PortretterPortretterhttp://forsvaretsforum.no/Portretter
Fugleperspektivet<img alt="" src="/forum-media/PubImages/LinnElise_003.jpg" style="BORDER:0px solid;" />FugleperspektivetHelikopterpilot Linn Elise Rølvåg lever for en fullsatt begravelse.http://forsvaretsforum.no/portrett-linn-elise-rølvåg
Brød og sirkus<img alt="" src="/forum-media/PubImages/TSV_Nett_001.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Brød og sirkusTrygve Slagsvold Vedum om mat, krig og raushet. Nå gjør han Forsvaret til valgkampsak.http://forsvaretsforum.no/portrett-trygve-slagsvold-vedum
Går egne veier<img alt="" src="/forum-media/PubImages/20161219th_%2027443.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Går egne veierMari Skåre lar seg ikke stoppe av frykt for terror.http://forsvaretsforum.no/portrett-mari-skåre
Åsnes sju kriger<img alt="" src="/forum-media/PubImages/20161121OST_0073-Edit.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Åsnes sju krigerDe største adrenalinkickene får Åsne Seierstad av å skrive tjukke bøker.http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-åsne-seierstad
Johnny fra Vanvikan<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Sørloth__02.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Johnny fra VanvikanDet er bare et tidsspørsmål før vi får skyteepisoder med veteraner i Norge, tror oberstløytnant Johnny Sørloth.http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-johnny-solsvik
Disneyland-forsvaret<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Tybring-Gjedde_05.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Disneyland-forsvaretFrp-talsmann Christian Tybring- Gjedde mener nordmenn lever i en illusjon om hvor stort Forsvaret er. http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-christian-tybring-gjedee
Hærfar<img alt="" src="/forum-media/PubImages/GIH_FOFO_003.jpg" style="BORDER:0px solid;" />HærfarOdin Johannessen har aldri lovet å komme hjem med alle soldatene sine. Det kan han ikke love.http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-odin-johannessen
Fredens ambassadør<img alt="" src="/forum-media/PubImages/kkf%201%20%202745.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Fredens ambassadørBjeffende bikkjer og piggtråd. Hun glemmer det aldri. 50 år senere deler Nobel-leder Kaci Kullmann Five ut fredsprisen.http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-kaci-kullmann-five
Erna den andre<img alt="" src="/forum-media/PubImages/erna%20portr%201%20%202173.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Erna den andreÉn ting ble ikke som Erna Solberg trodde det skulle være da hun ble statsminister: resten av verden.http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-erna-solberg
Nordavind fra Afrika<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Frafjord%20Johnson_005.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Nordavind fra Afrika​Da tusenvis av mennesker rømte til FN-basene i Sør-Sudan, slapp Hilde Frafjord Johnson dem inn. Hun fryktet ragnarok. http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-hilde-frafjord-johnsen

 

 

forum_534_portrettlinneliserølforum_534_portrettlinneliserølhttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=11/forum-media/PubImages/LinnElise_003.jpg

Hun er redd for havet, hun som har som jobb å fly Sea King og redde folk opp fra sjøen. Kanskje handler det om hvor svart det er under deg når du svømmer på overflaten. Eller det store, ukjente. Et univers hun egentlig kan veldig lite om. Fjorden har holdt henne på rettsida, og fjellene har gitt henne bakkekontakt. Men havet er hun redd for, nordlendingen som har vokst opp et steinkast fra fjæra i Vesterålen. Linn Elise Goos Rølvåg (34) liker likevel jobben med å fly over vann på redningsoppdrag til sjøs. 
– I lufta konsentrerer jeg meg om jobben som skal gjøres. Nå har hun bestemt seg for å trosse frykten for havet ved å lære seg å seile.

 Utfordring. Rølvåg mener det finnes to typer mennesker: de hun kaller «stille vann» og de som er «elver».
– Førstnevnte trives godt på samme sted og innenfor vante rammer. Jeg er av typen som må videre og søke noe nytt, sier Rølvåg.
Hun skjønte tidlig at hun ikke var noe «samlebåndsmenneske.»
– Jeg passer ikke til en ensformig jobb hvor jeg vet hva jeg går til hver eneste dag. Motivasjonen? Å se at hun mestrer nye ting og møte nye folk. Da hun slet med høydeskrekk i ungdommen, begynte hun å klatre. Hun driver med ekstremsport på fritiden, har vunnet TV-serien Anno og gått til Sydpolen. Selv sier hun at hun «spiser utfordringer til frokost». Det var nyttig, både da hun fløy inn i turbulens og landa i en steinur. Eller den gangen svimmelheten tok overhånd, og hun skjønte at det var farlig.

 Forsvarsfamilie. – Tilbake på gamle trakter? sier en kollega og gir henne en klem. Rølvåg er på leting etter et ledig møterom. Men hun får ikke tatt mange skritt i det nye skvadronsbygget på Bardufoss før hun støter på gamle kjente. Hun jobbet flere år i 339-skvadronen og fløy Bell-helikoptre. Etter noen år som helikopterflyger på Sea King er hun tilbake på Bardufoss. Det er første dagen i ny jobb. I ett år skal hun være leder for Wing Ops på operasjonssenteret, som overvåker og koordinerer all aktivitet ved 139 luftving.
– Etter planen skal jeg tilbake til 330-skvadronen i Banak. Det er mange baller i lufta, men det er sånn jeg liker det. Den sterkeste følelsen i dag er å komme tilbake til «familien» på Bardufoss. Man etablerer helt spesielle bånd når man bor, trener og arbeider så tett sammen, sier Rølvåg.

 

 

Linn Elise RølvågLinn Elise Rølvåghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/LinnElise_004.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=1228NAVN: Linn Elise Rølvåg ALDER: 34 BOR: Sigerfjord, Vesterålen SIVILSTATUS: Enslig AKTUELL: Pilot, sjef for Wing Ops på Bardufoss


Mektig.
Hun pleier å si at hun lever for en fullsatt begravelse.
– Det høres kanskje makabert ut, men tanken er at hvis jeg er et godt menneske for andre, vil det vise seg den dagen jeg er borte. Jeg vil ikke at noen skal holde tale i begravelsen min og si hun var en fantastisk pilot, men en skikkelig drittkjerring som person.
Det er menneskemøtene som har gjort sterkest inntrykk i jobben. Målet med å bli pilot i Redningstjenesten var å hjelpe folk i nød.
– I min jobb møter jeg mennesker på sitt mest nakne og sårbare. Det er det mektig å være del av. Hun trekker fram lettelsen og takknemligheten i ansiktene til dem som blir reddet. Men også tilfellene hvor et menneskeliv går mot slutten.

Fristed. 80-tallet, Sigerfjorden i Vesterålen. Her bor noen hundre sjeler på en landstripe inneklemt mellom fjord og fjell. På den tida gikk hovedveien gjennom bygda. Det er så trangt at sidespeilene på lastebilene knuser i forbikjøringer. På den andre siden ligger havet. Som liten måtte Rølvåg krysse veien for å komme til vannet hvor de fanget krabber og plukket bobbelurer (sjøsnegler red.anm.) i fjæra. 
– Jeg husker Sigerfjorden som en gigantisk lekeplass og et fristed. Man ble sendt ut døra på morgenen og kom hjem når vi skulle spise. At vi overlevde, er egentlig et under. Men vi lærte tidlig å ikke ramle utfor kaia eller bli påkjørt, sier Rølvåg. 
Hest var den altoppslukende interessen. Hun gikk stadig mellom gårdene i bygda og tilbød seg å hjelpe til med stell av hestene for å kunne ri. 
– Tanken var at hvis jeg gjorde en innsats, så betaler det seg senere. Jeg skjønte tidlig at ingenting kommer gratis. Men jeg var sikkert et irritasjonsmoment for naboene når jeg stadig var innom og maste, ler hun.

Outsider. Som liten hendte det at hun ble stående igjen alene. Skulle man på fotballtreningen eller musikkskole, måtte man kjøre langt. Og med en mamma som ikke hadde sertifikat, og en pappa som var mye borte, var hun avhengig av å få skyss med andre.
– Etter hvert ble det så mange at andre foreldre måtte prioritere hvem de hadde plass til i bilen. Da ble jeg stående igjen. Det føltes urettferdig å bli ekskludert på grunn av noe jeg ikke kunne noe for selv. Den følelsen sitter fortsatt, sier Rølvåg.
– Du har følt deg som en outsider også i voksen alder?
– Ja, som en konsekvens av at man flytter mye i jobben. Man rekker ofte ikke etablere nettverk utenfor jobben før man blir revet opp med roten og skal over på noe nytt. Derfor blir nok jobben ekstra viktig. Er det noe jeg har gjort her i livet, så er det å stå på utsiden og se inn, sier Rølvåg. 
I mange år prøvde hun å være en av gutta og gikk med følelsen at hun måtte bevise noe hele tiden. Hun kunne ikke tillate seg å være dårlig fordi det ble så ekstremt synlig. 
– Hvis jeg driter meg ut, så vet alle hvem det er. Men hvis en mann gjør det, så er han bare en i mengden. Jeg er takknemlig for de kvinnene som har gått opp veien før meg i Forsvaret. De har vært viktigere rollemodeller og har nok møtt større fordommer enn jeg har gjort. 

Grenser. Rølvåg sier hun alltid navigerer etter magefølelsen. Som 16-åring flyttet hun hjemmefra til Alvdal for å gå på hestelinje på videregående.
– Jeg synes ikke det var så spesielt. Morfar reiste på sjøen som 14-åring, sier hun med et skuldertrekk.
Senere begynte hun på befalsskolen fordi en kompis mente det var lurt for en sivil karriere. Der snakket hun med en flyelev og bestemte seg for å prøve.
– Det var aldri noen drøm fra barndommen å bli pilot. Jeg kunne nok fort endt opp som politi eller psykolog istedenfor. Jeg forsøker alltid å være åpen for det nye og ukjente. Flytte grenser og komfortsoner og alltid lære noe nytt. Alle menneskene jeg har møtt, har lært meg mye på godt og vondt. 

Svimmelheten. I 2012 kommer en stor smell. På Bardufoss er hun ute og flyr med nattopptikk. Det er bekmørkt i cockpiten, bortsett fra instrumentpanelene. Gjennom nattbrillene får landskapet et grønnskjær. Idet hun klargjør for landing, blir hun plutselig ekstremt svimmel.
– Jeg sa til instruktøren: Du har kontrollen. Dette er farlig.
Hun blir sendt på en medisinsk sjekk hvor de ikke finner årsaken til svimmelheten. Ved en tilfeldighet stikker en annen lege hodet inn på kontoret. Han foreslår at de skal teste henne for den kroniske sykdommen cøliaki.
– Jeg hadde vært mye sliten og gått på sparebluss. Men endelig falt puslespillbitene på plass. Jeg pleier å si at dersom det er noen som har vært motivert for å bli pilot, så må det være meg. Flyskolen var ekstremt krevende, og jeg måtte grave dypt i meg selv.

 

 

Linn Elise RølvågLinn Elise Rølvåghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/LinnElise_priv_004.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=1235



Afghanistan.
Det samme året er hun under opptrening til Afghanistan. I månedsvis har hun og kollegaene forberedt seg til å være del av det norske helikopterbidraget Norwegian Aero medical Detachment (NAD). Men cøliaki-diagnosen setter en effektiv stopper for den planen. Også hele fremtiden som pilot i Forsvaret sto plutselig på spill. 
– Det var en veldig utfordrende periode for meg personlig, sier Rølvåg og utdyper: 
– Det føltes som om teppet ble revet bort under beina mine. Det var en vond følelse å ikke få lov til å dra lasset sammen med kollegaene. Jeg var gjennom alle fasene av en sorgprosess. Sjokk, frustrasjon, sinne og sorg. Nesten på lik linje med et dødsfall. Stakkars min samboer på den tida, sier Rølvåg og rister på hodet.

Anno. – Kjenner ikke jeg deg fra før? 
Vi har gått til messa på Bardufoss for å spise lunsj da Rølvåg blir stanset i matkøen av en fremmed soldat. Det viser seg at de to ikke har møtt hverandre tidligere. 
– Folk kjenner meg igjen etter at jeg var med på Anno. Jeg ser at tannhjulene kverner når de prøver å plassere ansiktet mitt, smiler hun. 
På messa kan man velge i forskjellige varmretter til lunsj. Kontrasten er stor til settet på Anno. Der ble det perioder med lite mat. Kanskje like greit med delikatesser som kokt kujur på menyen. Etter flere måneder med innspilling på erkebiskopgården i Trondheim er hun i finalen. Der må hun svare på spørsmål om alt fra konstruksjon av våpen til latinske gloser. Til slutt kan hun slippe jubelen løs som vinner før hun blir omfavnet i en gruppeklem av de andre deltagerne. 
– Det var en utrolig lærerik opplevelse. 
I ettertid har hun kvittet meg med ting som er tidstyver. 
– Det er et ordtak som sier at dersom man eier mer enn syv ting, så eier tingene deg. Det fikk jeg virkelig kjenne på da jeg kom hjem etter Anno. Jeg følte meg nesten kvalt av alle tingene. Jeg fikk øynene opp for at i verdens rikeste land er tid vår viktigste valuta. Rølvåg ble plukket ut som en av rundt 2000 søkere. 
– Som nordlending bidro jeg nok med litt ekstra «krydder».
En periode ba produsentene henne om å roe ned språkbruken etter at hun hadde kommet med noen kraftuttrykk. Men etter et par dager kom de tilbake og sa; Linn, du skal få lov til å banne likevel. 
– Det ble påtatt ettersom jeg er vant til å snakke rett fra levra. Men det er viktig å balansere mellom å være vulgær og bruke nordnorske kraftuttrykk. For en vulgær nordlending er bare fryktelig slitsom.

 

 

Linn Elise RølvågLinn Elise Rølvåghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/LinnElise_priv_002.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=1233Milepæler: 10 år: Hestegal jente på evig jakt etter andres hester for å dulle og stelle med. 20 år: Blodfersk aspirant, befalsskole Kjevik. 30 år: Flyger på Bell 412 på Bardufoss.


Hjerteinfarkt.
I begravelsen til faren fikk hun et nytt syn på tid. Etternavnet Goos vitner om tyske aner i slekta. Det har hun fra farens side av familien. I 2014 døde han brått av et hjerteinfarkt.
– Jeg har ikke hatt så mye kontakt med faren min i voksen alder. Man tenker bestandig man har tid til alt. Men plutselig var timeglasset tomt. Den så jeg ikke komme. Jeg satt i begravelsen og ble kjent med pappaen min gjennom andres taler. Det var en tankevekker.
Gjennom Anno fikk hun en ny bevissthet om hvor hun kommer fra.
– Jeg lærte mye om seg selv og at vi bare er et lite ledd i en lang historie. Vi må bli flinkere på å tenke litt lenger fram enn her og nå. Våre forfedre kunne plante en granskog som en investering, ikke for seg selv, men for sine oldebarn. For en selvoppofrelse! Jeg tror vi må tenke litt lenger enn den umiddelbare avkastningen, sier Rølvåg.

Paraglider. Hun trives aller best i lufta. Gjerne susende noen meter over bakken med bare et tynt lag nylon som forhindrer henne i et ublidt møte med landjorda.
– Den der gleder jeg meg så sinnsykt til å prøve. Det blir nok neste utfordring, sier hun og peker opp mot Istinden.
Den snødekte toppen rager 1455 meter over Bardufoss. Den har Rølvåg planer om å sette utfor med en para- eller speedglider.
– Ekstremsport krever at man er fokusert, og at man bare har én tanke i hodet. Det er noe med stillheten når man svever over landskapet. Den følelsen søker jeg så ofte som mulig.
– Har det vært noen uhell?
– Et par ganger. Under Ekstremsportveko på Voss fløy jeg inn i turbulens og landet i en steinur. Veldig forslått klatret jeg opp på fjellet igjen og fikk heldigvis skyss med et helikopter. Den dagen hadde jeg ikke hodet på rett plass. Det var litt «too close for comfort». Nå har jeg lært meg å kjenne igjen faresignalene.

 Havet. Selv om hun stadig er på reisefot og har jobbet i flere år på Banak, Ørland og Bardufoss, er likevel Sigerfjorden i Vesterålen «hjemme». Der ved havet som hun frykter, men likevel har bestemt seg for å mestre. Hun er tross alt «kjerringa mot strømmen», som hun sier. Nylig var hun i Oslo i forbindelse med årets soldataksjon. Etterpå skrev hun på facebook: 
«Takk for nu søringlandsdeln, du va skikkelig fin denne gangen åsså. Æ lika dæ! Sol, iskrem og fine folk! Æ kjæm tebake igjen snart.
Men d va godt å komme heim igjen. 
Heim t øredøvanes stillhet som gir mæ rom t å vær mæ sjøl. T lyset som hold mæ me selskap og omfavne mæ til en evig lang klæm. T folkan som minne mæ på kor æ kjæm ifra og ka æ e laga av. Tel fjorn som held mæ på rættsia, og tel fjellan som gjer mæ bakkekontakt.
D va fint å reise sørover for å sjå kor fint æ har d i nord.  Heime i Sigerfjord.  Heime i Vesterålen.  Heime i Nord-Norge.  Heime dær æ bor.»

 


Publisert 17. juli 2017 10:15.. Sist oppdatert 19. juli 2017 11:07.