Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

Kapittel 4. Jørgens historieKapittel 4. Jørgens historiehttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Krigsskolegutta_011.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=486

Ideen er risikabel, men Jørgen trenger en «game changer».  Det er sommeren 2011, og de norske styrkene er i ferd med å miste kontroll rett utenfor leiren i Meymaneh. Det har vært flere nesten-episoder. De lokale opprørerne holder til i en landsby nord i dalen. Opp dit er det kun én vei. Fordi de norske styrkene ikke har kjøretøy som tåler veibomber, må de kjøre i kolonne bak soldater med minesøkere. Jørgen liker det dårlig. Evnen til overraskelse forsvinner der de kommer i kø. Og når de har rundet en sving, kan noen ha gravd ned en mine bak dem en halvtime senere. De får ikke til å kontre og havner på defensiven. Er det én ting Jørgen lærte på Krigsskolen, er det at da taper du. De siste ti dagene har Jørgen hatt en amerikansk offiser fra marinekorpset med seg i troppen. Amerikaneren ser også hvilke utfordringene nordmennene står overfor. 

De to lager en plan. Men planen må godkjennes.

Idet noen skyter på deg, vet Jørgen at det egentlig bare handler om soldatens finger på avtrekkeren. Man kan snakke om ordre, om holdninger, om rutiner. Men det er hver enkelt manns beslutning i et hundredelssekund. På lik linje med Pål, kjente Jørgen også på følelsen av at det var mulig å få til noe i Afghanistan i 2003. Han var blant de første som reiste nedover, et drøyt halvår før Pål. Men fram mot 2011 ser Jørgen hvordan krigføringen stadig blir mer brutal, at den flyttes inn i byer, og at sivile brukes som skjold av opprørerne. Etiske dilemmaer og behovet for selvforsvar veves tett inn krigen og kommer nært på de norske soldatene. Flere av Jørgens skyttere kunne se sivile foran talibanere i siktene sine. 

Som offiser vet han dette: Om noen skyter på deg fra en fjelltopp vet du hva du har å forholde deg til. Enten ser du dem, eller så ser du hvor ilden kommer fra. I en by aner du ikke hvor det skytes fra. Å åpne ild 360 grader er ikke et alternativ. 

Det drar seg til i Faryab-provinsen utover sommeren 2011. To ivecoer med fire personer i hver bil blir skutt opp av rpg-raketter. Det er millimetere som avgjør. Likevel, Jørgen tror ikke at flaks er noe du får utlevert. Han tror det er noe du gjør deg fortjent til. Ved å være forberedt og trent.

Jørgen har selv vært med på å rydde hus i en bakholdssituasjon. Det gir en annen nærhet til krig, tror han. For det er spesielt å komme inn i et hus hvor det sitter en familie der det like gjerne kunne sittet noen med våpen. Denne siste kontingenten fra mai til desember i 2011 tenker Jørgen at hvis dette går bra, går alt bra. 

Uansett hva de gjør, smeller det rundt dem. De står fast. Og det er da helikopterideen tar form.

 

 

 

jørgenjørgenhttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/jørgen.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=581INTOPS: Jørgen i Afghanistan.
Kabul 06 portrettKabul 06 portretthttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Kabul 06 portrett.jpghttp://forsvaretsforum.no/forum-media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=582

​​

Så står han der da, major Jørgen Bull fra Råde i Østfold og skal selge inn ideen sin til den amerikanske luftmobile brigaden i Masar E Sharif. Rundt langbordet sitter 30–40 amerikanske offiserer og brigadesjefen sjøl. Her er det virkelig mulighet for å dumme seg ut, tenker Jørgen. Men den som intet våger, intet vinner. Han trekker pusten. Så  legger han fram det han ønsker å gjøre. Midtveis i brifen, reiser den amerikanske brigadesjefen seg og går. 20 offiserer følger etter. Jørgen ser spørrende på de andre i rommet. En yngre, amerikansk kaptein bryter stillheten og flirer: « I guess the operation is approved, sir.» Jørgen får amerikansk helikopterstøtte i en uke for å gjennomføre den planlagte operasjonen.​

Hvis man noen gang skal snakke om det å være redd, så må det ha vært den natta. 6. august 2011. Stemningen i avdelingen er spent. De har trent og forberedt seg ekstra godt. Planen er å gå inn i landsbyen med helikopter for å overraske opprørerne. Raskt inn, raskt ut. Kompaniet forsøker ikke å leke spesialstyrker. Men situasjonen er uholdbar, og de trenger overraskelsesmomentet. Jørgen er klar over at de tar en kalkulert risiko. Han er først og fremst bekymret for å miste folk. Å gå i kamphandlinger midt i en landsby på natta, uten kjøretøyer til evakuering av skadde, er ikke et ønskescenario.

Etterretningen viser seg å stemme. Jørgen og kompaniet hans kommer i stridshandlinger med den lokale opprørsgruppa rett etter landing. 

Nattoptikken gjør at han ser de trange gatene rundt seg i et lysegrønt fargeskjær. Han husker rikosjettene fra sporlysammunisjonen. Raske lysstriper farer framover og spretter vekk som små tennisballer når de treffer veggene i smugene. Hele tiden dette grønne lyset. Så blir alt plutselig stille. I en time eller to hviler stillheten over byen. Det er noe trolsk ved den, synes Jørgen. 

Lokalt politi kommer på plass. Men ved soloppgang slår Taliban igjen til mot kompaniet til Jørgen. Planen gir den effekten de ønsker. Etter tre–fire netter med angrep, blir det mulig å sette opp en lokal sikkerhetsstyrke i byen. Deretter får de trent dem opp og integrert styrken med politiet.  Det presser Taliban et betydelig stykke lenger nordover og unna Meymaneh.

Sist gang Jørgen flyttet var det til Kongsberg. Den 14. desember rullet flyttebilen inn i oppkjørselen. Ettermiddagen etter sto huset ferdig julepyntet. Sånt imponerer nye naboer. Seks ganger har Jørgen og kona Inger Helene pakket en enebolig ned og opp igjen. Til sammen har det blitt 4 kontingenter i Afghanistan. I periodene han var hjemme i Norge ble det trent såpass mye at kona ikke så særlig mye til ham da heller. Sesongen 2004-2005 og til han kom tilbake i 2006 gjorde han ikke annet enn å snu i døra. 

Noe familievennlig yrke har det ikke vært.

Av de tre kameratene, er det Jørgen som har hatt den hardeste rotasjonen. Så ble det også tre år sivilt for Jørgen, i Kongsberg Defence System. Der fikk han øynene opp for forskjeller sivilt og militært. Jørgen synes blant annet at det sivile var flinkere til å utnytte og bruke spesialister, på alle nivåer i organisasjonen. Han var mer vant til at soldater ble erstattet, at soldat var en størrelse som « kommer og går». En spesialistordning i Forsvaret hadde Jørgen både savnet og merket behovet for i kontingentene ute. Og selv om han trivdes i det sivile, fulgte han liksom hele tiden med på hva de drev med i Forsvaret. Derfor var han kjapt ute med å søke seg til Krigsskolen da innføringen av spesialistordningen kom i gang.

Det er en merkelig opplevelse, overgangen fra trygt til utrygt. Det tenker han på i helikopteret tilbake til leir den første natta. Spenningen i forkant. Adrenalinet bankende underveis. Så: gleden over at det gikk bra. Utmattelsen, antiklimakset. Kanskje noe av det mer spesielle med denne jobben. At han må skru av og på. Derfor synes han det er misforstått snillisme å sende folk for ofte hjem på perm. 

Rotorbladene fra Blackhawk-helikopteret. De mange landsbyene i dalen under ham. Det forunderlige ved å gjøre denne jobben tusenvis av kilometer hjemmefra. Kroppen reiser, men hjernen henger ikke med. 

Først kamphandlinger, så, 60 timer senere er du i Norge. Hva føler du da? Kaos kan det vel best beskrives som, synes Jørgen. Heller lenge borte langt borte, enn å bli dratt inn og ut av bobla for ofte. Egentlig koker det ned til én ting:

Det er ikke noe særlig å skulle være pappa hjemme i Norge tre dager etter at du har skutt mot folk. Personlig kunne han greid seg uten det.

 


Hva gjør de tre kameratene nå?  

Og hvorfor hadde Pål og Christan med presang til Jørgen? 

Les mer i kapittel 5.​


​