Bitende kulde og vinter. Snø så langt du kan se.
Det kunne vært innledningen til historien om både Jon Gunleiksrud og barnebarnet Gorm Gunleiksrud.
Ville kjempe
Men la oss starte med Jon. I 1939 var han blant de 153 første nordmennene som meldte seg til frivillig tjeneste i den finske vinterkrigen.
I 1940 var han tilbake i Norge og da krigen brøt ut 9. april kjempet Jon Gunleiksrud på norsk side som sersjant og troppsleder i en tropp i Kp.4/IR6, hvor han blant annet var i kamp mot en tysk avdeling med panservogner på Mosmoen ved Jevnaker.
Men ganske raskt bestemte han seg for å komme seg til England og kjempe videre derfra
Da Sør-Norge kapitulerte måtte også Jon legge fra seg våpnene, men ganske raskt bestemte han seg for å komme seg til England og kjempe videre derfra. Der blir han medlem i Kompani Linge og etter en periode tilbake i Norge i 1942 var han tilbake i Skottland i 1943 ved Glenmore Lodge i Inverness, hvor han hele sommeren og høsten mest sannsynlig fikk militær opplæring av britiske Royal Marines Commandos som holdt til i samme området.
Hvorfor dette er så spesielt, skal vi straks komme tilbake til.
Operasjon Grebe
I 1944 var han tilbake i Norge og han sluttet seg til motstandsgruppen Grebe, som opererte både i Østerdalen og Gudbrandsdalen fram til krigens slutt. Her ble Jon Gunleiksrud etter hvert leder for gruppen, som blant annet drev med sabotasjeaksjoner mot tyskerne, selv om Jons hovedoppgave under krigen var å være instruktør i våpenbruk og sabotasje for lokale Milorg-grupper.
Grebe er navnet på en av mange operasjoner utført av motstandsbevegelsen under krigen og som har gitt navnet til innsatsstyrkene i Heimevernet i dag. Innsatsstyrke Grebe ligger under HV-05 med tilholdssted på Terningmoen.
For sin innsats fikk han en rekke utmerkelser, blant annet Krigskorset med sverd som er Norges høyeste utmerkelse
Etter krigen fortsatte Jon Gunleiksrud i Forsvaret og i 1956 ble han sjef for HV-14. I 1974 gikk av med pensjon som oberstløytnant. For sin innsats fikk han en rekke utmerkelser, blant annet Krigskorset med sverd som er Norges høyeste utmerkelse. I tillegg ble han tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen. Av britene ble han hedret med King's Medal for Courage in the Cause of Freedom.
Stolt barnebarn
– Klart man blir stolt. Ingen tvil om det, sier Gorm Gunleiksrud om historien til sin farfar.
Dette gir jo min jobb en annen dimensjon og er skikkelig morsomt å tenke på
75 år etter krigens slutt sitter major Gorm Gunleiksrud på kontoret sitt ved Alliert treningssenter ved Garnisonen i Porsanger (GP) og mimrer om sin farfar. Som ved en tilfeldighet er jobben til Gorm i dag å trene opp Royal Marines Commandos i vintertrening, samme avdeling som i 1943 ga farfaren militær opplæring i Skottland.
– Dette gir jo min jobb en annen dimensjon og er skikkelig morsomt å tenke på.
For det har ikke vært så lett for familien å få vite hva Jon Gunleiksrud gjorde under krigen.
– Farfar fortalte ikke så mye. Dessverre døde han i 1986, alt for tidlig. Farfar hadde da startet med å fortelle sin historie til en journalist, men døde på sykehuset under det som skulle være en udramatisk operasjon. Jeg ble født i 1977, men husker ham godt.
Egentlig et friår
Som sin farfar har også Gorm endt opp med en karriere i Forsvaret, selv om det var litt mer tilfeldig.
– Jeg fikk tidlig vite om farfars rolle under 2. verdenskrig, også gjennom ulike prosjekter på barneskolen. Så jeg har sikkert alltid vært litt påvirket av det. Men min far var ikke i førstegangstjeneste, og dette med militæret var aldri et tema rundt kjøkkenbordet hjemme. Jeg gjennomførte min førstegangstjeneste på grensevakten, og det var det, sier Gorm, som deretter fortsatte med sivile studier og etter hvert fikk jobb som forsikringsanalytiker og partner i et konsulentselskap i Bergen.
Jeg fikk tidlig vite om farfars rolle under 2. verdenskrig, også gjennom ulike prosjekter på barneskolen
Men i Lofoten i 2003 under et fem måneders klatrekurs møtte han Øystein Mjelle og de ble raskt venner. Flere år senere – da Mjelle var sjef for Jegerkompaniet – lurte han på om ikke Gorm ville ha en jobb. Jobben var innen etterretning, men det var mulighetene innen klatring, ski og overlevelse som gjorde at han i 2007 begynte å jobbe på Porsangmoen.
– Jeg tenkte, «hvorfor ikke». Det kunne være morsomt med et friår oppe i Nord-Norge. Det friåret ble til en ny karriere, og etter dette har jeg vært på både befalsskole og krigsskolen. Derfor var det nok mer tilfeldig at jeg endte opp i Forsvaret enn et bevisst valg, men jeg har aldri angret sier Gorm.
Arvet eventyrlysten
– På mange måter føler jeg at vi har hatt doble liv. Farfar reiste til Finland ni år etter sin førstegangstjeneste. Jeg startet i Forsvaret ni og et halvt år etter at jeg dimitterte. Dog i helt forskjellige settinger, men likheten er slående.
Det er kanskje spesielt eventyrlysten han har arvet etter sin farfar.
Så jeg skjønner hvor noe av eventyrlysten min kommer fra
– Da farfar reiste til Finland og senere ble med i Kompani Linge kan han ikke ha visst på forhånd hva han gikk til. Jeg hoppet av en fast og godt betalt jobb i Bergen for en karriere i Forsvaret uten å vite helt hva jeg gikk til. Og akkurat som min farfar så er jeg friluftsmann og trives ute i naturen. Så jeg skjønner hvor noe av eventyrlysten min kommer fra, sier majoren.
Han er også kvalifisert guide igjennom Nortind og utenom jobben i Forsvaret tar han oppdrag som fjellfører på toppturer i Nord-Norge.
– Fantastisk historie
Nå utdanner han alle britiske skiinstruktører som har ansvaret for skiutdanning som gis til briter og amerikanske styrker på vintertrening i Norge.
– Jeg synes det er en fantastisk historie. Siden jeg har vært veldig mye i Norge og hatt vintertrening her, har jeg også fattet litt interesse for det som skjedde under 2. verdenskrig som omfattet England og Norge. Man kan godt si at sirkelen er rund for Gorm og hans farfar om det stemmer at han ble trent av mine tidligere kollegaer i Skottland, sier major Charlie Breach ved Royal Marines Commando, som trener hver vinter i norsk vinterklima på Porsangmoen.
Man kan godt si at sirkelen er rund for Gorm og hans farfar om det stemmer at han ble trent av mine tidligere kollegaer i Skottland
– Gorm har trent oss de siste ti årene og er virkelig en ekspert på vintertrening. En trening vi setter stor pris på. Husk at dette er det mest fysisk krevende kurset vi har, sier han.
– Britene virker fornøyd med jobben jeg gjør. Det hadde også vært morsomt å kunne pratet med farfar og høre hva han synes om det jeg gjør i dag. Jeg håper han er fornøyd, smiler barnebarnet til en av Norges krigshelter.
