Debatt:

Norge bør utvikle egne nektelsesevner

En av de mest alvorlige truslene Forsvaret står overfor er Russlands evne til tilgangs- og områdenektelse, skriver Eirik Torsvoll.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over fire år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I dag legger forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen frem sitt fagmilitære råd. Her vil han beskrive hvordan han mener at Forsvaret kan styrkes fremover. 

Samtidig ble forsvarsbudsjettet for 2020 presentert i går. Hvilke veivalg det norske Forsvaret bør ta for å være best mulig rustet i møtet med framtidige trusler er altså høyaktuelt.  

A2/AD

En av de mest alvorlige truslene Forsvaret står overfor i dag er Russland sine evner innen tilgangs- og områdenektelse. Dette begrepet er hentet fra amerikansk forsvarslitteratur, hvor det kalles «anti-access/area denial». I kjent «Pentagonesisk» stil forkortes det ofte til bokstavordet A2/AD (på tross av at dette høres ut som en rollefigur i Star Wars). En nektelsesstrategi har som mål å hindre en motstander fra å flytte sine styrker inn i et geografisk område eller å legge bånd på deres evne til å operere fritt i dette området hvis de skulle komme seg inn. 
En nektelsesstrategi har som mål å hindre en motstander fra å flytte sine styrker inn i et geografisk område
Dagens nektelsesevner baserer seg på teknologiske nyvinninger og tradisjonell militærmakt, samt en hittil uoppnåelig evne til å koordinere disse over flere domener. Av særlig betydning er utviklingen av en ny generasjon langtrekkende missiler med moderne presisjonsegenskaper. Dette gjelder både kryssermissiler og ballistiske missiler. Disse kobles med nøkkelkapasiteter som kampfly, ubåter og avansert luftvern. I tillegg samkjøres evnen til å angripe en motstanders militære styringsnettverk gjennom operasjoner som anvender elektronisk, cyberbasert og informasjonsmessig krigføring. 

BASTIONFORSVARET

Det mest fremtredende eksempelet hvor Russland kan tenkes å bruke en nektelsesstrategi mot Norge er ved aktiveringen av bastionforsvaret. Dette er en forsvarsstrategi som har som mål å beskytte russiske atomvåpenubåtene i Barentshavet og baseområdene på Kolahalvøya. Det vil skje ved at Russland forsøker å nekte andre land tilgang til et indre forsvarsområde og at de hemmer bevegelsesfriheten deres i mer fremskutte områder. Områdene det gjelder strekker seg over Barentshavet (inkludert Svalbard), Norskehavet og deler av fastlandet i Nord-Norge.

Hvordan kan Forsvaret svare på dette? Et godt sted å starte er å slå tilbake med samme mynt og utvikle egne nektelsesevner. 

Moderne nektelsesevner er særdeles gode til bruk i forsvar. Dette skyldes i stor grad mulighetsrommet som åpner seg gjennom bruk av langtrekkende presisjonsmissiler. Ved hjelp av disse er det lettere å hurtig true selv fjerntliggende militære mål og styrker. Det øker usikkerheten og senker bevegelsesfriheten til motparten. En styrket satsning på norske nektelsesevner vil kunne påvirke Russlands kost-nytte kalkyle, og dermed styrke Forsvarets avskrekkelsesevne. 

NEKTELSESEVNER

Dagens forsvarsplanlegging for å håndtere en militærkonflikt med Russland bygger i stor grad på tenkningen fra Den kalde krigen. Her spiller landmakten samme type hovedrolle, med støtte fra luft- og sjøoperasjoner, på tross av at Hæren er blitt betraktelig mindre i nyere tid. Samtidig vil Forsvaret etter hvert få flere nye kapasiteter som vil kunne brukes til nektelse, slik som F-35 og nye ubåter. 

Det er likevel mye Forsvaret kan gjøre for å styrke nektelsesevnen videre. Dette inkluderer å innføre flere og samordnede plattformer som kan anvende langtrekkende våpen i ulike domener. For eksempel kan dette være korvetter og andre lettere overflatefartøyer, mobile missilbatterier og rakettartilleri. De nye P-8 maritime patruljeflyene kan oppgraderes for missilbruk. Enda flere ubåter og et styrket luftvern vil også være til hjelp. Videre kan større bruk av droner støtte evnen til situasjonsforståelse og deteksjon av mål, samt jamming av motstanderens systemer.
Det er likevel mye Forsvaret kan gjøre for å styrke nektelsesevnen
Strategien for bruk av norske nektelsesevner vil være å påføre motstanderens viktigste enheter tap. Slik nekter man at angriperen oppnår sine mål. Dette settes gjerne opp mot ambisjonen om territorial kontroll, hvor hensikten er å særlig bruke landstyrker til å holde områder inntil man får forsterkninger. I eksempelet forsvar av Finnmark, kan dermed en nektelsestilnærming fremsettes som mindre interessert i en tradisjonell tilstedeværelse for norske styrker. 

I dette tilfellet ville det derimot skapt ubalanse å fokusere for ensidig på nektelsesretningen. En fortsatt satsning på Hæren i Finnmark er viktig for å vise vår forsvarsvilje overfor egen befolkning og allierte. Styrker i området spiller også en nøkkelrolle i å etablere en snubletråd for å aktivere hjelp og forsterkninger fra NATO. En bredere tilnærming vil gi Forsvaret den fleksibiliteten det må ha for å møte ulike situasjoner. 

USIKKERHETEN

En svakhet med nektelsesevner er nemlig at de er høyteknologiske og dermed skaper en viss usikkerhet rundt effektiv bruk og implementering. Dette går begge veier, og det er også grunn til å være noe skeptisk til hvor effektive Russlands nektelsesevner faktisk er. 

Det er ikke vanskelig å søke seg frem til kart over Europa med ulike sirkler som indikerer russiske «nektelsesbobler», hvor missilsystemene deres hindrer tilgang og bevegelse. Men slike oversikter blander gjerne missilenes maksimale rekkevidde med effektiv rekkevidde, eller underslår problemer knyttet til å treffe et mål i bevegelse (særlig de som er under horisonten for radarer). Dette er et eksempel på usikkerheten Forsvaret jobber i, og at man trenger flere bein å stå på.  

Den russiske nektelsesutfordringen tilhører en trusselkategori som er den mest krevende å håndtere for Forsvaret. Måten vi møter slike trusler på vil kunne være førende for hvordan vi innretter Forsvaret. Her vil økte nektelsesevner være en nyttig retning å gå i, samtidig som det ikke bør være det eneste satsningsområdet. 
Powered by Labrador CMS