– En kjempe av en talsmann

​Krigsseileren Ingvald Harleif Wahl døde 5. juni, 98 år gammel, i Stavern. En kjempe av en talsmann for krigsseilernes sak, full av varme, omsorg, han hadde finnmarkingens blink i øyet og var et herlig oppkomme av humør og historier. Ingvald Wahl ledet i en årrekke Osloavdelingen av Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten (S.S.H) og ble en klippe i kampen for anstendig krigspensjon og andre rettigheter. Og han kunne hjelpe tidligere skipskamerater fra handelsflåten og skytternes rekker med praktiske ting av alskens slag. Ikke minst var han et naturlig sosialt midtpunkt i mangt et festlig lag. Ingvald Wahl raste over urett, tok telefoner, skrev brev og var ikke redd for øvrigheten.

Ikke minst gledet han mange når han stemte i en shanty i lystig lag med stor sjarm. Jeg glemmer ikke i mai 2010, da en gruppe veteraner og norske og britiske historikere møttes til treff og konferanse i Windsor – under en av festmiddagene reiste Ingvald Wahl seg og sang «Maybe it's because I'm a Londoner that I love London so», framført med 90-åringens sjarmerende rustne røst, men med umiskjennelig tone og stor kraft. Under Windsor Castle Royal Tattoo møtte Wahl og noen få andre norsk veterar dronning Elizabeth II, og mottok takkens ord fra henne personlig for den norske krigsinnsatsen.  Etter at forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Eriksen i Risør i august 2013 ba om unnskyldning for den norske stats behandling av krigsseilerne, var det Ingvald Wahl som med myndig røst grep mikrofonen og takket for «den anerkjennelsen vi har ventet på i 68 år.»

For å si det slik, Ingvald Wahl trivdes blant høy og lav. Selv møtte jeg Ingvald Wahl i 1988, da historieprosjektet «Handelsflåten i krig 1939-1945» startet opp, og alle historiekollegene som skrev dette fembindsverket minnes i dag Wahls kunnskapsrike engasjement. Jeg mener å huske at han selv muligens var noe skeptisk til at en ung kvinne skulle aksle historien om sjøfolkene på handelsflåten, men den forsvant raskt, jeg ble etterspurt: «Du kommer vel da, du kommer vel dit. Du må snakke med ham. Vet du at...» og «Hvor er Guri nå?» om jeg ikke rakk fram i tide. Det var rike tiår, 1980- og 1990-tallet, da var både Norges Krigsseilerforening i full virksomhet og SSH hadde en fabelaktig aktivitet, med turer, reiser i inn- og utland, og regelmessige veterantreff, henlagt til hoteller i innland og ved kysten. Krigsseilerne kom hjem til spisebordet mitt, og Wahl bød på fisketur på fjorden utenfor Hurum, og en annen (Helge Solvang som bikket 100 år) bød på dans i hvit smoking klokken 0400 om natten.  Ingvald Wahl selv var både lett og krevende å intervjue, full av alskens episoder, erfaringer og refleksjoner. Spurte jeg om noe, kom det et brev eller en telefon dagen etter, eller en annen av de andre skrivende sjøfolkene tok ansvar og satte seg ned ved skrivemaskinen.

Fred over Ingvald Wahls minne. Så heldige Norge var, som fikk ha ham så lenge

Senere fulgte andre historikere og journalister og fikk stor hjelp av Wahl. I 2007 utga Jon Michelet boken «Den siste krigsseileren. Ingvald Wahls historie» - Wahl var slett ikke den siste krigsseileren i live den gangen, men Michelet maktet å samle Ingvald Wahls mangslungne liv under land og til sjøs på en glimrende måte. Ikke minst må det løftes fram at i det siste tiåret har Wahl vært en viktig kilde og samtalepartner for Jon Michelet i arbeidet med dennes store epos, «En sjøens helt». Og det er nok en og annen ung Ingvald som gjenkjennes her og der i eposet. For Ingvald Wahl var det en enorm glede at en ny bølge interesse slo inn over kongeriket Norge, og at kunnskapen om sjøfolkenes krigsinnsats vokste.

Ingvald Wahl vokste opp i Hammerfest i sjøkanten, Brenne-gården der Wahl-familien holdt hus lå rett ved Mollefjæra, en rullesteinstrand. Senere flyttet familien til bydelen Haugen, med utsikt til skipsleia utenfor Hammerfest. Moren Henny var sydame, faren Håkon skipper på Telegrafverkets distriktsbåt «Tana». Ingvald var tredjemann av fem brødre. Elleve år gammel ble han med faren på sitt første tokt, og i sommerferiene på folkeskolen ble det flere. 14 år gammelt seilte han på fulltid, uten hyre fra Telegrafverket, det var faren som betalte ham noen kroner. Faren døde da Ingvald var 16 år, men han fortsatte å seile på «Tana». Men han skulle ut i verden, og etter en tøff sesong på Lofotfisket, kom han seg videre og sto om bord i handelsflåten da Norge ble okkupert. 

I mars 1942 sto den 23-årige Ingvald Wahl som fyrbøter om bord på «Hvoslef» og ble virvlet inn Operasjon Paukeslag, den tyske offensiven mot handelsskip vest i Atlanterhavet mellom januar og juli 1942. Da gikk tyske ubåter offensivt inn til østkysten av USA  og ventet på handelsskipene.  USA var opptatt av stillehavsområdet etter Pearl Harbor, og fastlandet i øst var ikke vant til krig. Blending var ingen parole, badebyene i Florida og langsetter østkysten lyste opp sjøen og handelskipene, det var bare å plukke silhuettene ned for ubåtene. Nesten 400 allierte handelsskip ble senket dette halvåret.

«Hvoslef» ble senket utenfor Delaware, Wahl fikk en stygg forbrenning, knust fotblad, knust ankel og slag i ryggen. Hardt skadet havnet han på sykehus, en lege ville amputere beinet, men Wahl forhandlet. Han kjempet seg tilbake på handelsflåten etter et års opptrening og gikk om bord, utdannet i Lunenburg som skytter. Det var livsvilje og kampvilje så det holdt. Ingvald Wahl kom tilbake til sitt barndoms Hammerfest høsten 1945, en nedbrent by med ruiner overalt. Gjenreisning og gjenoppbygging var mantraet. Få enset hva sjøfolkenes hadde gjort og opplevd. Ingvald Wahl ga aldri opp, han tok tak og tok del i gjenoppbygging og kampen for krigsseilernes sak. Ja, langt opp i 90-årene, fra sin bopel i Sjømannshjemmet i Stavern, tok han på seg saker for å sikre pensjon og rettigheter for krigsseilere i inn- og utland. Fred over Ingvald Wahls minne. Så heldige Norge var, som fikk ha ham så lenge.

***