Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_2831_usastilbaketrekningfforum_2831_usastilbaketrekningfhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=10586REISER: Det bør det gå kaldt nedover ryggen på statsledere som trenger amerikanske styrker på kort varsel, skriver Tormod Heier om USAs tilbaketog fra USA (Foto: AP). /forum-media/PubImages/USA tilbaketrekking til Heier-kronikk kopi.jpgREISER: Det bør det gå kaldt nedover ryggen på statsledere som trenger amerikanske styrker på kort varsel, skriver Tormod Heier om USAs tilbaketog fra USA (Foto: AP).

USAs tilbaketrekning fra Syria: Et urovekkende signal

USAs tilbaketog fra Syria sår tvil blant europeiske allierte om de fortsatt kan stole på et sterkt og forutsigbart amerikansk lederskap, skriver oberstløytnant Tormod Heier.

Den amerikanske tilbaketrekningen fra Syria i oktober skjedde hals over hode. Tyrkiske styrker blokkerte amerikanernes uttrekningsveier mot Irak, og tyrkiske granater eksploderte nær de amerikanske basene i Kobane. Amerikanske kamphelikoptre måtte også fly lavt over tyrkiskstøttende militser for å roe gemyttene under den kaotiske retretten. Det samme måtte amerikanske jagerfly, som ble sendt på vingene for å bombe egne baser. Alternativet ville vært at tyrkiske, russiske og syriske styrker kunne fått store mengder amerikansk materiell og infrastruktur som i kampens hete ble måtte etterlates under en overraskende og plutselig retrett.

Europeisk undring

Sett med europeiske øyne er det noe underlig over det hele. For så vel president Donald Trump som utenriksminister Mike Pompeo har siden 19. desember i 2018 vært tydelige på en ting: USA skal ut av Syria. Selv om det, ifølge Kongressen, fortsatt er om lag 15.000 IS-soldater i området har Trump-administrasjonen i mange måneder sagt at seieren er innkassert. IS-lederen al-Bagdadi er drept, og terrororganisasjonen har gått fra å ha territoriell kontroll til å bli en (fremdeles nokså slagkraftig) undergrunnsbevegelse. Presidenten kan dermed oppfylle valgkampløftet fra 2016: Å komme seg ut av de langvarige, og langt på vei meningsløse krigene, som siden 2001 har tappet USA for store menneskelige og økonomiske ressurser.

Hvordan kan vi tolke og forstå den kaotiske exit'en fra verdens sterkeste militærmakt?

Men når den militære retretten likevel skjedde så ukoordinert, og på så dramatisk vis – hele ti måneder etter at Trump-administrasjonen ga signaler om det – må vi spørre oss selv: Hvordan er det mulig? Hvordan kan vi tolke og forstå den kaotiske exit'en fra verdens sterkeste militærmakt? Det amerikanske forsvarsdepartementet i Washington D.C., og det amerikanske hovedkvarteret Central Command i Tampa er, tross alt, beredskapsorganisasjoner med lang erfaring i å planlegge, lede og gjennomføre slike operasjoner. I tiår etter tiår har de utviklet rutiner og prosedyrer for å lese politiske signaler. Og ikke minst, å omsette planer og direktiver til militær innsats på operasjonelt og taktisk nivå.

Systemfeil?

Basert på min egen USA-forskning om hvordan Pentagon fungerer er det bare én ting å si: Embetsverket i Washington D.C. virker ikke spesielt opptatt av Trump-administrasjonens politiske signaler. For hadde presidentens signaler blitt tatt på alvor ville Pentagon bedt Central Command om å starte planleggingen utpå nyåret i 2019. Med andre ord ville en systematisk og dyptpløyende analyse blitt iverksatt. Det militære hovedkvarteret i Florida ville hatt ett mål for øye: Å få svar på hvordan 1000 amerikanske soldater kunne trekkes ut fra Syria så smidig som mulig – uten at det oppstod et maktvakuum som tyrkiske, russiske eller syriske styrker kunne utnytte. En slik planprosess ville naturlig nok krevd tett samarbeid med diplomater og regionale eksperter fra utenriksdepartementet. Bred støtte ville kommet fra de hemmelige tjenestene. Planarbeidet ville blitt gjort med blant annet US Aid, og koordinert med UNHCR, OCHA og mange andre statlige og ikke-statlige aktører i området. USAs tilbaketog gir imidlertid inntrykk av det motsatte: en ad hoc preget gjennomføring basert på betydelig improvisasjon. Eller på godt norsk, vedvarende «stridsledelse» og «strakarmsløsninger».

Vi skal være forsiktige med å legge for mye inn i USAs tilbaketrekking. I militær forstand er det tross alt en liten operasjon, både med hensyn til varighet og geografisk nedslagsfelt. Men det er interessant å registrere hva som utspiller, spesielt i skjæringspunktet mellom politiske styringssignaler på den ene siden og militærfaglig utøvelse på den annen. For det er i dette grensesnittet at amerikanske strategier vokser frem. Og det er her politiske mål og militære midler knyttes sammen. Men helst med metoder som er ment å kommunisere forutsigbarhet og troverdighet, ikke improvisasjon. Det er denne sammenhengen, innad i det amerikanske statsapparatet, som til syvende og sist skal gi politisk uttelling. Ikke bare for å fremme amerikanske interesser, men også for å berolige et utall av europeiske småstater som ser med bekymring på utviklingen i det amerikanske statsapparatet.  

Bekymringsfull utvikling

I et slikt perspektiv bør det gå kaldt nedover ryggen på statsledere og allianser som trenger amerikanske styrker på kort varsel. Dette gjelder ikke minst for Norge og andre russiske randstater, som i kjølvannet av «krigen mot terror» valgte å avvikle sine nasjonale forsvar. For bare slik kunne det frigjøres friske penger til langvarige bidrag inn i USA-ledede koalisjonsoperasjoner rundt om i verden. Det var i dette kjølvannet av Norge utviklet forsvarskonsepter som fremmet allianseintegrasjon med USA. I den hjemlige politiske retorikken, og dessverre også i forskningen, presenteres dette i ukritiske vendinger som et «alliansetilpasset forsvar». Men når norsk forsvarsevne i økende grad blir avhengige av USA bør også interessen for amerikanske operasjoner i utlandet vekke interesse. Dette gjelder ikke minst i måten amerikanske beslutningsprosesser, fra det hvite hus i Washington D.C., via det militære hovedkvarteret i Tampa, og ned til de taktiske styrkebidragene i Syria gjennomføres på.

I et slikt perspektiv bør det gå kaldt nedover ryggen på statsledere og allianser som trenger amerikanske styrker på kort varsel. Dette gjelder ikke minst for Norge...

 

Årsaken er at den kaotiske uttrekningen gir inntrykk av manglende langsiktig og systematisk planlegging og gjennomføring. Den gir også inntrykk av en stor mangel på felles samarbeid og koordinering; dels internt i det amerikanske statsapparatet mellom den politiske ledelsen i det hvite hus, den politiske ledelsen i State Department og Pentagon, og ned til den militære ledelsen i Joint Chief of Staff og US Central Command. Men også eksternt, med tyrkiske, kurdiske, syriske og russiske parter i og rundt Syria. Og med ikke-statelige aktører som FN og Røde Kors. Dette er overraskende all den tid det sivile og militære embetsverket på den amerikanske østkysten, fra Florida i sør til Washington D.C. i nord, har hatt mer enn ti måneder å forberede seg på.

Sivil-militær fragmentering

Omfanget av improvisasjon og ad hoc baserte beslutninger gir næring til mer undring: Er Pentagon og de militære sjefene nedover i kommandokjeden tilstrekkelig lydhøre overfor de politiske signalene som kommer fra presidenten og hans nærmeste medarbeidere? Eller kan det være motsatt: At presidentadministrasjonen ikke er spesielt interessert i å involvere det sivil-militære embetsverket, og dermed heller ikke bruke fagkunnskapen som finnes i Pentagon, i Central Command, i de hemmelige tjenestene, eller i de regionale hovedkvarterene i Midtøsten?

En mulig hypotese er at Pentagon og de militære trodde at de skulle klare å overtale Trump til ikke å trekke styrkene ut, etter tweeten om uttrekning 19. desember 2018. Trump-administrasjonens manglende oppfølging overfor Pentagon i månedene etterpå kan ha gitt næring til denne hypotesen.

Det skapes tvil og usikkerhet i kretsen av europeiske allierte, som alle lurer på om de fortsatt kan stole på et sterkt og forutsigbart amerikansk lederskap.

Med andre ord,  at det «å vente og se» var den beste strategien fordi Trump kanskje ville ombestemme seg. Uansett om den kaotiske uttrekningen og vakuumet som oppstod i nordøst Syria skyldes manglende vilje fra embetsverkets side, eller om det skyldes manglende evne fra Trump-administrasjonen til å involvere fagmiljøene, er resultatet er det samme: Det skapes tvil og usikkerhet i kretsen av europeiske allierte, som alle lurer på om de fortsatt kan stole på et sterkt og forutsigbart amerikansk lederskap. Eller om den amerikanske hjelpen man så sårt trenger hjemme, blant annet for å kommunisere troverdig avskrekking mot russiske styrker, vil drukne i amerikansk innenrikspolitisk splid og uenighet – i et politisk og militært system som ikke lenger opptrer resolutt og forutsigbart.

En tankevekker

For småstater især, som har lagt mer av skjebnen i amerikanske hender, bør det kaotiske tilbaketoget i Syria være en tankevekker. Det gir inntrykk av at samhold med allierte – i denne sammenheng kurdiske allierte som ofret cirka 11.000 kvinner og menn i kampen mot IS (mens USA ofret færre enn ti soldater mellom 2015 og 2017) – ikke lenger bygger på et felles sett av verdier, idealer og forpliktelser. Men at hjelp og støtte først og fremst avhenger av hva USA kan tjene på kort sikt – i snever økonomisk forstand. Slik har det for så vidt alltid vært, fordi alle stater er seg selv nærmest. Men måten den amerikanske strategien praktiseres på bærer mer preg av individuell beslutningstaking i det ovale kontor enn av tung faglig og byråkratisk saksbehandling i statsforvaltningen. Dermed har også den viktigste målgruppen for de europeiske NATO-landenes påvirkning av amerikansk sikkerhetspolitikk blitt satt på sidelinjen: de svært så kompetente embedsmennene- og kvinnene, som i årtier har arbeidet i Pentagon og i den militære kommandokjeden. Men som hver gang «America first-doktrinen» trer i kraft settes på sidelinjen. 

Publisert 28. oktober 2019 11:39.. Sist oppdatert 28. oktober 2019 12:23.