Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_1161_norgeshøyestedekorasforum_1161_norgeshøyestedekorashttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=7670STETINDEN: Veteranforbundet SIOPS - Skadde i internasjonale operasjoner arrangerte nylig veterantur til toppen av Stetinden, sammen med blant annet soldater fra Kystjegerkommandoen. Foto: Privat/forum-media/PubImages/DSC_1767.JPG

Fikk medalje på 1391 meters høyde

Les reisebrevet fra da Veteranforbundet SIOPS dro på veterantur til Stetinden - Norges nasjonalfjell.

Norges «høyest» dekorerte? Det er fristende å leke med slike ord, men i respekt for andre dekorerte soldater og rangering av dekorasjoner, så er det høyden på fjellet, Stetinden, «Djevelens Ambolt», «Norges nasjonalfjell», - 1391 moh. som skaper overskriften.

Spesielt. En meget spesiell opplevelse var det i alle fall da sjef Kystjegerkommandoen (KJK), kommandørkaptein Ronny Kristoffersen, sto på toppen av Stetinden og festet Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner på Stig Lauby, en av deltagerne på denne luftige turen.

Dette glemmer jeg aldri så lenge jeg lever

Årets UNIFIL-jubileum, 40 år siden operasjonen startet, 20 år siden norsk tilbaketrekking, var en oppreisning for mange Libanon-veteraner. Mange fikk medaljer. Men dette ble sannsynligvis den mest spektakulære tildelingen. Stig har tjenestegjort i Libanon. «Dette glemmer jeg aldri så lenge jeg lever», var hans kommentar. Det gjør neppe Ronny, Tommy, Gorm eller de andre fra KJK som stilte opp for oss, deltagerne fra Veteranforbundet SIOPS.

Vilje. Dette er ikke første gang veteraner, eller skadde veteraner for den del, når toppen av Stetinden.  Mange driver med klatring, men denne gruppen hadde minimale klatrekunnskaper. Og for enkelte hadde rullestol, rullator og stillesittende liv vært virkeligheten tidligere. Uten å gå i detaljer, utfordringene for enkelte var STORE.

Sterk vilje og pågangsmot kan være forskjellen mellom sofa og fjelltopp, men gode venner som stiller opp er kanskje vel så viktig. Stetinden-turen hadde lenge vært målet for gruppen og egentrening hadde startet to-tre måneder i forkant. Noen hadde kuttet ut røyk – forhåpentligvis for godt!

Noen hadde kuttet ut røyk – forhåpentligvis for godt

Prosjektet ble lagt frem for Forsvarets Veteraninspektør i 2017, og atter en gang fikk Veteranforbundet SIOPS støtte til aktivitet og mestring. Planen var å søke hjelp og støtte fra en eller flere av forsvarets avdelinger. Spesialister som skulle besørge sikkerheten – men også få viktig treningsutbytte ut av dette. For de som er i stadig tjeneste ligger alvoret alltid der, ofte er det en reel risiko for at de selv en gang plutselig tilhører denne gruppen veteraner – de skadde!

Sjef for Kystjegerne, Ronny Kristoffersen, vet dette bedre enn de fleste. Han ble selv alvorlig fysisk skadet da han ble skutt i Afghanistan 2007 og er senere dekorert «Såret i strid». Ronny kjenner også hvordan det er å møte NAV og Statens Pensjonskasse etter skade. Møte med disse etatene er ofte en meget stor belastning og han har fremmet flere forslag for å gjøre dette enklere for de skadde.

Planen. Søndag 2. september møtte de første seks veteranene på Bodø hovedflyplass, klar for ei spenstig uke med eksponering og mestring. Programmet besto av å bli kjent, lære litt klatreteknikk, få alle opp til Halls fortopp, deretter flest mulig av oss opp på toppen av Stetinden og ned igjen! Fylle resterende dager med nye utfordringer og trivsel!

Med en plan A, har man alltid en plan B

Et samarbeide med Kystjegerkommandoen og 139 Luftving var kommet i orden og gjorde prosjektet realistisk. Med en plan A, har man alltid en plan B. Resten blir «stridsledelse» og et av alternativene var å helikopter-løfte de med størst utfordringer fra fortoppen til toppen av Stetinden! En mulighet var også å hente alle ned fra toppen etter medaljeseremonien og fly til Steigen, hvor resten av uka skulle tilbringes.  Men, som kjent for folk flest, været bestemmer, i alle fall noe. Vi håpet på godt vær og YR holdt det de lovet.

En deltaker, Arve, måtte meldt avbud i siste liten. Flyforbud og fare for lungeprolaps gjorde dette uforsvarlig. En på reservelisten ble straks innkalt. Bjørn Arne takket umiddelbart JA! Beredskapen er tydeligvis god på Leknes og sekken var klar på kort tid.

 

 

forum_1161_norgeshøyestedekorasforum_1161_norgeshøyestedekorashttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=7671STETINDEN: Veteranforbundet SIOPS - Skadde i internasjonale operasjoner arrangerte nylig veterantur til toppen av Stetinden, sammen med blant annet soldater fra Kystjegerkommandoen. Foto: Privat/forum-media/PubImages/DSC_1723.JPG


Perfekt start. 
Hurtigrute-tur fra Bodø til Harstad ble en perfekt start. Planen var at deltagerne skulle bli litt bedre kjent med hverandre - og det fungerte godt. Bjørn Arne sto klar i Stamsund og latter ble etter hvert erstattet med støle lattermuskler. Gode soldatskrøner ble delt og Jarles vanvittige galgenhumor levner klaging og syting ingen sjans. Vi tok tidlig kveld etter en god middag i godt lag.

Latter ble etter hvert erstattet med støle lattermuskler

Tidlig mandag morgen ankom vi Harstad og ble møtt av Kystjegerkommandoens nestkommanderende, Tommy. Han hadde vært den første som jeg fikk sjansen til å presentere prosjektet for i 2017 og han hadde vært positiv fra første stund.

En kjapp omvisning på Trondenes, brief og lunsj sto så på programmet. Vi fikk møte sjefen og våre støttespillere fra KJK, operatørene og vår fjellfører Gorm Gunleiksrud. Han hadde tatt veien fra Porsanger for å støtte oss. Solide folk som er vet hva de holder på med og «kjemien» var god fra første stund. Den ble ikke dårligere på depotet. For de av oss som husker sure, vriompeiser, som la sin ære i å gi deg feil størrelse på uniformen og la deg forstå hvem som «virkelig var sjef i leiren» - så var dette en annen opplevelse. Kjempeservice og latter – de fleste av oss måtte jo opp en størrelse eller to. 

Mange har sine absolutt verste opplevelser nettopp ikledd uniform

Å kle opp deltagerne i uniform igjen hadde flere årsaker. Ikke alle har slikt utstyr sivilt og det er alltid godt for den som leder å vite hva folk har på seg, samt et ønske fra meg om å sjekke teorien om at vi alle føler oss litt tryggere i uniform! Et paradoks i seg selv. Mange har sine absolutt verste opplevelser nettopp ikledd uniform – likevel føler du en egen trygghet når den er på. Du tar på deg en identitet, et skall.

Deretter sto grilling og samling i lavvo for tur. Sosialt før alvor og tilpassing av klatreseler, øve knute og litt teori. Deretter ble vi installert på kasernen, på firemannsrom. Velkjente lukter av skokrem og sengetøy. Soldater som ligger på kne og skurer gulv, kandidater på opptak til tjeneste som kystjeger, latter og noen undrende blikk: «hvem er disse gamlingene i uniform»!

Inspeksjon. Vi gikk til ro og harde snorkelyder overtok. Vi var tidlig oppe – vårt rom, og til frokost savnet deltagerne fra naborommet. Jeg listet meg inn døren og registrerte at alle sov – søtt, virkelig søtt. Litt bedre tid og alle skulle våknet med bart av skokrem, men jeg klarte ikke å dy meg, og tok fram en gammel kommandostemme: «INSPEKSJON!!!! En hysterisk seanse utspilte seg da gutta automatisk smalt hela i gulvet, på tur opp i grunnstilling, en fra overkøya! Dette sitter i ryggmargen og overrasker meg ikke. Litt overrasket ble jeg imidlertid da jeg kom ut av rommet - og ser at hele korridoren var klar til inspeksjon! Det er mulig jeg må ta skylda, og håper noen har tatt de ned i «hvil» etter hvert.

Jeg klarte ikke å dy meg, og tok fram en gammel kommandostemme: «INSPEKSJON!!!!

RIB-tur fra Harstad til Stefjordnes sto så for tur. KJKs båt var supplert med en RIB fra B&B Touring i Harstad. Tidligere politifolk var båtførere og stilte opp. En av dem er selvfølgelig også Libanon-veteran! Frisk tur, spesielt over Vestfjorden, men gutta vet hva de driver på med og sikkerheten var godt ivaretatt.

Snart skimtet vi Stetinden mellom fjell og tåke og alvoret gikk opp for oss! «Hva i svarte fanden har vi gitt oss ut på?»

I fjæresteinene på Stefjordnes seig det fin røyk fra et bål. Vi ante lukten av grillmat og nykokt bålkaffe og ble tatt imot av vår vert, Inge, som hadde stilt hytta til brødrene Larsen til disposisjon. Inge, en gammel kamerat opprinnelig fra området, men hadde tatt ei uke fri fra jobb i Førde og reist hit for å være vår vert. Ofte har det slått meg at folk flest har bedre innsikt, forståelse og respekt for Forsvaret vårt og veteranene enn mange av de som har sendt oss ut på oppdrag for Norge – politikerne våre!

Naturen er storslått, luften er ren

Fra hytta på  Stefjornes kan man studere Stetinden og fjellene omkring. Majestetiske fjell som ingen av disse veteranene trodde de skulle komme seg opp på. Naturen er storslått, luften er ren.

Utfordring. Ikke langt unna er Hellmoboten (skrives på flere måter). Her er Norge smalest, bare 6,3 kilometer i luftlinje og utallige flyktninger ble smuglet til Sverige denne ruten under krigen. Denne ruten var ett av våre alternativ dersom været ble dårlig.

Fjellfører og operatører har klatret Stetinden før, men verken sjef eller NK KJK har stor klatreerfaring. I denne utfordringen var begge to «en av oss». Vi skulle eksponeres for høyde og høydeskrekk i tillegg til en fysisk tøff oppgave! Vi måtte stole på hverandre, støtte hverandre og ta et tak for hverandre. Her kunne man ikke bare tenke på seg selv – man måtte ha fokus på at ALLE skulle ha utbytte av turen.

For noen av oss blir dette en søvnløs natt med tanker om morgendagen

Etter en flott kveld, hvor Inge ble tildelt Kystjegerkommandoens coin og Tommy fikk en gave fra oss deltagerne, en kniv laget av knivmaker Kjell Ivar Linde, gikk vi til sengs. For noen av oss blir dette en søvnløs natt med tanker om morgendagen. Vi våknet opp klokken 05.00 til strålende vær og Stetinden ruvende mot knallblå himmel. 06.00 var vi klar på flytebryggen og tok båtturen over fjorden. 07.00 startet vi på oppstigningen. Vi startet fra havnivå – og skulle opp ALLE høydemetrene. Vi var forberedt på minst 10 timer slit - og naturopplevelse! At turen faktisk skulle ta 19 timer hadde vi ikke tenkt, men «nattorientering» er heldigvis noe også gamle veteraner behersker.

En utfordrende etappe for noen, men noen stopp underveis, påfyll av iskaldt krystallklart drikkevann fra et isblått fjellvann, og litt niste, hjalp på.

Tøft. Like før klokken 12.00 er alle oppe på Halls fortopp, 1314 moh. Toppen er oppkalt etter dansken Carl Hall, som sammen med nordmannen Mathias Soggemoen bygde varden etter i 1888 å ha gitt opp å nå toppen. Varden ligger ca. 500 meter sør-øst for toppen av Stetinden. Her må man litt ned igjen før klatringen kan starte og toppen bestiges.

Stetinden ble første gang besteget i 1910 av Carl W. Rubenson, Alf Bonnevie Bryn og Ferdinand Schelderup. Før dette hadde også William C. Slingsby gått ned fra fortoppen med uforrettet sak.

Oppturen var tøff for noen. Bratt, løse steiner, glatte partier og fysiske utfordrende. Manglende fingergrep, skadde ankler, dårlig balanse, blodpropp, manglende tarmer, konstante smerter var bare noen av faktorene. Men alt man hørte var galgenhumor og latter. Vi støttet hverandre og Gorm og gutta fra KJK tidvis dro eller dyttet noen av oss videre. Vi motiveres av slik lederstil og holdning. Dette var som «de aller beste» av «de gode gamle dager i uniform».

Manglende fingergrep, skadde ankler, dårlig balanse, blodpropp, manglende tarmer, konstante smerter var bare noen av faktorene

På Hals fortopp tok vi en kjapp rådslagning og sjekket tilstanden hos deltagerne. Pågangsmotet var kanskje sterkere enn hva som var fornuftig. Noen av deltagerne hadde allerede nådd sitt mål og hadde selvinnsikt nok til å se at å nå toppen på Stetinden kunne bli vel utfordrende.

Lettelse. Det var nødvendig at noen av oss ble igjen for at de øvrige skulle lykkes. Jeg kjente på en blanding av skuffelse og lettelse. Jeg var smertelig klar over at dersom jeg noen gang skal klare å komme meg på denne toppen så var det sammen med denne gjengen. Jeg stolte 100 prosent på alle, men dette var ikke MIN tur. Dette var gruppens tur. Vi fikk prøve å finne en mulig landingsplass for helikopteret. Kanskje vi opplevde å stå på toppen sammen med alle likevel.

Tre ble igjen, åtte fortsatte. Snart lå vi tre og studerte fjellsiden og deltagerne som klatrer videre. Latter kunne høres, klare kommandoer og oppmuntrende tilrop! Fantastisk. For meg, som får skjelvetokter av å se filmen «Cliffhanger», var dette mer enn spenstig, jeg kjente på ansvaret for å ha dradd deltagerne med på dette! «Alle hele ned igjen - knock on wood». Jeg kakket meg i panna!

 

 

forum_1161_norgeshøyestedekorasforum_1161_norgeshøyestedekorashttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=7672STETINDEN: Veteranforbundet SIOPS - Skadde i internasjonale operasjoner arrangerte nylig veterantur til toppen av Stetinden, sammen med blant annet soldater fra Kystjegerkommandoen. Foto: Privat/forum-media/PubImages/DSC_1823.JPG


Selv om det var blå, nesten skyfri himmel, ble det kaldt på fortoppen. Solen varmet nok godt der de klatret, men her oppe begynte Jarle, Ole og jeg å utbedre en levegg i stein for å holde oss varme. Veggen var bygget av tidligere besøkende, men trengte litt påfyll. Jeg gikk over området for å finne en akseptabel landingsplass for helikopteret. Terrenget er skrånende og absolutt ikke ideell landingsplass, men jeg fant to bra alternativ for vindretningen. Snart hørtes den velkjente lyden av rotorblad og en trofast sliter passerte over oss. Disse karene har imponert oss ved mange anledninger, men det er forskjell på å øve og på å redde liv. Piloten fløy over både Stetinden og Halls fortopp og jeg så at vindforholdene var utfordrende. Høyden og tynnere luft var også en vesentlig faktor. Etter en stund kom telefonen; Det blir ikke landing på fortoppen. Heller ikke på Stetinden. 

Snart hørtes den velkjente lyden av rotorblad og en trofast sliter passerte over oss

Også dette blir tatt med humor, ikke et vondt ord, bare takknemlighet over at 9-èrn faktisk prøvde! Dette er anerkjennelse i praksis!

Ingen helikopter. De første som nå hadde nådd toppen av Stetinden ventet til alle var oppe. Hender strektes i været og bamseklemmer deltes ut. Jeg vet at de fikk melding om at helikopter ikke kunne lende og regnet med at mestringsfølelse og lettelse blandet seg med det faktum at alle måtte klatre ned igjen.

Heldigvis hade vi hengt kamera, GoPro, på noen av gutta. I tillegg ble det fotografert med telefoner og alle kunne dele øyeblikket da kommandørkaptein Kristoffersen hengte medaljen, på vegne av Forsvarssjefen, på brystet til Stig Lauby. Da dette var gjort, var han igjen «Ronny» - en av oss!

Kollen 18.00 startet de første tilbaketuren. Rolig og sikkert tok de etappene. Rappellering fra «Mysosten» var luftig, men det gikk strålende. Vi ventet i det lengste før vi sendte de første ned fra fortoppen. Men vi ville helst unngå for tett nedtur fordi det er mye løs stein og noen deltagere måtte sikres med tau.

Gorm og KJK-gutta hadde gjort en formidabel innsats, men de var faktisk mest imponert over oss

Mørket kom etterhvert og de siste var først nede klokken 01.30. Alle like hele, noen ganske slitne, men fornøyde. Gorm og KJK-gutta hadde gjort en formidabel innsats, men de var faktisk mest imponert over oss. Dette står det respekt av!

Suppe. En ny natt hos Inge var avtalt, og vi ble møtt med rykende varm suppe, mat og kaffe. Sekkene våre hadde Inge og KJKs båtfører selvfølgelig allerede hentet fra planlagt helikopter-landeplass.  Et sikkert tegn på at godt samhold er skapt – folk har allerede tenkt på deg, gjort jobben din, lagt til rette for deg!

En av mine brødre hadde levert en kasse hjemmebrygget Stetind-øl. Selv «lett-øl» kan bli tungt i sekken. Men noen hadde tatt sin med på toppen, andre hadde spart den til tilbakekomsten. En øl og en hilsen til neste på besøkende på toppen var lagt igjen.

«GOD STEMNING», lettelse, utmattelse og en vanvittig mestringsfølelse tok plass i slitene kropper! Personlig er jeg imponert over alle, lettet over å ha fått alle nede uten skade. Vi fikk bekreftet at KJK hadde akkurat den fagkunnskap, autoritet, troverdighet og holdning som skapte 100 prosent trygghet. Dette er det veteraner ofte savner, kameratskap og folk du kan stole blindt på!

Dette er det veteraner ofte savner, kameratskap og folk du kan stole blindt på

På gjensyn. Vi gikk til sengs og den natten sov nok alle godt. Neste morgen, torsdag, skulle KJK tilbake til avdelingen. Vi dro til Steigen for å møte to nye deltagere og nye opplevelser. Jeg sto opp før «hanen galer». KJK fortjente en kaffekopp på sengekanten!

Vi tok farvel, håndtrykk og bamseklemmer var, om mulig, hardere! Det ble ønsket «på gjensyn».

Fredag, og atter en strålende flott dag i sol. Støle kropper startet med en rolig fottur på Måløy hvor vi skulle oppholde oss resten av uka. Ettermiddagen gikk med til padletur og fisketur. Grilling utpå kvelden - dette var ingen slanketur.

Lørdag hadde vi avtalt klatretur på fastlandet. Morøya på Nordskot er perfekt for klatreøvelser og rappell. Børge Ousland hadde stilt gratis guide og utstyr til disposisjon. Nok en flott dag og noen av oss avsluttet med fritthengende rappellering! Brede glis – fornøyde deltagere! Dette var utfordrende, men lærerikt.

Brede glis – fornøyde deltagere! Dette var utfordrende, men lærerikt

Farvel. Søndag gikk med til pakking og vask før katamaran-tur til Bodø og vi skiltes på flyplassen med enda sterkere motivasjon for å trene og litt bedre kunnskap om egne grenser. Vi vet at de er flyttbare! Nye ideer om spenstige turer er luftet og vi var alle enige om at dette er ikke siste gang vi møtes!

Stor takk til alle som gjorde dette mulig, deltagerne, Forsvarets veterantjeneste og veteraninspektøren, Kystjegerkommandoen, 139 Luftving, Inge Larsen og naboer, Børge Ousland og Kasper med mange flere.

Veteranforbundet SIOPS har et slagord: Samhold – Mestring – Anerkjennelse. Sjelden har det passet bedre!

Publisert 18. september 2018 08:52..