Portrett:

Veteranvennen

Jon Michelet var en iherdig motstander av krig, men så på seg selv som veteranenes forkjemper.
Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over seks år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Forfatteren Jon Michelet døde lørdag 14. april 2018 i sitt eget hjem. Vi intervjuet ham i 2013, i forbindelse med at han var med på å opprette Forsvarets veteranpris.  ​


– Tenk at en sånn som meg har en general som alliert inne på Akershus festning! Forfatteren Jon Michelet slår ut med hendene, der han sitter i hagen sin på Larkollen.

– Selv ble jeg jo aldri noe mer enn ledende menig i Sjøforsvaret.

Han kan knapt tro det selv. Venstreradikaleren Michelet, som verken nå eller tidligere har vært noen tilhenger av krig. Men han har et sterkt engasjement for krigsveteraner og har egenhendig opprettet et fond for dem, for å dokumentere veteranenes opplevelser.

– General Robert Mood kalte meg inn på teppet, han trodde vel kanskje jeg hadde en skjult agenda. Det var ingen baktanker fra min side og nå har altså generalen og jeg funnet sammen i en felles hjertesak.

– Dette er min måte å gi noe tilbake. Særlig siden jeg kommer fra venstresiden er dette min plikt mot veteranene.

Han synes ikke Norge har lært tilstrekkelig av krigsseilernes skjebne.

– Det har ikke vært gjort nok for veteraner fra operasjonene etter annen verdenskrig heller. Blant annet har vi sett at staten til tider viser en utrolig sendrektighet i utbetalinger. Men veteraninspektør Mood har skjønt det.

– Dette er min måte å gi noe tilbake. Særlig siden jeg kommer fra venstresiden er dette min plikt mot veteranene.


Michelet tar gjestfritt i mot oss i barndomshjemmet på Larkollen, noen kilometer fra Rygge flystasjon. Her sitter han på kvelder og netter og skriver bøkene sine, «siden jeg er ubrukelig på morgenen», som han selv sier.

– Men min beste egenskap er nok selvdisiplin. Jeg skriver selv om det butter i mot.

Den ene av dagligstuene i huset fra 1800-tallet er innredet som skrivehule. I tillegg til flerfoldige hyllemeter med bøker, er det reiseminner fra flere opphold i Afrika som pryder rommet. En hel vegg er dekket av eksotiske fangstredskaper, blant annet en bue og flere spyd. Hodet til en av antilopene som Michelet selv har skutt, henger også der, som et taust vitne fra en av gutteturene med jakt i Zambia.

Siden solen skinner denne ettermiddagen, serverer han oss kaffe ved hagebordet. Under den gigantiske blodbøken, en av Norges største, tror Michelet selv. Området er kjent for sin særegne fauna.

Navn: Jon Michelet Bor: Larkollen i Østfold Født: Moss Alder: 69 Sivilstatus: Gift, fire døtre (24, 35, 38 og 44 år), to barnebarn (22 og 2 år).\n


– Mor dyrket til og med tobakk her i hagen under krigen!

Forfatterveteranen opplever en suksess uten like for tiden. Roman nummer to i trilogien om den unge sjømannen Halvor Skramstad fra Rena er akkurat kommet i butikkhyllene. «En sjøens helt: Skogsmatrosen», som kom ut i fjor, har passert «Fifty Shades of Grey» på bestselgerlisten her i landet. Romanen er til nå trykket i 110 000 eksemplarer, noe som er stort i norsk sammenheng. Til og med Knausgård måtte seg se forbigått av Michelet i julesalget.

Historien om Halvor Skramstad starter i 1939, da han mønstrer på et norsk handelsskip. Vi får følge ham gjennom fem turbulente krigsår, med alt fra drikking og slåssing om bord, til debatt om klassekamp og storpolitikk.

– Nå venter jeg spent på kritikkene av «Skytteren».

Han er vant med at de ikke alltid har vært utelukkende positive.

– En gang fikk jeg en anmeldelse i Dagbladet som jeg ikke likte. Da tok jeg meg en halvflaske whisky og laget et rituelt avisbål i fjæresteiene her nede, forteller Michelet og knegger. Det er foreløpig ingen grunn til å tro at han trenger å drukne noen sorger i høst.

Mannen bak suksessbøkene er solbrun og har all grunn til å være blid, for det meste ser ut til å gå veien for tiden. Et langt forfatterskap, over 40 bøker har det blitt, har foreløpig kulminert med disse historiene fra sjølivet.

– Jeg traff tydeligvis en streng i sjøfartsnasjonen Norge! Han tar en slurk kaffe og legger innpå en porsjon General snus.

– En gang fikk jeg en anmeldelse i Dagbladet som jeg ikke likte. Da tok jeg meg en halvflaske whisky og laget et rituelt avisbål i fjæresteiene her nede, forteller Michelet og knegger.

– Når begynte du å tenke på å skrive om krigsseilere?
– Stoffet har jeg hatt med meg helt siden jeg som ung sjømann ble kjent med disse folkene, om bord på ulike båter på 60–tallet. Jeg ante allerede da at en del av de sleit etter det de hadde opplevd under krigen. Blant annet ble jeg vitne til et mislykket selvmordsforsøk…

– Men stoffet måtte modne. Og så fikk jeg mot til å starte skrivingen i 2009.

Krig og konflikter er ofte tema hjemme rundt middagsbordet, sier Michelet.


Michelet forteller at rundt halvparten av jobben har vært kildegranskning og at han aldri har gått så grundig til verks før, som med bøkene om krigsseilerne. Blant andre var Nortraship-arkivet og Bergens Sjøfartsmuseum viktige kilder.

 – Var det forfatteren eller den politiske aktivisten Jon Michelet som selv ville bli sjømann?
– Eventyreren! Det har alltid vært eventyreren i meg som ville ut og oppleve. Jeg tror det har vært drivkraften for de fleste norske sjømenn.

Han viser med hånden hvor stor han kan ha vært da dragningen mot sjømannslivet kom. 
– Seks-sju år gammel. Fra badestranden her nede kunne vi se tankbåtene som kom innover sundet.

Larkollen var tidligere et lite losse- og ladested som i flere hundre år spilte en rolle i militær sammenheng, med sin strategisk gunstige beliggenhet. Kystfortet Fredriksodde er for lengst revet, men den dag i dag losser tankskip drivstoff til Rygge flystasjon på dypvannskaia ved innløpet til Larkollsundet.

– Onkel Jørgen var forbildet mitt. Han var styrmann og seilte for Fred Olsen på vestkysten av USA. Når han kom hjem, var det i flott uniform.
– Senere fikk jeg også innblikk i hvordan pårørende opplever det å miste noen. Onkel omkom i en ulykke da jeg fortsatt var barn. Det gjorde inntrykk på et barnesinn å se tante og kusine som sto og gråt da de fikk den triste beskjeden. Barna hans var det nærmeste jeg som enebarn kom søsken.

– Eventyreren! Det har alltid vært eventyreren i meg som ville ut og oppleve. Jeg tror det har vært drivkraften for de fleste norske sjømenn.

Hele tre familier bodde etter hvert i det gule huset på Larkollen.
– Til slutt ble det for trangt. Foreldrene mine fant ut at en rekke kunstnerboliger var under oppføring på Ekely, midt på beste Oslo vestkant. Ektepar med barn ble spesielt oppfordret til å søke. Min far, billedkunstneren, fortalte senere at: «Da så vi på deg Jon, med fornyet begeistring.»

­– Sosialister og kommunister satt og bestemte at kunstnerboligene skulle bygges. Det ville nok aldri gått gjennom i dag! Men Norge trengte og ville ha kunstnere. Hvem skulle ellers lage alle minnesmerkene etter krigen.

Den politiske oppvåkningen kom i tenårene.
– Jeg kom ikke fra noe veldig politisk hjem. Men vi ungdommene i kunstnerkolonien ble påvirket av den «røde enklaven» på Lilleaker. Gutta der hadde tøffe skinnjakker og motorsykler. De ville ha jentene våre.
– Men det syntes jeg var helt greit, vi var ferdige med de jentene likevel, humrer Michelet.

Før han rakk å ta eksamen, ble han utvist fra Ullern gymnas, så det måtte bli privatisteksamen for å få vitnemål.
– Det var nok en blanding av politikk og pøbelstreker som førte til utvisningen, fastslår han nøkternt.

Etter gymnaset stakk 18-åringen Jon til sjøs. Og fikk opplevelsene som altså skulle danne grunnlaget for det meste av forfatterskapet.
– Man er veldig mottakelig i den alderen.

– Jeg kom ikke fra noe veldig politisk hjem. Men vi ungdommene i kunstnerkolonien ble påvirket av den «røde enklaven» på Lilleaker. Gutta der hadde tøffe skinnjakker og motorsykler. De ville ha jentene våre.

Ikke overraskende ble det senere Marinen for Michelet - når han i det hele tatt skulle gjennomføre førstegangstjenesten. Trass i politisk ståsted og motstand mot krig, er han verken pasifist eller militærnekter.
– Men rekruttskolen på Madla var et helvete! Vi måtte brette underbukser i kladdeboks bredde. 

Han fnyser foraktelig av dette minnet fra sitt møte med militærlivet.
– Men tjenesten på Haakonsvern var ok. Ved KNM Tordenskiold hadde jeg kapteinløytnant Leif Larsen som lærer på signalkurset.
– Han var en ganske lavmælt fyr. Så jeg skjønte ikke før etter en stund at det var selveste Shetlands-Larsen!

 Marinen tilbød kurs som ledet til kystskippereksamen, klasse to.
– Det tok jeg. Fikk sjøtjeneste året etter som signalmann på kongeskipet Norge, der Olav V opptrådte som en streng, men rettferdig, konge.

– Men da kongeskipet gikk i vinteropplag på Akers Mek, fikk jeg ikke dimme. Jeg fikk imidlertid lov til gå på styrmannsskolen på Ekeberg, i sivilt antrekk. Måtte kjøpe en hatt, type Fleksnes, for å hilse på flagget når jeg gikk i land og kom om bord.

Raus er et ord som går igjen for å beskrive Jon Michelet. Ikke bare når det gjelder fortellerevne. Han er ifølge venner og bekjente flink til å holde kontakten og tar seg tid til å lytte når noen trenger det. Nå har han også råd til å være raus med penger, for med høye salgstall for bøkene kommer også et økonomisk oppsving.

– Det var med glede jeg gikk til min lokale bank og betalte en million i forhåndsskatt. Jeg, lille Jon! Aldri før har jeg vært så stolt.
Han hytter begeistret med neven, for å understreke poenget.
– Ateisten meg betaler jo til og med skatt til kirken!

Michelet forteller at han tok sitt religiøse standpunkt opp til revurdering etter to sykdomsperioder. I løpet av de siste ti årene har han først vært gjennom en hjerteoperasjon og deretter prostatakreft.
– Helseproblemene har jeg lagt bak meg nå. Men jeg kom frem til at ja, jeg er nok fortsatt ateist.
– Lillesand menighet har invitert meg for å snakke om livssynet mitt og det synes jeg er flott. Så det har jeg tenkt å gjøre, så snart jeg får tid.

– Det var med glede jeg gikk til min lokale bank og betalte en million i forhåndsskatt. Jeg, lille Jon! Aldri før har jeg vært så stolt.

Det er noe med Jon Michelet, som gjør at han etter hvert er blitt stueren i de fleste leire. Han var tredje kandidat på Østfold-listen for partiet Rødt i valget nylig, men politisk arbeid er etter hvert kommet i andre rekke. Skrivingen kommer først nå.

– Med en slik suksess som du opplever nå, kan man vel enten bare hvile på laurbærene eller få ny giv?
– Jeg har absolutt ikke tenkt å gi meg ennå! Å skrive den siste boken har bare vært glede, jeg har ikke følt på verken prestasjonsangst eller skrivesperre.

– Bærer du på mange uskrevne historier?
– Å ja!

Han lener seg ivrig fremover.
– Det er så mye jeg ikke har fortalt ennå.

Det har alltid vært eventyreren i meg som ville ut og oppleve, forteller den tidligere sjømannen.



Men først skal han skrive ferdig trilogien om krigsseileren Halvor Skramstad.
– Jeg har en tid foran meg med mye hard jobbing.
– Så kona di får se enda mindre av deg da?
– Det er bra kona mi har en krevende jobb som hun er opptatt med, for å si det sånn. Vi er ikke et sånt par som tilbringer kveldene med å sitte i sofaen og spise boller akkurat.
– Men hun skal få se så mye av meg som hun trenger. 

Michelet smiler.
– Og huset står alltid åpent for døtrene mine og barnebarna.

Kvinnen som deler hus med Jon Michelet på heltid, heter Toril Brekke og er mangeårig utenlandssjef for Flyktninghjelpen.
– Krig og konflikter er ofte tema hjemme rundt middagsbordet. Daglig får vi innblikk i nød og elendighet, gjennom jobben hennes.
– Jeg har ett ønske til den nye regjeringen: Finn en løsning på situasjonen for asylbarn i Norge. Hvis det er noe som gjør meg skikkelig sint og opprørt, så er det at disse barna sendes tilbake til foreldrenes hjemland, land de ikke kjenner.  

– Det er bra kona mi har en krevende jobb som hun er opptatt med, for å si det sånn. Vi er ikke et sånt par som tilbringer kveldene med å sitte i sofaen og spise boller akkurat.

– Det er maskuline temaer som går igjen i bøkene dine og du har selv levd et ganske røft liv. Er du en machomann?
– I den opprinnelige betydningen av ordet «macho» kjenner jeg meg ikke igjen; som en som dominerer kvinner. Og å kalle meg selv feminist ville jo bare være komisk. Men jeg tror at det å ha fått fire døtre har formet meg mer som mann enn hvis jeg hadde hatt sønner.
– Man ser klarere at det fortsatt er mye urettferdighet i verden, poengterer Michelet. Og legger til:
– Som en honnør til kvinner har jeg skrevet inn en dame i den siste boken. Hun er modellert etter den høyt dekorerte krigsseileren Margit Johnsen Godø, også kalt Malta-Margit.


Milepæler

10 år: Bodde i kunstnerkolonien på Ekely i Oslo. Gikk på Smestad folkeskole. Skolelys, særlig i geografi. Drømte om sjøen.
20 år: Lettmatros om bord i tankskipet «Vibit» av Oslo. Mønstret av
høsten 1964 og stilte til førstegangstjeneste i Sjøforsvaret.
30 år: Forlagssjef i Oktober. Begynte som sjåfør og lagermann to år tidligere.
40 år:  Solid etablert som forfatter. Romanen «Orions belte» ble film. Utga kriminalromanen «Panamaskipet». Bodde i Zambia der kona jobbet for frigjøringsfronten SWAPO i landet som skulle bli Namibia.
50 år: Feiret dagen 14. juli 1994 med stil i California. I USA for å skrive fjerde boken fra fotball-VM sammen med Dag Solstad.
60 år: Begynt på dokumentariske bøker om krigsseilerne, «Havets velde» og «Den siste krigsseileren», begge utgitt i 2007.  

Powered by Labrador CMS