Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_2271_sistetoktforum_2271_sistetokthttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9872– Krig er ikke ett, men mange mareritt/forum-media/PubImages/_DSC9067.jpg

– I marerittene har jeg druknet hundrevis av ganger, sier Trygve Hansen og lukker øynene. 

Det er to stupbratte leidere opp til kommandobrua på KNM Glimt. Men det ser ikke ut til å bekymre den norske krigsveteranen som er på besøk i Normandie. Selv om kroppen begynner å merke de 97 innholdsrike årene, er det som om Trygve Hansen får nye krefter på vei opp til brua i Glimt.

– Jeg klarer dette, sier veteranen. 

Tre gaster gjør seg klare til å hjelpe ham. Men Hansen går alle trinnene opp for egen styrke.

Minutter senere kastes det loss, og Hansen, skipssjef Johan Reinboth og resten av mannskapet seiler oppover kanalen mellom Quistreham og Caen i Frankrike. Det er 75 år siden han selv seilte på Den engelske kanal, med formål å sikre invasjonsstyrkene mot tyske angrep. Det gikk bra for ham om bord i jageren Stord. Men for søsterskipet Svenner gikk det verre. Skipet ble truffet av to torpedoer og gikk ned. Av en beset- ning på 180, døde 31 nordmenn, en brite og en danske.

Denne dagen, 75 år etter, er ikke målet å beskytte en alliert invasjonsstyrke. Nå er målet historiske Pegasus Bridge knappe 20 minutter seiling unna, brua som har en sentral plass i historien om den vellykkede invasjonen.

På brua på Glimt blir orlogskaptein og skipssjef Johan Reinboth grepet av den historiske stemningen.

– Tidligere i dag la vi ned krans på det stedet der jageren Svenner ligger, på bunnen av Den engelske kanal. Hansen var på søsterskipet, han så at Svenner ble senket. Nå sitter han på brua her, i vårt fartøy og styrer skuta.

– Jeg får gåsehud bare av å fortelle det, sier Reinboth. 

 

 

forum_2271_sistetoktforum_2271_sistetokthttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9898Den første norske, nasjonale markeringen fant sted i Osmanville. Trygve Hansen er i midten, forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen til høyre. Assisterende forsvarsattaché Jens Falch står til venstre. /forum-media/PubImages/_DSC7785.jpgDen første norske, nasjonale markeringen fant sted i Osmanville. Trygve Hansen er i midten, forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen til høyre. Assisterende forsvarsattaché Jens Falch står til venstre.


Bor i USA

Vi skrur tiden tilbake til påsken 2019. Trygve Hansen tar imot Forsvarets forum hjemme i Wilton, et par timer nord for New York. På bordet ligger en artikkel hentet fra Forsvarets fagblad. Sønnen Karl har funnet den frem for sin far.

– Jeg måtte jo se hva Forsvarets forum er før dere kom, sier han og smiler.

I USA slo han seg ned sammen med sin kone Muriel Irene. Selv om kona er borte nå, og alderen tynger, er Hansen stadig på farten. Han kjører fortsatt selv til bridgelag, og den siste måneden har han gjort unna to hektiske turer til Europa.

I mai var det veterantreff i London, og i juni var han hovedpersonen i Norges nasjonale markering av 75-årsjubileet for D-dagen i Normandie.

Trygve Hansen synes der er vanskelig å snakke om sine opplevelser under krigsårene. I sin fortelling tar han flere pauser, kommer seg opp av godstolen og rusler ut på kjøkkenet.

Han trenger noen minutter alene.

Minnene fra fem krigsår til sjøs har forfulgt ham i 75 år. Camp Norway, konvoier, torpedering og senkningen av slagskipet Scharnhorst. Om bord på den norske jageren Stord var han helt i front da de allierte i 1944 startet en av historiens største militære operasjoner, landgangen i Normandie. Trygve begynner sin fortelling før Norge ble okkupert i 1939. 

 

 

forum_2271_sistetoktforum_2271_sistetokthttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=987475 år etter han deltok under D-dagen, fikk Trygve Hansen seile på kanalen mot Pegasus Brigde i Normandie. /forum-media/PubImages/_DSC9653-2.jpg75 år etter han deltok under D-dagen, fikk Trygve Hansen seile på kanalen mot Pegasus Brigde i Normandie.



Forspillet 

– Jeg var læregutt på Framnes mekanisk verksted og spilte fotball for Sandefjord fotballklubb. Jeg var kretsmester, og i norgesmesterskapet tapte vi finalen mot Drammen ballklubb. En 17-åring kan ikke ha det stort bedre. Men som følge av krigen mellom England og Tyskland fikk ikke Norge innføre råmaterialer fra noen av de landene. Som læregutt var jeg en av de første som mistet jobben, forteller han.

Men et bekjentskap med Anders Jahre gjorde at han fikk hyre på en hvalfangstbåt som skulle på fangst i nærheten av Sydpolen. Høsten 1939 mønstret han på fabrikkskipet Kosmos II, som messegutt.

– Det skulle gå seks lange år før jeg kom tilbake til Norge. Da var jeg en voksen, gift mann, forteller Hansen. 

Med et verdenskart i fanget peker og forteller han om sin ferd. 

– Vi hadde en flott tur og god fangst i Sørishavet. Da sesongen var over, seilte vi først til Sør-Afrika. På vei tilbake til Norge fikk vi beskjed om det tyske overfallet. Sammen med andre båter fra Jahre samlet vi oss i Walvis Bay i Namibia. Her klargjorde vi fangstbåtene for neste sesong, før mannskapene gikk om bord på Kosmos II for å seile hjem. Ikke så langt fra Dakar, utenfor Vest-Afrika, ble vi stoppet av britiske krigsskip. Vi fikk beskjed om at vi ikke fikk fortsette hjem til Norge med all den oljen vi hadde om bord. Vi returnerte til Walvis Bay.

Vervet seg

Med alle hvalfangstbåtene krysset de over til Sør-Amerika, før ferden fortsatte nordover til Halifax i Canada. Etter flere måneder til sjøs fikk han endelig fast grunn under beina.

– I Halifax ble jeg stoppet av en patrulje. De hadde lagt merke til mitt blonde hår og ville ha svar på noen spørsmål. Jeg hadde tysk fra skolen og kunne så godt som ikke et ord engelsk. Da jeg sa «Ich bin eine Norweger» kom de raskt frem med sine våpen og én av dem prikket på meg med bajonetten sin, erindrer veteranen.

Den norske ambassaden ble kontaktet, og en representant for norske myndigheter dukket opp.

– Enden på visa var at jeg der og da vervet meg i Den norske marinen. Jeg endte opp i Camp Norway i Lunenburg sør for Halifax, forteller Hansen. Her hadde Sjøforsvaret etablert en avdeling som utdannet skyttere til norske fartøyer.

– Etter noen måneder med trening var vi klare til innsats. Jeg seilte tilbake til Europa med hvalfangstbåten Gos XII, som nå var utstyrt med blant annet en kanon. Vi hadde fått noen kasser med håndgranater om bord. Av og til brukte vi et par granater for å få fersk fisk til middag. Vi var vel om lag 20 mann om bord.

I krig 

Da vi ankom Grennock i Skottland, fikk vi se den britiske slagkrysseren HMS Hood på vei ut på oppdrag. Mannskap stod oppstilt på dekk. Det var et imponerende syn. Kort tid senere var alt borte, sier Hansen.

HMS Hood ble senket av det tyske slagskipet Bismarck 24. mai 1941. Trolig var det en granat fra det tyske skipet som antente ammunisjonsmagasinet. Fartøyet eksploderte, og bare tre av mannskapet på 1415 overlevde.

– Den første tiden i England seilte vi kystvakt med de ombygde hvalbåtene. Noen av båtene ble også tilpasset minesveiping. Båten jeg tjenestegjorde på, ble i juni 1942 sendt ned til Devonport. Her ble jeg overført til jageren Newport. Vi eskorterte konvoier fra Londonderry og midt ut i Atlanterhavet og til Murmansk, sier Hansen.

– Det er riktig som man sier: «Join the Navy and see the world!»

Men skipet Newport var ifølge Hansen en katastrofe, med store tekniske feil.

– Jeg jobbet i maskinen, og det var umulig å kontrollere temperaturen om bord. Til tider kunne det bli ulidelig varmt. Det hente også at vi drev rundt i Atlanterhavet i flere timer uten motorkraft. Det er ingen hyggelig opplevelse når du vet at tyske ubåter er på konstant utkikk. Jeg var utrolig glad den dagen jeg ble overført til den nye norske jageren Eskdale. Oppgavene var fortsatt å eskortere konvoiene og sikre disse mot angrep fra tyske fly og ubåter. Det var krevende, men vi visste hvor viktig denne tjenesten var, forteller Trygve.

 

 

forum_2271_sistetoktforum_2271_sistetokthttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9897Trygve Hansen hadde sin arbeidsplass i maskinrommet. Foto: Forsvarsmuseet. /forum-media/PubImages/Historisk maskinen 4.jpgTrygve Hansen hadde sin arbeidsplass i maskinrommet. Foto: Forsvarsmuseet.


håndgranater i vannet

20. juli 1941 ble norsk kommando heist, og Eskdale var klar til innsats halvannen måned senere. Fartøyet var en del av den 1. britiske jagerflotilje og opererte i Den engelske kanal med patruljering og eskortetjeneste. Noen ganger var fartøyet også med på offensive operasjoner, men det var først i oktober 1942 det virkelig ble dramatisk. Tyskerne hadde flere krigsfartøyer kamuflert som handelsfartøy. Komet var et slikt fartøy. Det hadde operert i Stillehavet og hadde senket en rekke allierte skip. Nå lå skipet i Vlissingen, Nederland. De allierte hadde fått nyss om at fartøyet skulle flyttes nordover. En flåtestyrke bestående av noen britiske og de to norske jageren Glaisdale og Eskdale fikk oppgaven å senke Komet. De klarte jobben.

I sin rapport skrev skipssjefen Skule Storheill: «Det var mannskapets ilddåp. Dets oppførsel var eksemplarisk. Alt gikk som en vanlig øvelse.»

– Skule Storheill var en fin sjef, streng, men rettferdig. Det var en sjef vi satt pris på. Jeg besøkte han hjemme i Drøbak etter krigen, forteller Hansen, før han fortsetter:

– På en av våre eskorter kom vi til Middelhavet. Her ble vi liggende et par dager. For å unngå sabotasje mot fartøyet tok vi med oss noen kasser med håndgranater over i livbåtene. Med disse kjørte vi rundt fartøyene og kastet med jevne mellomrom håndgranater i vannet. Det var for å stoppe sabotasjedykkere som forsøkte å plassere sprengladninger på fartøyene. Ikke langt fra der vi lå, kunne vi se toppen av to norske handelsfartøyer som tilhørte Thor Dahls rederi. Begge var blitt senket på denne måten. Jeg vet ikke om vi tok livet av noen, men det var jobben vår, og den måtte gjøres, sier Hansen.

Den tyske konvoien ble delvis ødelagt. Eskdale skjøt under kampen 207 sprenggranater og 10 lysgranater med 100 millimeters-kanonene

I desember samme året skulle også den norske jageren påføres et stort tap. 11. desember gikk Eskdale sammen med fem britiske jagere ut fra Portsmouth for å angripe en tysk konvoi. I løpet av natten kom det til harde trefninger med tyske enheter. Den tyske konvoien ble delvis ødelagt. Eskdale skjøt under kampen 207 sprenggranater og 10 lysgranater med 100 millimeters-kanonene. I rapporten skrev skipssjef Storheill: 

«Det var tydelig å merke at besetningen hadde vært i nattkamp tidligere. Skytset ble betjent med stor ro og koldblodighet til tross for at fartøyet var utsatt for heftig beskytning.» 

Men innsatsen hadde en høy pris. 

Fire av mannskapet mistet livet, og 13 ble såret hvorav to hardt såret.

Denne delen av Trygves historie blir en kraftanstrengelse.

– It was hard.

– Jeg måtte pelle dem opp. Det var faktiske en av mine oppgaver om bord. Det var et hardt slag, jeg hadde mistet fire av mine kamerater. De lå rundt omkring på dekk, og jeg fikk oppdraget med å samle det som var igjen. Jeg hadde noen bodybags som vi tok med tilbake til England. De ble begravet på en kirkegård som het Shooter's Hill, men kistene som ble satt ned i jorden, var ikke store.

Jeg måtte pelle dem opp. Det var faktiske en av mine oppgaver om bord

– Jeg må heller fortelle en morsom episode. En gang kom kong Haakon på besøk om bord på Newport. Temperaturen om bord var slik den pleide å være – svært høy. Kongen brukte hele tiden et lommetørkle for å tørke svetten. En av gutta om bord syntes nok synd på kongen. Han tok av seg blåkragen, gikk bort til kongen og sa: «Herre Konge, du får unnskylde meg, men du kan kanskje bruke denne blåkragen». Det skapte både god stemning og mye latter.

Etter begravelsen på Shooter's Hill ble det nye oppdrag.

– Mitt sterkeste minne fra krigsårene vil jeg helst ikke snakke om. Torpederingen av Eskdale var et mareritt. Det var et sjokk, sier Trygve og ser i taket.

Det som skjedde var at natten mellom 13. og 14. april 1943 eskorterte de to norske jagerne Eskdale og Glaisdale en konvoi som gikk vestover langs den engelske kyst. Den ble angrepet av tyske S-båter utenfor Cornwall. På Eskdale avlyttet de kommunikasjonen mellom de fem tyske motortorpedobåtene som gikk til angrep. Det siste de hørte, var ordet «Skyt».

Eskdale ble truffet av to torpedoer, en i akterenden og en i baugen. Mange ble drept momentant, og flere hoppet over bord. Jageren mistet all fart, men var fortsatt flytende. En britisk motorlaunch og et redningsskip kom til unnsetning og begynte å ta opp overlevende. Da Eskdale ble truffet av den tredje torpedoen, var det slutt. Den traff midtskips og i et av ammunisjonslagrene. Da eksploderte hele skipet. De tyske motortorpedobåtene åpnet nå ild mot båtene som forsøkte å redde de overlevende.

Av mannskapet på 180 ble 155 reddet, 25 omkom.

– Det var et helvete 

Mange bare hoppet over bord. Selv skled jeg langs skipssiden og ned i det kalde vannet. De fleste som kavet i sjøen sammen med meg, var i sjokk. Det var skriking, roping, brann og eksplosjoner. Det var en grusom opplevelse, en opplevelse som mange ganger har gitt meg mareritt – jeg har druknet hundrevis av ganger. Man skulle tro at en slik hendelse gjorde at man ikke ville fortsette kampen. Men slik var det faktisk ikke. Jeg husker vi søkte Sjøforsvaret om ikke det som var igjen av mannskapet fra Eskdale som gruppe, kunne overføres til et nytt skip. Vi ville alle samme slå tilbake!

Hansen ble sykmeldt noen uker på grunn av tiden han lå i den kalde sjøen. Men aldri så galt at det ikke var godt for noe: Han fikk kjæreste i Muriel Irene, og i tillegg ble det ordnet et nytt fartøy: jageren Stord.

– Jeg var en av de første nordmennene som fikk komme om bord. Vi var noen som tidlig ble sendt ned til Isle of White for å lære oss båten og maskinen. Stord var et godt skip. Vi elsket det, og vi var stolte som fikk tjeneste her. Innkjøringen av båten skjedde oppe ved Scapa Flow. Her testet vi at alt fungerte som det skulle. Vi hadde en del fritid, men det var ikke så mye å ta seg til. Det ble til at vi spilte poker. Jeg hadde noen få pennys og utrolig flaks. Jeg vant, vant, vant og vant. På et tidspunkt hadde jeg over 800 pund. Det var fantastisk mye penger den gangen. Jeg kunne faktisk kjøpe to hus for den summen. Det ble til at det var jeg som spanderte øl, og dersom noen skulle låne penger, så kom de til meg. Vi hadde et fantastisk kameratskap, sier Trygve.

Med en lengde på 235 meter og et mannskap på nærmere 2000 mann, var slagkrysseren Scharnhorst et av de største tyske krigsskipene. Den var en konstant trussel mot de allierte konvoiene i Atlanterhavet. Når den ikke var til sjøs, skjulte den seg i de norske fjordene. På slutten av 1943 var det imidlertid slutt. I det som senere ble kalt Slaget ved Nordkapp, klarte en allierte flåtestyrke bestående av 12 britiske krigsskip og Stord å senke fartøyet. Av en besetning på over 1982 mann ble bare 36 reddet. Senkningen av Scharnhorst var et av de mest dramatiske sjøslagene under 2. verdenskrig. Stord og den engelske jageren Scorpion klarte å komme usett og uten å bli truffet opp på styrbord side av Scharnhorst. Da de ble oppdaget, var de så nær at de lå under skytevinkelen til båtens kraftige skyts. Begge jagerne klarte å skyte sine åtte torpedoer på tvers av slagskipets kurslinje. Scharnhorst klarte å endre kurs, men skipet sen- ket farten og gjorde at to andre jagere fikk målet i sikte med sine torpedoer. Den tyske slagkrysseren ble dødelig såret.

I sin rapport av 27. desember skriver skipssjef Skule Storheill:

«Jeg beklager å måtte meddele at under torpedoutskytningen ble u.m.m. 10118 Paul Lea (Stavanger) feiet over bord av en voldsom sjø som samtidig feiet bort babord rekke akter, dybdeminestativ, 12 dybdeminer samt forskjøv forre torpedokanon og dybdeminekaster. Det er et under at ikke hele besetningen ble tatt eller kvestet. Besetningens holdning var som vanlig ypperlig, spesielt vil jeg fremheve torpedobesetningen som arbeidet under stadig fare for å bli skyllet overbord og likevel stakk til sine poster.»

Et annet besetningsmedlem, Georg Sulen, ble kastet ut i det kalde Barentshavet, men en annen brottsjø slengte Sulen tilbake om bord i Stord. Georg Sulen ble kraftig skadet og fraktet over til det britiske slagskipet HMS Duke of York. Her kom han i samme sykelugar som de overlevende fra Scharnhorst. I et intervju med The Evening News 5. januar 1944 ga kommanderende offiser om bord på HMS Duke of York følgende uttalelse:

«Den norske destroyeren Stord utførte det mest fryktløse angrepet under hele aksjonen.»


Så Scharnhorst i brann 

– Det hele startet ved årsskiftet 1943/44. Da lå vi oppe ved Island. Vi hadde jo hørt om Scharnhorst, og offiserene om bord visste sikkert mye mer enn alle oss andre. Jeg husker at vi hadde en tidlig julefeiring, god mat, og stemningen var bra. Men vi skjønte også at noe var på gang og angrepet startet tidlig på morgenen 26. desember.

– Jeg kan huske at jeg var på dekk og kunne se Scharnhorst opplyst i brann. Det var et syn man aldri glemmer ...

De engelske avisene hadde store oppslag om det som hadde skjedd. I en av dem kunne man lese:

«Den norske jageren Stord rente nesten Scharnhorst i senk.»

– Vi var selvsagt ikke så nær det tyske slagskipet, men vi var vel det fartøyet som var nærmest. Vi var helter. Jeg husker kjæresten min sa: «Hva i all verden er dere holder på med?»

Invasjon

Da Scharnhorst sank var allerede planleggingen av D-dagen i full gang.

I begynnelsen av juni lå de to norske jagerne Stord og Svenner i Portsmouth.

– Vi skjønte jo på aktiviteten og antallet skip som lå rundt oss, at noe var i gjære. Vi var ikke i tvil om hva som skulle skje da vi satte kursen mot den franske kysten. Alle hadde vi fått et brev fra Eisenhower, så vi forstod godt alvoret og betydningen av operasjonen vi nå var en del av. Jeg har fortsatt brevet hengende på veggen her hjemme, forteller Hansen. Stord og Svenner var blant de første fartøyene som seilte ut fra Portsmouth.

– Vi hadde alle fått klare oppgaver og posisjoner. Under overfarten skulle vi gi det britiske slagskipet Warspite sikring. Warspite og de andre slagskipene skulle beskyte de tyske stillingene på land. Da vi kom inn mot kysten, ble dette også noe av vår oppgave. Da vi hadde krysset kanalen, måtte jeg en tur på dekk for å se Frankrike. Jeg husker alle lysglimtene inne på land, kanonaden fra alle de allierte skipene bak oss og de mange hundre flyene som fløy over oss. Jeg erindrer at jeg så Svenner gå foran oss. Plutselig hørte vi en eksplosjon og så en stor sky med damp. Jeg mener også at jeg har et minne av å se at Svenner synker, men den dag i dag vet jeg ikke om dette er riktig, eller om det er noe jeg tror at jeg har sett. I vannet var det mange som kjempet for livet. Tanken på at noen kan ha blitt drept av våre propeller har plaget meg mange ganger. Tapet av Svenner var et forferdelig slag. Vi visste jo hvor mange mann som var om bord. Jeg hadde jo selv opplevd hva det vil si å bli torpedert, sier Hansen

– De neste døgnene fortsatte vi med patruljering utenfor kysten.

– Jeg kan ikke huske hvor lenge vi holdt på med dette, men det var dramatiske dager. I begynnelsen av juli gikk vi på en mine. Selv er jeg nokså sikker på at det var en mine festet til sjøbunnen. Eksplosjonen var så kraftig at hele båten ble løftet opp. Jeg var nede i maskinen og ble fullstendig slått ut. Jeg fikk en kraftig hjernerystelse. Vi måtte gå tilbake til Portsmouth for å få skadene på Stord reparert.

– Men vi var i Normandie, vi var en del av operasjonen, vi gjorde det som måtte gjøres, og vi bidro alle som én i kampen for vår frihet. Sammen klarte vi det!

Her stopper Trygve Hansen sin fortelling fra krigen. I april 1945 mønstrer Trygve Hansen av Stord. Det skulle fortsatt gå noen uker før Trygve kommer tilbake til Norge. Han forlot Norge på et hvalkokeri og kom tilbake på et av Marinens fartøyer, jageren Sleipner.

 

 

forum_2271_sistetoktforum_2271_sistetokthttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9901Til markeringen i Osmanville fikk Trygve Hansen skyss med et norsk militærhistorisk kjøretøy. Her blir han ledsaget av forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen og forsvarsattaché Pål Erik Berglund. /forum-media/PubImages/_DSC7667.jpgTil markeringen i Osmanville fikk Trygve Hansen skyss med et norsk militærhistorisk kjøretøy. Her blir han ledsaget av forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen og forsvarsattaché Pål Erik Berglund.



Veteranen 

Trygve Hansen er æresmedlem i American Legion og holder kontakten med veteraner i den lokale avdelingen hjemme i Wilton. Han har også vært med på flere veteran- arrangementer i norsk regi. I 1994 deltok han i en stor reunion i Lunenburg i Canada.

– Kontakten med veteraner har betydd mye for meg. Det var fint å komme tilbake til Lunenburg. Det er godt å få dele minner med kamerater som har opplevde det samme.

– Da jeg deltok i den store 60-årsmarkeringen av D-dagen i 2004, delte jeg lugar med en veteran fra Svenner. Hver morgen tok han et glass skotsk whisky, og hver gang gjentok han et par ganger: «Dere brydde dere ikke om å plukke oss opp.» Den uken sov jeg hver natt med ett øye åpent. Min romkamerat hadde liten forståelse av at vi alle hadde streng ordre om ikke å stoppe for å plukke opp de som lå i sjøen. Heldigvis var det noen mindre båter som hadde dette som oppgave. Men vi fulgte ordren om ikke å stoppe opp, sier Trygve Hansen.

Tung dag

For en måned siden var den 97 år gamle krigsseileren Trygve Hansen tilbake på Shooter's Hill i Øst-London. Det var her de fire skipskameratene fra Eskdale ble gravlagt før jul i 1942. Sammen med den norske ambassaden i London fant Forsvarets forum kirkegården. En bukett med blomster i rødt, hvitt og blått blir lagt ned på graven til Sigurd Konrad Svärd. De tre andre ble etter krigen tatt hjem og gravlagt i Norge.

– Dette er tungt, veldig tungt, sier Trygve og lukker øynene.

– Men dette er noe jeg bare måtte gjøre, en siste hilsen til en skipskamerat. Jeg er veldig glad for at de tre andre er tatt hjem til Norge. For meg er det viktig at vi ikke glemmer dem som mistet livet. Norge må sørge for at deres minne og graver blir ivaretatt på en god måte.

Skipsboka

Fire uker senere er Hansen i Normandie. Vi spoler nå frem til formiddagen før han går om bord i KNM Glimt.

På stranden i Hermanville ligger ankeret etter jageren Svenner, nå har ordføreren, Forsvaret og lokalsamfunnet trommet sammen til seremoni for æresgjesten og veteranen.

En plate med navnene til de 33 som mistet livet på Svenner er avduket av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og sjef for Sjøforsvaret, kontreadmiral Nils Andreas Stensønes.

Sammen med Stensønes legger Hansen ned krans på minnestedet for å hedre og ære de som omkom. Ute på havet ser vi KNM Glimt, rett over stedet der Svenner ligger på havbunnen. Krans blir lagt på havet, mannskapet er oppstilt, og det blir et stille minutt.

Et par timer senere er Hansen på vei til KNM Glimt for å komme om bord. Det er her reportasjen vår startet. I likhet med Hansen er vi tilbake der det begynte. Men før 97-åringen går i land gjenstår en liten oppgave: signering av skipsboka.

Det blir en kort hilsen fra en krigsveteran med mange minner:

«Enjoy the sea, but never forget to respect it»
Trygve Hansen

Publisert 9. juli 2019 13:50.. Sist oppdatert 9. juli 2019 14:19.