Hoppet i det

​Plask!!!

Sønnen Emil tar salto ut i svømmebassenget og spruter ned både far og mor til ære for fotografen.

– Han bader en del, ja. Det er jo avkjølende i varmen, sier de to.

Bjørn Tommy Eigeland, kona Kristin og sønnen Emil (11) etablerte seg i et nabolag ti minutter fra basen der Forsvaret i to år har trent opp mannskap og piloter til F-35-tjeneste.

– Jeg kom til et tomt rom, en tom pult, en tom datamaskin, en tom mailboks og en haug av arbeidsoppgaver i 62. Fighter Squadron på Luke Air Force Base. I dag er vi mange nordmenn på basen, og det går mer på skinner nå enn for to år siden. Da fant jeg knapt frem der, forteller Eigeland.

Jeg kom til et tomt rom, en tom pult, en tom datamaskin, en tom mailboks og en haug av arbeidsoppgaver

Det var i juni 2015, og noen måneder før valgte paret å gifte seg på tinghuset. Mest for å være sikre på at Kristin skulle få alle nødvendige rettigheter, som for eksempel tilgang til basen.

– Amerikanerne har ikke noe begrep om hva samboer er, sier Bjørn Tommy og kaller giftermålet litt spøkefullt for «Forsvarets tvangsekteskap».

– Til forskjell fra Norge, brukes basen her i USA både av de som jobber der, av ektefeller
og av pensjonister fra det amerikanske luftforsvaret. De har også eget militærsykehus som mange har rett til å bruke i egenskap av å ha tjenestegjort eller vært i familie med tjeneste- gjørende, forteller Bjørn Tommy. Mange sosiale aktiviteter skjer også inne på baseområdet, og da er det gull verdt å ha tilgang.

Da de flyttet, fikk Kristin først permisjon fra jobben som ekkokardiograf ved St. Olavs hospital i Trondheim. Men da hun søkte om ytterligere permisjon på et halvt år, måtte hun si opp.

– Det var litt synd, egentlig. Mannen min er jo på jobb for staten, jeg jobbet jo også for staten. Da burde de lagt godviljen til og fått det til, mener Kristin.

I desember i år går flyttelasset tilbake over atlanteren, tilbake til bosted i Trondheim og jobb på Ørland flystasjon. Hun regner med å få jobb igjen på sykehuset.

Bjørn Tommy skal pendle til Ørland hovedflystasjon.

– Det kommer til å bli bra. Innimellom hører jeg fra Norge at «nå må du snart komme hjem, for det er så mange som lurer på ting». Så jeg reiser nok forhåpentlig hjem med en del svar, mener Bjørn Tommy.

Innimellom hører jeg fra Norge at «nå må du snart komme hjem, for det er så mange som lurer på ting»

Vi er i huset de leier i Litchfield Park, utenfor fem millionersbyen Phoenix i Arizona. På kjøkkenøya er det satt fram fingermat og kald drikke. I kjelleren spiller Emil dataspill online med amerikanske kompiser. Ute er det nærmere 40 grader.

– Da jeg kom, var det mye varmere, noen dager faktisk over 50 varmegrader. Glemmer du noe ute, kan det smelte i sola, sier Bjørn Tommy.

Fikk du med deg reportasjene om
Martin Tesli og piloten «Spray»?

På basen der han jobber, trenes nordmenn og andre nasjonaliteter på å bli bra på å beherske alle sider av det å drifte F-35, fra pilotene til støttemannskap, teknikere og annet personell.

– Min jobb er å ivareta norske interesser på den tekniske siden. Det spenner fra norsk regelverk og norske luftfartsmyndigheter til alle de som skal jobbe med flyene, at de gjør det som skal gjøres, og at vi får rutiner som fungerer i Norge. Det som fungerer i USA, fungerer ikke nødvendigvis i Norge. Her blir det jo for eksempel aldri kaldt! Det må vi planlegge for i Norge, sier Eigeland.

Det som fungerer i USA, fungerer ikke nødvendigvis i Norge

– Forskjellen på Norge og USA er at alt er så stort her. Huset vi bor i nå, er tre ganger så stort som hjemme, forteller Kristin. De råder over flere bad og soverom, har svømmebasseng i bakgården og en stor «man cave» i kjelleren.

– Hjemme må jeg nesten ut av kjøkkenet for å skifte mening, sier Kristin og ler.

I dagligvarebutikkene var det til å begynne med vanskelig å finne frem de første ukene, ikke minst fordi man måtte gjøre seg kjent med utvalget. En annen distraksjon var at flere som handlet, gikk med synlig våpen på hofta. I tillegg kom folk frem og håndhilste og takket Bjørn Tommy «for your service».

– Sånt skjer jo ikke i Norge, sier Bjørn Tommy.

– Og så er det trafikken, da, legger Kristin til. To kjørefelt i Trøndelag kan jo ikke sammenlignes med seks filer i én retning.

– Første gang jeg kjørte, lurte Bjørn Tommy meg til å bli med da han hentet en motorsykkel. Da MÅTTE jeg jo kjøre bilen hjem igjen, sier hun.

– Sjansen er dessuten stor for at sjåføren i bilen ved siden av meg på motorveien har våpen.

– Så det er ikke lurt å krangle. En gang da jeg fylte bensin, kom det to personer ridende på hest. Selvsagt med våpenet på hofta, sier Bjørn Tommy.

En gang da jeg fylte bensin, kom det to personer ridende på hest

Kristin og sønnen Emil har funnet seg godt til rette som medflyttere. Økonomisk er det ingen gullgruve når bare en av partene jobber.

– På slike beordringer får vi utbetalt tillegg som skal kompensere for at vi bare har én inntekt. For det er ganske dyrt å bo og leve her i USA. I tillegg har dollarkursen utviklet seg negativt for oss, sier Bjørn Tommy.

I 2015 var dollaren på fem-seks kroner. I dag er vekslingskursen på rundt åtte kroner.

– Vi får mindre for pengene. Så vi er ikke på restaurant hver dag og lever det søte liv. Når jeg drar frem makrell i tomat i lunsjen, får jeg oftest sitte i fred fra amerikanerne, sier Bjørn Tommy og ler.

Når jeg drar frem makrell i tomat i lunsjen, får jeg oftest sitte i fred fra amerikanerne

Familien har reist rundt i flere stater under sommerferien. Delvis for å rømme fra den intense heten, men også på grunn av eventyrlyst.

– Det er viktig å gripe mulighetene til å se seg omkring. Vi fikk besøkt ti stater og kjørte 7000 kilometer i en bobil. Det var helt topp, sier de to.

Nylig var de også innom Mexico.
– Når hverdagene går i ett, er det bra å kunne ta en time-out. Familien har ofret mye for å hjelpe meg med å gjøre jobben min for Forsva- ret, sier Bjørn Tommy.

Han styrer ikke sin egen hverdag på basen. Han har blant annet faste møter med både US Air Force og Lockheed Martin hver morgen. For å kunne etablere rutinene og få avdelingen opp og gå har det blitt lange dager på jobb. Selv om nordmenn i utlandet ikke skal jobbe ubegrenset, har 50–60 timers arbeidsuke blitt mer normalen enn avviket.

– Ikke å gjøre jobben er ikke et alternativ, sier Bjørn Tommy.

Dette har igjen medført at Kristin og Emil har måtte klare seg mye alene, i likhet med mange andre av de norske medflytterne.

– Amerikanerne tilbringer mye mer tid på jobb enn vi normalt gjør, og når vi da er del av et internasjonalt fellesskap, kan vi ikke melde oss ut, sier Bjørn Tommy.

Det har blitt mang en middag sent på kvelden. Dette kompenseres ikke med lønn eller utenlandstillegg, men med de fine turene og opplevelsene de har fått i USA, mener de begge to.

I et amerikansk gjennomsnittlig fint nabolag fant de seg til rette, mest på grunn av skolen som Emil skulle begynne på som niåring.

– Jeg trives godt på skolen her. Skulle ønske det var like varmt hjemme, sier Emil, vel vitende om den kommende vinteren som er i anmarsj i Norge.

– Det viktige for oss var skolen. Så fikk bosted, pendlevei til basen og det praktiske her i USA komme etter det, forteller Kristin.

Emil fant seg fort til rette, til tross for at han ikke kunne noe særlig av språket.

– På skolen kom språket på plass, litt etter litt. I dag er det kamerater som blir overrasket når de får vite at 11-åringen faktisk er norsk. Så nå kan han språket bedre enn oss, sier pappa Bjørn Tommy.

Utenfor boligen svinser Emil nå rundt på et hooverboard mens fotografen fortvilt forsøker å samle familien til et bilde i oppkjørselen. I en blomsterpotte står amerikanske og norske flagg.

– Jeg pleier å sette dem ut når vi skal ha besøk. Da finner folk oss på flaggene – ikke på adressen, forteller Kristin.

– Savner dere Norge?

– Nei, ikke egentlig. Men vi kommer til å savne USA.

***