike nå ønsker at Norge skal sende soldater til. 

Flere operasjoner

Riktignok skal styrken snart skifte navn, men Frankrike har vært permanent til stede militært i Sahel de siste 35 årene under ulike navn og med noe ulike mandat: operasjon Épervier (1986-2014), Serval (2012-2014), Barkhane (2014-). At Macron vil endre navnet fra på styrken fra Barkhane til Takouba, vil ikke endre mye på bakken. Frankrike vil fortsette å ha nesten alle soldatene – i dag er 4500 av den ca. 4700 mann store styrken franske. Av de nærmere 12.000 soldatene i FN-styrken MINUSMA i Mali, er 24 franske (og 15 norske), mens både Burkina Faso, Tsjad og Senegal bidrar med mer enn 1000 hver. 

Den tidligere kolonimakten Frankrike oppfører seg i stor grad som om de fortsatt har mandat til å styre i Sahel-landene. Arrogante og nedlatende franskmenn, både i forhold til den lokal befolkningen og landenes eliter, har ført til en sterk anti-fransk holdning i Sahel. At mange lever i utrygghet og nød, betyr ikke at en kraftigere, franskledet militærstyrke vil bidra til å løse problemene i Sahel. Snarere tvert imot. 

Må si nei

Norge har siden bombingen i Libya i 2011, og drapene på Statoil-ansatte i In Amenas i 2013, interessert seg mer for Sahel enn tidligere. Bistanden, både den militære og den sivile, øker kraftig. I Januar 2018 åpnet vi vår første ambassade i Sahel, i Bamako i Mali, og i september samme år lanserte Utenriksdepartementet en egen strategi for Sahel med en egen stilling knyttet til den. 

Kunnskapen om Sahel er nå mye bedre enn kunnskapen var om Libya i 2011. Norge burde aldri akseptert Frankrikes invitasjon til å bombe Libya i 2011; nå må vi ikke gjøre sammen tabben igjen. Ikke send norske soldater Sahel! 

Publisert 23. januar 2020 11:02.. Sist oppdatert 23. januar 2020 11:07.