Okkupanter ble beskyttere
Tysklandsbrigadene bidro til normalisering mellom det tyske og norske folk, skriver tysk forsker.
Denne artikkelen er over seks år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
8. mai 1945 kapitulerte Tyskland. Etter 69 pinefulle måneder og over 60 millioner døde verden over endte 2. verdenskrig med totalt nederlag.
![](https://image.forsvaretsforum.no/151037.webp?imageId=151037&width=960&height=1174&format=jpg "<SPAN style="FONT-SIZE: 14px; FONT-FAMILY: 'proxima nova', arial, helvetica, sans-serif; COLOR: #666666">Oberstløytnant Dr. Dieter H. Kollmer.</SPAN>")
Hele Europa hadde lidd under krigen. Ødeleggelsene var ufattelige. Gjenoppbyggingen
begynte langsomt, de ødelagte byene, infrastruktur og industrianleggene var helt ødelagt.
Uten den amerikanske Marshallplanen «Euro-
pean Recovery Program» ville Vest-Europa ha
brukt vesentlig lengre tid på å komme økonomisk på beina igjen. For å få alle byrdene ved
gjenoppbyggingen jevnt fordelt måtte alle vest-
europeiske stater yte bidrag til anstrengelsene i
tråd med sine muligheter.
I denne sammenheng ba Storbritannia sine
allierte, Belgia, Danmark, Nederland og Norge,
om å delta med egne militære kontingenter i
okkupasjonen av Tyskland. Allerede våren 1946
ble det ført forhandlinger om dette i London.
Enigheten om støtten oppnådde man veldig
raskt.
Norge sendte rundt 4400 offiserer, underoffiserer og soldater til Vest-Tyskland fra og med mars 1947.
De ble underlagt British Army of the Rhein og fikk navnet Tysklandskommandoen.
Soldatene ble under mottoet «Til Tyskland for freden» foreløpig utstasjonert i to år med et halvårig mannskapsskifte med garnisoner langs Harz-fjellområdet i Braunschweig, Goslar, Northeim, Holzminden, Höxter, Göttingen og Bad Gandersheim. Landskapet i denne regionen besto delvis av skogkledde åser og fjell og min- net soldatene om hjemtraktene i Øst-Norge.
Etter det kommunistiske statskuppet i Tsjekkoslovakia og Berlin-blokaden i 1948 ble regjeringene i London og Oslo på bakgrunn av den kalde krigen som var under oppseiling enige om å trekke de norske kontingentene tilbake fra den indre tyske grense. Tysklandskommandoen ble flyttet til Schleswig-Holstein, hvor deres forsyning også kunne sikres raskere og mer kostnadsgunstig. Gjennom årene var brigaden delt opp i garnisoner i Itzehoe, Neumünster, Rendsburg, Husum, Holtenau, Schleswig og Flensburg. Sammen med danskene utgjorde de rundt 8000 mann. Deres felles hovedkvarter var i Rendsburg.
Gjennom årene kom på denne måten rundt
50 000 unge nordmenn til Vest-Tyskland. De
fleste var vernepliktige som etter en grunnutdanning på de respektive hjemstedene fullførte
den andre delen av sin førstegangstjeneste i Tyskland.
Ved siden av sine rent militære oppgaver hadde de norske troppene akkurat som de andre okkupasjonsstyrkene en politisk, ideologisk, økonomisk og sosiokulturell betydning for Tysklands gjenoppbygging.
Spesielt ødeleggelsen av de nordtyske byene samt nøden og elendigheten blant de beseirede tyskerne etterlot et dypt inntrykk hos de norske soldatene. I Schleswig-Holstein så man i tillegg lidelsene til de mer enn én million flyktningene fra de tidli- gere tyske østområder. Denne situasjonen førte til at de unge mennene veldig raskt fortrengte eventuelle tanker om hevn og gjengjeldelse mot de tidligere okkupantene av sitt eget land. Tvert imot søkte de kontakt med den lokale befolkningen.
Til tross for den norske regjeringens offisielle fraterniseringsforbud oppsto vennskapsforhold og forbindelser med tyskere av begge kjønn, som til 1951 resulterte i påviselig minst 42 farskap for norske soldater.
På sin side var tyskerne i disse årene utsatt for et mangfold av etterkrigstidens inntrykk og belastninger og la for det meste bare merke til språket som var annerledes og til de skandinaviske soldatenes uvante atferd. De offisielle instansene i Forbundsrepublikken hadde ikke noe å innvende mot møter med de unge nord- mennene, for det bildet som man hadde av de norske okkupantene var preget av et svært positivt norgesbilde blant tyskerne.
Tilsvarende takknemlig var man også for den beskyttelsen som de norske soldatene sikret den enda uvæpnede unge vest-tyske staten i mer enn seks år. Spesielt etter begynnelsen av den kalde krigen fikk Nato-troppene stadig mer aksept også i brede befolkningsgrupper.
Av stor betydning for mange lokale tyskere var at Tysklandsbrigadene tilbød diverse betalt arbeid for kjøkken-, hage- og hjelpepersonell. Dette ga mange tyskere mulighet til å brødfø seg selv og sin familie.
Tyskerne var også i andre situasjoner svært takknemlige overfor nordmennene. Soldater fra brigade 502 kom for å hjelpe ved en storbrann i Rendsburg, noe som etterlot et dypt inntrykk hos byens borgere.
Det oppsto ikke noen nevneverdige konflikter mellom tyskere og nordmenn i disse
årene. Enkelte stridigheter som gjaldt unge
kvinners gunst, og som for det meste oppsto
under innflytelse av alkohol, var også på
den tiden bare klassifisert som «ordensforstyrrelser». Derimot målte man kreftene i idrettskonkurranser som ble støttet av
Tysklandskommandoen, fordi de bidro mye
til å lære hverandre nærmere å kjenne på en
ukomplisert måte.
For vesttyskerne var de norske soldatenes nærvær til våren 1953 ikke bare en beskyttelse mot eventuelle angrep fra øst. Snarere ga dette nærværet også rom for en ubyråkratisk kontakt, meningsutveksling og forståelse med den skandinaviske naboen. Dette var også spesielt av betydning ettersom mange tyskere ikke var klar over hvilke forbrytelser og ødeleggelser de tyske okkupantene hadde stått for under krigen.
Etter at Tysklandsavtalen ble undertegnet i mai 1952, avsluttet de norske troppene
sitt engasjement og trakk seg ut med stor
offentlig oppmerksomhet fra befolkningen i
Schleswig-Holstein. En stor militærparade på flyplassen i
Schleswig-Jagel i april 1953 med tilstedeværelse av kronprins Olav, høyere Nato-offiserer
og sivile representanter for Forbundsrepublikken Tyskland dannet en verdig avslutning.
Tysklandsbrigaden oppfylte ikke bare sitt oppdrag, nemlig å sørge for ro og orden i de anviste områdene og bidra til etablering av demokrati i Tyskland. Den ga også et betydelig bidrag til at nordmenn og tyskere nærmet seg hverandre igjen etter 2. verdenskrig.
Under frigjørings- og veterandagen 8. mai i år vil det bli gjort ekstra stas på Tysklandsbrigadenes veteraner. FD inviterer til lunsj og forsvarssjefen inviterer til festmiddag for over 100 veteraner.
