Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_1901_kujonen–novelleforum_1901_kujonen–novellehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9206KujonenRoger Bjorøy-Karlsen fikk 3. plass i Forsvarets forums novellekonkurranse om 2. verdenskrig. /forum-media/PubImages/Kujonen - illustrasjon nett.jpgRoger Bjorøy-Karlsen fikk 3. plass i Forsvarets forums novellekonkurranse om 2. verdenskrig.

Den skjelvende furete hånden gled over medaljerekken. 

Nasjonenes farger var blitt blasse. Metallet skinte ikke lenger 
slik det hadde gjort den gangen han kjempet de viktigste kampene i sitt liv. Et sted langt bortenfor horisonten,  i en annen tid.

Men det var som det skjedde i går.

Knut Botnan var svett. Det kjølige duskregnet hjalp ingen ting. De kraftige drønnene fra kanonene overdøvet heller ikke tankene på hva som var det neste. Landgangen på Sword Beach. Hadde den timeslange artilleribeskytningen fra marinen og bombingen fra flyvåpenet hatt noe effekt på de tyske linjene?  Han svelget og forsøkte å døyve smertene i magen. En dram hadde gjort susen, tenkte han.

Frykten og den tunge varme eimen av diesel blandet med tobakk lå klamt over soldatene som stod tettpakket inne på dekket på angrepsbåten i skjul av landgangsrampen. En og annen brakk seg. Den monotone rytmen fra motoren og stampingen når fartøyet traff den urolige sjøen var overveldende.

– Var dette lurt?

Bård Vangen så på ham. Han sugde intenst på 
en sigarett. Knut visste hva vennen siktet til. At de forlot Norge for å fortsette å slåss mot nazistene som hadde angrepet dem noen år tidligere.  De hadde blitt tatt imot med åpne armer av britene. Befalsutdanning kombinert med kamperfaring fra felttoget i Narvik, gjorde dem godt egnet til tjeneste. Britene hadde mistet mange gode offiserer gjennom krigsårene. Knut var stolt av stillingen som troppsjef, med kameraten Bård som nestkommanderende. Det å fortsette å kjempe hadde vært deres felles prosjekt. De synes begge at det var feil å kapitulere når slaget om Narvik praktisk talt hadde vært vunnet. Men nå var Norge okkupert og de to vennene hadde kommet seg på en norsk lastebåt til England og bortimot rett inn i de britiske hærstyrkene.

Knut nikket.

– Tenk på den katastrofen det hadde vært hvis vi ikke var her.

 Bård flirte nervøst.

– Oppdraget ditt er som sagt å få soldatene frem og samlet ved første rekke av sperringer. Jeg pusher på bakfra slik at dette går så smidig som mulig. Går det greit med deg?

Bård nikket.

Knut var ikke overbevist. Men tiden for anger var ute.

– Klar om 3 minutter!

 Rormannen pekte mot stranda for å indikere at tiden snart var inne. Knut reiste armen:

– OK, karer, hør etter! Det er nå det gjelder. Jeg gjentar oppdraget. Vi skal innenfor strandlinjen, slå oss gjennom sperringene og ta ut bunkersene i høyre del av sektoren. Det viktigste nå er at dere kommer dere opp mot sperringene så fort dere kan for å unngå å bli rammet av maskingeværilden! Er det forstått?

Soldatene nikket alvorlig.

Troppen var en del av angrepet mot de massive maskingeværbunkersene inne i den delen som ble kalt «Queen White». De var fremre høyre avdeling og kompaniet var en del av den første angrepsbølgen som skulle nøytralisere fiendens forsvar Sword Beach.

Knut halte kameraten ned i sjøen, i dekning bak angrepsbåten. 

Soldatene hans hadde aldri vært i strid før, noe som gjorde oppdraget ekstra krevende.
Fartøyet ség opp på grunna. Det skrek i det tørre metallet idet rampen ble senket ned foran dem. 

– La oss ta dem!

Den dødelige ilden fra de tyske bunkersene oppe på brinken ovenfor strandlinjen pisket inn i avdelingen og ingen ting å skjule seg bak lenger. Knut innså katastrofen for sent.

– Hold igjen! Hold igjen!, brølte han, men soldatene veltet over rampen og rett inn i kuleregnet.

Noen kastet seg over rekka og ut i havet på sidene. Bård ség sammen foran ham. Knut halte kameraten ned i sjøen, i dekning bak angrepsbåten. Han holdt ham over vannet og stappet knyttneven ned i den åpne brystkassa for å stoppe den kraftige blødningen. Bård skrek.

– Medic! Sawyer, God damn it! brølte han.

 Men korporal Bernie

Sawyer var ikke å se. 

– Fokuser, Bård! Dette skal vi klare!

 Bård Vangen hev etter pusten.

– Jeg er redd. Jeg er faen så redd!

Knut innså at kameratens skader var for store.

– Dette får vi til, Bård! Du er den sterkeste av oss. Heng på, jeg trenger deg! Jeg får ikke dette til alene!

– Lov meg at du tar de svina! Lov meg det!

Blikket til barndomsvennen festet seg et sted på himmelen før han trakk sitt siste åndedrag gjennom den blødende munnen.

Flere av soldatene fløt rundt livløse. Ben Fierce døde øyne så på ham. Jack Allers sitt ansikt var revet vekk. En del av mennene lå sammenkrøpet oppe ved de første sperringene.  Men Knut brydde seg ikke. Han kjente plutselig natten og kulden. Og sporlys fra maskingeværene over hodet på seg. Nærmest som en lysende himmel. Kulden. Snøen. Blodsporene.

– Løytnant Botnan! Hva i svarte driver du med? Få troppen din opp hit under stillingene slik at vi kan angripe! Dere blir slaktet der dere er nå!

Kaptein Barry White lå sammen med de soldatene som hadde klart seg oppe ved piggtrådkveilene. Knuts blikk flakket. Han krøp sammen i fosterstilling og skrek. Bare skrek.

Knut våknet med kraftig hodepine og drivende svette. 

Han hadde som vanlig døst seg gjennom marerittene på den harde trebrisken, under det hullete ullteppet.  Skrikene om natten var ikke populære hos de andre medfangene som av og til bannet ham opp og ned.

Han hadde blitt brutalt arrestert etter at Sword Beach var 
overtatt. Her ventet han på krigsrett. Han husket Barry Whites vrede.

– Botnan, du er en kujon. Du sørget for at gode briter ble slaktet på «Sword». Hadde jeg visst at du var en feig lømmel så hadde jeg aldri latt deg verve, ikke engang som menig soldat. Jeg skal sørge for at du aldri noen gang kommer i tjeneste igjen!

Whites kalde blikk grov seg inn i Knuts. Han knuget de rustne sprinklene på celledøra til knokene ble hvite.

– Det bare stoppet for meg, sir forsøkte den unge offiseren.

– Jeg ble lammet. Jeg måtte...

– Lammet? Vi kan ikke la oss lamme i krig! Ikke hvis vi skal unngå at nazistene overtar denne verden!

Knut tørket vekk 
spyttdåpene etter at White hadde gått. Militærpolitisersjant Hummingbird fortalte han at krigsrettsaken skulle holdes om noen uker,  i samfunnhuset i Caen.  Dommeren, en oberst som het Berryman, var visstnok hard men rettferdig. Han hadde i motsetning til en del av de andre juridiske offiserene, felterfaring. En skade i høyre lårmuskel hadde tvunget ham ut av  felttjeneste.

– Det spørs nok hvilke sjanser du har foran Colonel Cox.

– Spesielt når du har lagt igjen halve troppen din på stranda!

Ryktene hadde akselerert og nådd arresten og de andre medfangene. Han så ned uten å svare. Han ønsket at han var musa som krøp der nede langs veggen. Den som hadde tatt gode jafs av matrestene hans. Uten ansvar, bare å fete seg opp så mye som mulig.

– Her blir det nok en forrykende avslutning foran en pelotong, tror du ikke? Den feige nordmannen ekspederes!

Knut kjente på følelsen av kulene som traff ham massivt når eksekusjonspelotongen trakk av samtidig. Men fyren hadde rett. Han hadde feiget ut og sørget for at soldatene hans ble slaktet.

Tårene presset på bak de lukkede øynene.

Støvet danset i det skarpe sollyset som fylte den varme salen.

Knut Botnan satt på en pinnestol i skyggen midt i rommet, mot et podium med et langbord med en front som var dekorert med en løve og en lilje på en krest. Bak bordet satt fem offiserer med alvorlige blikk. I midten satt det som etter alt å dømme var oberst Cox Berryman. 

Knut hadde forestilt seg en liten mann med monokkel og kraftige snurrebarter farget brune av tobakk over en spraglete tannrekke. Men Berryman var høy med tynt hår, mørke øyenbryn og en ujevn men hvit tanngard. Et stivt ben gjorde at han løftet på låret med begge henda innimellom. Knut møtte det reserverte blikket hans. Han hadde følelsen av å ha sett det før.

Han hadde slått seg til ro med at handlingene hans kom til å føre ham foran en eksekusjonspelotong. 

Et eller annet sted. I en annen tid.

Han skjøv tankene vekk og løftet blikket til de lyseblå veggene bak offiserspanelet.  Det var fylt med portretter av parykkledde franske autoriteter fra svunnen tid, med fyldige kinn og mageregioner, og med utstående øyne. Knut lurte på hvordan menn som kledde seg som kvinner kunne komme til makten. Men det var en annen og uforståelig tid. Den gangen aristokratiet ledet men aldri gjorde en soldats grovarbeid.

Bak Knut satt det klynger av tilskuere som han kjente igjen fra regimentet. Barry White sendte ham mistroiske blikk. Det hadde gått en halvannen måned siden Knut ble fengslet. Han hadde slått seg til ro med at handlingene hans kom til å føre ham foran en eksekusjonspelotong. Han forsøkte å ta det som en offiser og soldat. Han forsøkte å skjule skjelvingen.

– Reis opp!

 Majoren på venstre flanke av langbordet svingte oppad med armene for å understreke budskapet.

– Retten er satt.

– Hoveddommeren, som representerer de britiske væpnede styrker, er den ærbødige oberst Andrew Cox Berryman i krigsrettsaken mot Knut Botnan.

 Obersten nikket. Majoren senket håndflatene og folk satte seg.

– Knut Botnan, reis deg!

En rødmusset kaptein i panelet hadde reist seg og stod med nesen i et dokument. Knut reiste seg tungt med håndjern på både hender og føtter.

– Du skal prøves for denne retten fordi dine handlinger den 6. juni 1944 i sektoren Sword Beach under Operasjon Overlord hvor du under landgangen bidro til at 25 britiske soldater ble drept. Påstanden er at du på grunn av feighet ikke klarte å løse det oppdraget du var satt til å gjøre. Nemlig å få avdelingen din opp mot sperringene, slå hull i disse og angripe de tyske stillingene. Isteden valgte du å stoppe og overlate soldatene til seg selv, noe som fikk et veldig tragisk utfall.

– Du står her i dag tiltalt for grov uaktsomhet i tjenesten som har forvoldt medsoldaters død. I skjerpende retning nevnes at du er offiser og at du hadde ansvaret for 40 soldater og at du i aller høyeste grad burde ha visst bedre og handlet deretter.

– Hva svarer du på denne tiltalen?

Oberst Berryman lente seg tilbake og foldet armene. Han studerte nordmannen grundig og forventningsfullt.

Knut hadde sett i gulvet under hele opplesningen. Han reiste hodet og så på Berryman.

– Sir, jeg brøt sammen. Det stoppet for meg.

 Han så tilbake i gulvet.

– Jeg vet ikke hva som skjedde men jeg kollapset og alt gikk galt. Men det var min skyld. Så jeg føler at jeg ikke har noen annen utvei enn å si at jeg er skyldig i tiltalen.

Snakkingen brøt ut bak ham. Folk var tydelig lettet over svaret hans.

Oberst Berryman løftet hånden. Mumlingen stilnet. Knut ventet på dommen og straffeutmålingen som åpenbart pekte i én retning.

Han lukket øynene. Skjelvingen tiltok.

Berryman tok frem et par nesebriller som han festet på grevet og studerte arket han hadde foran seg. Han så plutselig opp over brillene:

– Jeg skal fortelle den ærede forsamlingen om et annet slagsted. 16. april 1940 rundt klokken to på natten ble en hel britisk infanteritropp fanget i en kryssild fra tyske stillinger under et angrep i Herjangsfjellet i Nord-Norge. Flere var såret og situasjonen var veldig dramatisk for resten. En norsk patrulje tok seg inn under den kraftige beskytningen. De fikk lempet sårede på pulker og trukket dem tilbake i sikkerhet. Ålte seg gjennom snøen flere hundre meter. Under dekningsild tok patruljeføreren og to mann seg frem til de tyske stillingene og nøytraliserte dem såpass at resten av troppen kunne trekke ut og reorganisere. Nordmennene holdt på i flere timer og mistet fem mann mann. Vi mistet to.

– Patruljeførerens navn var Knut Botnan. Det vet jeg fordi jeg var en av de sårede som ble evakuert. Hans navn ble hørt av flere i mitt kompani. Men Botnan forsvant for oss før vi fikk takket ham. Denne mannen som står fremfor oss her i dag gjorde en bragd av ypperste sort i felttoget i Narvik og er svært sannsynlig ingen kujon som utøver grov uaktsomhet. Når han i tillegg stiller opp for den britiske hæren i den veldig risikofylte operasjonen som Overlord har vært, ja så må man se på dette som en ukuelig vilje til å vinne denne krigen sammen med oss! Denne mannen har etter alt å dømme lidd under et granatsjokk utløst av den umulige situasjonen som oppstod på Sword Beach.

– Jeg har sett de beste bryte sammen i striden.

 Han pekte ut i rommet og fortsatte: 

– De fleste av dere som er i dette rommet er ikke engang i nærheten av å forstå hva press kan gjøre med soldater!

Knut Botnan måpte. Han husket det nå. Det takknemlige blikket fra mannen i en av pulkene. Han hadde blitt skutt i benet.

– Basert på dette frifinnes han og løslates omgående.

 Han så rett på Knut:

– På vegne av Storbritannia er jeg deg evig takknemlig for det du gjorde for meg og for oss i 40´ og for det du har bidratt med.

Forfjamselsen var påtagelig. De militære juristene skjønte ingen ting. De fleste i salen hadde sett for seg at de snart skulle bivåne at en kujon ble skutt. Isteden ble han hyllet som en helt av dommeren. Retten ble hevet.

Barry White så mistroisk fra obersten til den lutryggede nordmannen.

Knut knep igjen øynene. Bildene rullet frem. Han hadde sørget for å få de sårede britene som var dårlig trent og utstyrt til vinterkrig, ut av området. Han gav ordre om dekningsild og tok med seg Frogner og Serck-Hanssen inn mot flanken av tyskernes forskansning. De kavet gjennom snøen i den tette skogen mens sporlyset fra de tyske maskingeværene lyste opp himmelen over dem. 

De kom seg opp på siden av stillingen og ble oppdaget av de tyske soldatene. Knut fyrte av sin Krag-Jørgensen og traff den en tysker i skuldra. Han bykset frem og stakk bajonetten i en av de andre. Lungen punkterte med en hvesende lyd og blodet pumpet ut. Raskt rev han løs det tyske maskingeværet og tømte patronbelte mot de andre tyskerne og kastet våpenet i snøen. Med ett braket det løs i krattet femti meter bak dem. En bølge med tyske soldater veltet ut.

– Retrett! brølte sersjant Botnan og bykset nedover den snødype hellingen. 

– Jeg er truffet!

Det var Frogner. Knut forsøkte å trekke ham med seg. Blodsporet etter kroppen hans tydet på at han var hardt skadet. Serck-Hanssen lå livløs oppe ved sandsekkene.

Det smatret maskinpistoler og Knut kjente et slag i skuldra. Han måtte slippe den døde Frogner og komme seg unna. Han løp og løp.

 Foran ham stod det et hvitkledd menneske.

– Skal du ha en kopp kaffe, Botnan?

Sykepleieren stod klar med en Tiger-kanne over kruset hans. Den medaljepyntede skikkelsen i lenestolen svarte ikke.  Hodet var bikket svakt bakover. Det stive blikket stirret rolig mot fjernsynet. Leppene trukket tilbake i et svakt smil.

Rundt bordet på eldrehjemmet så han soldater som drakk og lo. Fredrik Serck-Hanssen, Ola Frogner, Bård Vangen, Ben Fierce og Jack Allers. Han smilte ekstra når han så Barry White og «Colonel Cox» også satt der.

Knut Botnan hadde gått ut av denne tiden og inn i en annen. Etter 75 år med å gjenoppleve krigen i Narvik og Normandie.

Publisert 16. april 2019 13:33.. Sist oppdatert 17. april 2019 10:04.

 

 

forum_1901_kujonen–novelleforum_1886_tilbakereisennovelle/tilbakereisen-novelle/forum-media/PubImages/Normandie%20-%20nett%20tilbakereisen.jpgTilbakereisen - novelleLes vinnerteksten i Forsvarets forums novellekonkurranse om 2. verdenskrig. forum_1901_kujonen–novellehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=5431
forum_1901_kujonen–novelleforum_1888_andreplassiforsvaret/andreplass-i-forsvarets-forums-novellekonkurranse-en-podkast-om-hms-prague/forum-media/PubImages/HMS%20PRAGUE%20-nettet.jpgSkipet HMS PragueSiri Rooseboom De Vries fikk 2. plass i Forsvarets forums novellekonkurranse med en podcast om hospitalskipet HMS Prague. forum_1901_kujonen–novellehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=5433
forum_1901_kujonen–novelleforum_1887_novellevinnerskrevse/novellevinner-skrev-seg-til-normandie/forum-media/PubImages/Vangberg%20-%20Tilbakereisen%20nett.jpgSkrev seg til NormandieKjersti Vangberg Sørdal er vinner av Forsvarets forums novellekonkurranse om D-dagen. Sørdal mener det er viktig å fortelle veteranenes historier.forum_1901_kujonen–novellehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=5432