Kapittel 5. Foxtrot og presangKapittel 5. Foxtrot og presanghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Krigsskolegutta_005.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=487

Det var her de lærte å danse. Ti tirsdagskvelder på slutten av 90–tallet. Vals. Foxtrot.  Bordskikk. Hva man tar med seg når man er invitert i selskap. Fra gjørmeløypa til karnapeene. Ti kvelder med takt og tone. Det var et sjokk! Christian ler.

Du hadde dame eller så måtte du ordne deg ei dame å danse med. Litt av en prosess, mimrer de tre vennene. Og den første tirsdagen! Et halvt kull med veterinær- og sykepleierstudenter var hyret inn som dansepartnere til kadettene. Da danselærerne herr og fru Svae ba herrene om «å engasjere», gjaldt det å være rask over gulvet. Vi visste at den vi pratet med, skulle vi danse med i ti uker. Litt av et opplegg! Jørgen ler. Når de tenker etter, ble vel minst to av klassekameratene gift med den de danset med. Men de tre ungkarene med 87 boligpoeng var kanskje litt treige. De flirer. Jo, nei. 

Det var ikke gjennom foxtrot de møtte hver sin.


Vi skal tilbake til instagrambildet til Christian. Tilbake til denne dagen og dette bildet:

Brothers in arms. Takk for fint bilde av gutta som har vært og er svært viktig i mitt liv @moods123

A photo posted by Christian Chramer (@cchramer) on


Du fikk aldri vite når det er tatt eller hvorfor.

Det er en sånn dag det blir fortalt mange røverhistorier på. Med faste håndtrykk og klapp på skuldra. Et blidt hei. Måneder i forkant har den gamle klassen oppretta en gruppe på facebook. En innsamlingsaksjon til Jørgen. Christian synes det var viktig å komme. Familien rynket kanskje litt på nesa når han som reiser 150 dager ellers i året, skulle være borte enda en søndag. Men dette er Jørgens store dag slik Christian ser det.

Det er 8. mai 2016, frigjøringsdagen. Jørgen mottar St. Olavs medaljen med ekegren, for innsatsen som kompanisjef i Afghanistan i 2011. 

Pål og Christian har med presang. 

 

Det er noe eget ved å møte opp i dress når alle andre har uniform, tenker Christian denne dagen. Han gleder seg over at mange har møtt opp for å se Jørgen få medalje. Pål liker at det finnes en dag som frigjøringsdagen, en dag hvor man trekker seg litt ut, reflekterer, setter ting i kontekst, får erfaringer på avstand. Nå er han også litt emosjonell overfor sånne ting. Eller som han forklarer: Jeg er av typen som får tårer i øyekroken bare Garden kommer marsjerende.

I begrunnelsen fra Forsvarsdepartementet heter det: « Bull viste lederskap kombinert med kløkt, situasjonsforståelse, mot og ikke minst respekt for menneskeliv i en komplisert situasjon som fort kunne gå veldig galt.»

Christian sier at Jørgen har evnen til å være både en rolig kamerat og ekstraordinær når det kreves. Oppspinn, sier Jørgen og ler litt brydd. Han sier at han ikke har fått noen medalje, men at han har tatt i mot medalje på vegne av laget. At han naturligvis setter pris på den, men at det også kan bli litt mye oppmerksomhet på seg selv som person på slike dager. Pål skyter inn: 

Men jeg er sikker på at det har en verdi, Jørgen. Kanskje spesielt for familien din. Kona di og barna har ofret like mye for den medaljen som det du har.

Ja, jøss. Jørgen nikker. Junior lever godt på den fortsatt. Han tenker seg om. I grunnen har kona Inger Helene vært med helt fra Hæren plutselig fant ut at de «skulle gjøre noe utaskjærs». Jørgen dro til Kosovo, og hun satt igjen på Skjold og lurte på hvordan dette skulle bli. 

Sånn sett mener Jørgen at Inger Helene, Siri og Anne Berit er de blant den første ektefellegenerasjonen som har fått føle på kroppen hva det vil si at Forsvaret har gått fra mobiliseringsforsvar til innsatsforsvar.

 

 

 

CowboyfestCowboyfesthttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Cowboyfest.jpeghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=579TREKLØVER: Pål, Jørgen og Christian på en fest i studietiden som kadetter ved Krigsskolen.

​​

Det er en stund siden de har sett hverandre nå, de tre kameratene. Pål møter opp et kvarter før tida, ferdig trent. Klokka er ni om morgenen. Jørgen spør etter kaffe og mulighet for å lade elbilen sin. Christian er klart høyest av trekløveret. De tar de en runde rundt i «T 10», det gamle krigsskolebygget i Oslo sentrum. Tregulvene knirker. Lysekronene henger der de alltid har hengt. Faren til Pål bodde her som kadett for mange år siden. Jørgen håper Krigsskolen får beholde bygget– og vedlikeholdt det skikkelig. De tre mimrer om en skoletur for mange år siden, hvor Jørgen trykket på en knapp hvor det sto «ikke trykk her». Fristelsen ble for stor. Typisk Jørgen, erter de to andre. Jørgen ler med og forsvarer seg med at det tross alt ble en «livligere» skoletur etter at alarmknappen ble trykket inn. Pål har med en liten bag og skal videre til Bardufoss. Som pendler pakker han aldri mer en håndbagasje. Christian har dress og flere møter foran seg. Men aller først skal de spise lunsj sammen.

***

 I dag er Christian Chramer kommunikasjonsdirektør i NHO, Pål Berglund er sjef for Panserbataljonen og Jørgen Bull er sersjantmajor ved Krigsskolen.

 

 

Krigsskolegutta_001(1)Krigsskolegutta_001(1)http://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Krigsskolegutta_001(1).jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=580MINNER: Christian Chramer, Pål Berglund og Jørgen Bull har mange minner fra tiden som kadetter ved Krigsskolen.

​​

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN.​