Kronikk
– Vi trenger større fleksibilitet enn krav-systemet vårt tillater
Hvis Forsvaret skal rekruttere og beholde den kompetansen vi har bruk for, må vi se kritisk på de ulike kravene vi har satt til oss selv, skriver Gunn Elisabeth Håbjørg.
Denne artikkelen er over fire år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det gjelder både for de vi vil ha inn og for de som allerede jobber i Forsvaret.
I 2010 ga forskere på Forsvarets høgskole ut boken «Uniformitet eller mangfold?». Tittelen inneholder et spørsmålstegn som forfatterne utfordrer: «Det dreier seg (...) ikke om enten uniformitet eller mangfold, men om hvordan mangfold og uniformitet må balanseres mot hverandre».
Debatten om behovet for økt mangfold har pågått lenge i Forsvaret. Ofte ender det med et spørsmål om menn versus kvinner, og om sivilt ansatte versus militært ansatte.
Svendsen-utvalget
For meg er mangfold mer enn det. I Forsvarets forum sine spalter har det en tid pågått en diskusjon rundt Svendsen-utvalgets rapport. Det er bra! Noe av poenget med å få øyne utenfra til å se på oss i Forsvaret må nettopp være på reise denne type debatter.
For meg handler mangfold i Forsvaret først og fremst om kompetanse og ferdigheter. Så enkelt og så vanskelig.
Det Svendsen-utvalget i stort er ute etter er hvordan Forsvaret kan sikre seg den kompetansen vi faktisk er avhengig av for å ha et Forsvar som kan møte et moderne trusselbilde. Jeg kunne ikke vært mer enig.
For meg handler mangfold i Forsvaret først og fremst om kompetanse og ferdigheter. Så enkelt og så vanskelig.
Kulturen vår
I Forsvaret har vi en sterk profesjonskultur. Det deler vi med mange andre profesjoner som leger, jurister, etc. Vi i uniform har en sterk oppfatning om hva slags egenskaper og erfaringer som er avgjørende for å kunne jobbe som militær i Forsvaret – som i ytterste konsekvens handler om krise og krig, liv og død.
Disse oppfatningene har resultert i ulike krav som Forsvaret selv har satt til de som skal jobbe i uniform. En del slike krav er grunnleggende, som fysiske krav og helsekrav, og som gjelder uavhengig av hvilken jobb du skal gjøre.
I tillegg til slike grunnleggende krav, følger det for en stilling i Forsvaret som regel en rekke krav til utdanning og militær tjenesteerfaring. Det er dette som gjør om du er kvalifisert til en stilling og som avgjør hvem som er best egnet i en vurdering basert på kvalifikasjonsprinsippet. Den søkeren som best tilfredsstiller de kravene som er satt til en stilling er den som skal få stillingen.
Kvalifisert eller ikke
«Kvalifikasjonsprinsippet» i Forsvaret er i seg selv med andre ord ikke så veldig forskjellig fra det vi finner andre steder. Det interessante er hvilke krav som gjør deg best kvalifisert?
I et lukket arbeidsmarket som det vi i uniform befinner oss i, gjør slike krav det åpenbart vanskelig for andre enn de som allerede er «innenfor» å komme inn. I tillegg fører det til at det internt i Forsvaret bare blir «en vei til Roma». Dess flere krav, dess smalere vei. Det blir avgjørende viktig å «tikke av i de riktige boksene» som vi gjerne kaller det. Dette gir et ganske konformt, rigid og lite fleksibelt karrieresystem både for personell i Forsvaret og ikke minst for personell vi ønsker å re-rekruttere.
Ekskluderende
Jeg vil påstå at et forsvar som over tid blir fastlåst i for mange egengenererte og ensidige krav, fort blir en organisasjon som låser seg inne og blir utdatert. De ekskluderer, bevisst eller ubevisst, kompetanse vi trenger.
Å presse alle inn i en konformitet er ikke måten å bygge en moderne kompetanseorganisasjon på. Vår konformitet ekskluderer for mye.
Jeg vil påstå at et forsvar som over tid blir fastlåst i form mange egengenererte og ensidige krav, fort blir en organisasjon som låser seg inne og blir utdatert.
Så hva gjør Forsvaret for å løse opp i konformiteten? Forsvarets personell- og vernepliktssenter har sammen med blant annet Forsvarets sanitet satt i gang et omfattende arbeid med å se på de ulike grunnleggende kravene vi stiller, som helsekrav og ulike funksjonelle krav.
Målet vårt er å komme frem til mer differensierte krav som er bedre tilpasset de jobbene som faktisk skal gjøres, slik som vi en tid allerede har gjort med de fysiske kravene.
Militær utdanning er et viktig krav i en militær karriere, men kanskje ikke alltid viktigst. Ikke alle trenger en lang militær utdanning hvis de har annen utdanning vi også har behov for. Oppstarten av årsstudium i ledelse og militære operasjoner ved Forsvarets høgskole er et eksempel på hvordan vi forsøker å åpne opp inngangsdøren til Forsvaret for andre enn oss selv.
Å sammenligne sivil og militær erfaring er en vanskelig øvelse. Men i et arbeidsmarked hvor det blir vanligere og vanligere å bytte jobbe mange ganger, er vi nødt til å lykkes bedre med re-rekruttering av folk som har jobbet i Forsvaret før og kan tenke seg tilbake. For å få til det må vi utfordre vårt eget syn på krav og kvalifikasjon.
Profesjonen
Mange av kravene Forsvaret i dag har til førstegangstjeneste og ulike stillinger vil jeg påstå er fra en annen tid, og henger igjen som en del av Forsvarets arvede kultur.
Vi trenger større fleksibilitet enn det dette «uniforme» systemet tillater.
Så skal vi passe oss vel for på kaste barnet ut med badevannet. For hva er igjen av vår militære profesjon hvis vi fjerner alle slike krav til det å være militær? Det er et spørsmål jeg ikke har en entydig svar på, men som jeg er svært opptatt av.
Det jeg vet er at vi ikke kan gå tilbake til en modell hvor vi i Forsvaret selv skal utdanne og utvikle absolutt all den kompetansen vi trenger. Det er ikke mulig å se for seg, og det er heller ikke økonomisk bærekraftig. Det at vi gjorde det for 30 år siden betyr ikke at det er hverken mulig eller lurt i dag.
Åpne opp
Jeg tror derfor at vi i fremtiden må belage oss på å i større grad enn i dag balansere forholdet mellom uniformitet og mangfold, slik som forskerne på Forsvarets høgskole påpekte allerede for ti år siden. Vi må klare å åpne opp arbeidsmarkedet vårt, samtidig som vi beholder det vi mener er grunnleggende ved vår profesjon.
For mange høres det skummelt ut, men jeg er ikke redd for å miste profesjonsidentiteten vår.
I den balansen har uniformiteten ennå et uforholdsmessig stort overtak på mangfoldet. Jeg mener derfor det er på tide at vi ser på alle våre selvpålagte krav for på bedre denne balansen.
For mange høres det skummelt ut, men jeg er ikke redd for å miste profesjonsidentiteten vår. Museumsvoktere er det uansett nok av.
Det er jeg ikke bekymret for.