I Wazir Akbar Khan Street 13 starter dagene stort sett alltid på samme måte for den norske ambassadøren. Etter en økt på skimaskinen tar hun med seg en tekopp, låser seg gjennom jerndøren inn til kanselliet, eller kontoret, om du vil.

– Det er mye jobb. Jeg har fartet mye på møter i Kabul så langt. Jeg har også hatt mange sosiale arrangementer hos meg, lunsjer og middager, for å drøfte aktuelle saker.

– De to mest prominente møtene var med president Ashraf Ghani, blant annet for å diskutere kvinners rettigheter.

Mari Skåres omgivelser i Kabul er høye betongmurer, kontrollposter og bevæpnet personell. Ambassadens ansatte transporteres i pansrede biler og har sikkerhetsfolk i høy beredskap.

Turer ut av Kabul krever omfattende planlegging.

– Jeg dro til Herat i høst sammen med UNICEF for å besøke skoler og møte jusstu- denter. Det var en strålende tur. Det krevde en måneds planlegging, men jeg regner med det går raskere neste gang. Et stort apparat skal med.

Hun er optimistisk når det gjelder hva den norske ambassaden kan bidra med. Å være mer enn en rik velgjører, faktisk spille en aktiv rolle og få til konkrete resultater.

– Norge er en god partner og støttespiller for Afghanistan. Med de ressursene og prioriteringene vi har, så kan vi gjøre en forskjell, ja. Uten et slikt utgangspunkt, hva skal man da tenke?

Det er mitt livsperspektiv, at alle gjør en forskjell. At hva du som enkeltperson sier og gjør – eller ikke gjør, har betydning. Sitter du i viktige posisjoner, er det desto viktigere hva man sier og gjør. ​

Hun er optimistisk, tross mange utfordringer i det krigsherjede landet.

– Overlevelsesevnen hos afghanere er påfallende, synes jeg. De ser alltid en mulighet, selv om fattigdommen og arbeidsledigheten er enorm. Ja, de er slitne av krig. Veien frem til fred går gjennom dialog og forsoning. Men det er en kompleks region og mange aktører, ikke minst blant nabolandene.

– Hva synes afghanerne om at vestlige styrker kom til landet og ble så lenge?

– Oppfatningene er ulike, men jeg opplever at mange av mine kontakter, ikke minst kvin- neaktivister, har ønsket at Nato skulle være sterkere tilstede etter 2014, som en garantist for sikkerheten.

– Samtidig er det selvsagt et mål at den afghanske regjeringen selv skal takle sikkerhetsutfordringene.

Norske myndigheter definerer fortsatt stabilisering som et viktig mål for tilstedeværelsen i Afghanistan, å hindre at landet blir et arnested for terrorisme. I tillegg, å bidra til bærekraftig utvikling. Å styrke kvinners posisjon og rettigheter er en annen hovedprioritering.

– Vi skal bidra til at den afghanske regjeringen og internasjonale organisasjoner ser potensialet i at afghanske kvinner får ta del i alle deler av samfunnslivet. Det er vår erfaring i Norge. Men de må jo gjøre dette innenfor sine rammebetingelser og sin kulturelle kontekst.

Fra sin forrige periode i Afghanistan har Mari Skåre en unik spisskompetanse på afghanske kvinners situasjon. Hun var Natos aller første spesialrepresentant for kvinner, fred og sikkerhet.

– Det tar lang tid å endre det institusjonelle og kulturelle tankesettet. Men under president Ghani er det en holdningsendring helt fra toppen. Hans kone Rula er en offentlig figur som jobber aktivt for kvinners rettigheter. Så presidentparet er viktige rollemodeller.

Bare 19 prosent av afghanske kvinner og jenter kan lese og skrive. Fortsatt er det mange som bruker burkaen. Skåre dekker til håret i noen sammenhenger.

– Sjalet tar jeg av i representasjonsmøter i Kabul, men ute blant vanlige folk forventes det at også jeg er tildekket, som en respekt for kulturen. Sammen med presidenten dekker jeg meg ikke til.

Hun mener en av Vestens største feil har vært å ikke ha god nok kunnskap om afghansk kultur, at det var en feil å gripe inn uten å forstå konteksten man var i.

– Jeg fant selv ut at min egen kulturforståelse var for dårlig i 2008. Så denne gangen brukte jeg tiden fra utnevnelsen til å forberede meg godt.

– Fortsatt er det mye som er vanskelig å forstå. 

Det er viktig å være ydmyk, nå kan jeg akkurat nok om Afghanistan til å vite at jeg vet ingenting. 

– Men jeg har hjertet med meg. Og solidaritet med befolkningen i Afghanistan.

– Hva gjør du om fem til ti år?

– Jeg har en drøm, den har vært hemmelig til nå: å få stillingen som Sysselmann på Svalbard, sier hun og ler.

– Å ha en jobb som er nesten på Nordpolen, det hadde vært spennende. Norge er jo faktisk også et veldig eksotisk land. ​