Nyheter:

Produksjon av en illegal avis under krigen.

Illegal presse var et viktig våpen under 2. verdenskrig - men kampen om sannheten pågår fortsatt.

Selv i dag forsøker autoritære regimer å undertrykke sannheten og kneble ytringsfriheten.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

– Det var en sjokkopplevelse da krigen kom til Norge. I løpet av 14 dager var verden totalt forandret. I Bergen var det flyalarmer og mørklegging. Tyske soldater var i gatene, og det gikk rykter om terror og arrestasjoner. Frykten bredte seg, forteller August Rathke (94).

Han var 14 år da tyske styrker kom til Norge. I et land preget av sensur og tysk propaganda var illegale aviser en av de viktigste kildene til nyheter. I kampen mot ensrettingen spilte Rathke en viktig rolle. Sammen med venner fra speideren bestemte han seg for å aktivt motarbeide okkupasjonsmakten.

– Vi leste mye og ble politisk interessert. Etterhvert ble vi tilhengere av kommunismen, mye på grunn av at det var den sterkeste fienden til nazistene.

August Rathke.

Sensur av mediene

Da tyskerene okkuperte Norge, var noe av de første de gjorde, å skaffe seg kontroll over mediene. Aviser fikk ikke publisere kritiske saker om nazi-myndighetene. Bare tyskere og medlemmer av Nasjonal Samling fikk beholde radioapparatene, som var en av de viktigste kildene til informasjon fra omverdenen.

– En venninne av min mor leide ut et rom til en tysk lotte som hadde en radio. Venninnen tyvlyttet på sendingene fra London. Dermed fikk også jeg tilgang på radioen noen ganger i uken da lotten var på jobb. Jeg noterte det viktigste fra sendingen til BBC Norge. Dette skrev jeg deretter på en papirlapp som ble trykket i flere eksemplarer, forteller Rathke.

Den illegale avisa - Fortroppen

August Rathke.

Slik startet Rathkes arbeid med illegale aviser. Snart ble familien involvert i distribusjonen og spredte nyhetene fra England videre. Rathke kom også i kontakt med en lektor på skolen som var tilknyttet den kommunistiske organisasjonen på Vestlandet.

– De spurte om jeg ville være med å organisere ungdom gjennom en illegal avis.

Rathke ble med på ideen. Avisa fikk navnet Fortroppen, med August Rathke som redaktør.

– Jeg hadde en lidenskap for både skriving og å drive illegalt arbeid, sier han.

Viktig del av motstandskampen

– Avisene og kringkastingen ble raskt underlagt nazi-myndighetenes kontroll, og det som skulle publiseres, måtte gjennom en forhåndsgodkjenning, forteller tidligere sjef for Norges Hjemmefrontmuseum, Ivar Kraglund.

I tillegg ble det utstedt direktiver for hva som kunne og ikke kunne skrives,

Noen aviser valgte selv å legge ned produksjonen. Andre ble stoppet med makt. Arbeiderbladet, som i dag heter Dagsavisen, fikk lokalene og trykkeriet på Youngstorget i Oslo beslaglagt. Disse ble i stedet brukt til å produsere Fritt Folk, som var Nasjonal Samlings dagsavis.

– Aftenposten kom ut under sitt eget navn, men ble styrt av en redaktør med nazi-sympatier. Som de andre avisene trykket de det regimet ønsket. Det oppsto et behov for nyheter som ikke var underlagt tysk sensur. Den illegale pressen ble derfor en viktig del av den sivile motstandskampen, sier Kraglund.

Motstandsmenn hører på nyhetene fra London ute i naturen.

Ytringsfriheten og autoritære regimer

For de fleste sender begrepet «Illegale presse» tankene tilbake til tysk okkupasjon og andre verdenskrig. Men også i dag finnes det mennesker som kjemper for en fri og uavhengig presse i autoritære regimer.

– Den illegale pressen holdt i live kunnskapen om og erkjennelsen av betydningen av det frie ord. Og slik fungerer den egentlig fortsatt, i andre land, sier Kjersti Stavrum.

Kjersti Løken-Stavrum.

Hun er styreleder i den norske avdelingen av PEN international, verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon. Nå leder Stavrum også den nye Ytringsfrihetskommisjonen. Hun er blant Norges mest profilerte forkjempere for ytrings- og informasjonsfrihet. En frihet som viser seg å ha noen grenser, i hvert fall landegrenser.

I Egypt fengsles journalister uten foregående rettssaker. I Ungarn strammes det stadig inn på informasjonsfriheten. I Kina, et av landene som kommer dårligst ut i rangeringen av pressefrihet, er mediene kontrollert og internett overvåket.

Journalister forsvinner

Over videosamtale fra hjemmekontoret i stua forteller Stavrum om betydningen av å jobbe for en fri presse verden over. Altfor mange betaler en høy pris for å utøve den menneskeretten det er å gi og motta informasjon. Dagsferske eksempler finnes det nok av.

De siste månedene har minst tre såkalte borgerjournalister i Kina forsvunnet. Det antas at de har blitt pågrepet av kinesiske myndigheter etter å ha delt videoer på sosiale medier der de dokumenterer hvordan koronapandemien påvirker landet.

– Se for eksempel på den kinesiske bloggeren Chen Qiushi. Han sendte videoblogger hjem om hva som foregikk i Wuhan. Og så bare forsvant han. Det er sånn man gjerne løser det: De blir borte.

– Har videoblogger som dette en funksjon som illegal presse?

– Ja, absolutt. Dette er vår tids forsøk på å omgå sensur. Det er klare likhetstrekk mellom det vi kalte «illegal presse» og medier som i dag forsøker å spre usensurert informasjon i land som undertrykker pressen, sier Stavrum.

Det er klare likhetstrekk mellom det vi kalte «illegal presse» og medier som i dag forsøker å spre usensurert informasjon i land som undertrykker pressen.

Kjersti Løken-Stavrum.

Holdt moralen oppe

I løpet av krigsårene kom det ut rundt 300 illegale aviser i Norge. Spennet var stort: alt fra svært enkle aviser laget i en håndfull utgaver til aviser som ble produsert i store opplag på trykkerier. Det anslås at mellom 12 000 og 15 000 menn, kvinner og barn var involvert i arbeidet. Avisene ble ofte lagt I postkassene om natten, eller de gikk fra hånd til-hånd. Nyhetssendingene fra London var hovedkilden for nyhetene til de illegale avisene.

– Noen av titlene på de største avisene gjenspeiler dette: London-Nytt, London-Radio og Halv-åtte, som var tidspunktet hvor radiosendingene kom, forteller Kraglund.

Han har skrevet om den illegale pressen og har gitt ut heftet «Kampen for det frie ord».

På Norges Hjemmefrontmuseum har de de gjenskapt et kjellerlokale hvor en illegal avis ble produsert.

– En radio, skrive- og stensileringsmaskin var ofte alt som skulle til. I radiosendingene ble det formidlet paroler og retningslinjer til befolkningen fra de norske myndighetene i eksil. Nyhetene var også viktige for å opprettholde morale blant sivilbefolkningen og bringe nyheter om krigens gang, sier Kraglund.

I løpet av krigsårene kom det ut rundt 300 illegale aviser i Norge.

Risikerte dødsstraff

Radioapparatene var den gangen en viktig informasjonskanal. Nazi-regimet forsøkte å inndra alle radioer i privat eie. Men folk var kreative. Alt fra strykejern, fuglekasser og sofabein ble brukt til å skjule apparatene. Når de frie mediene forsvant, ble den illegale pressen viktig for å fylle tomrommet.

– Regimet ville ha kontroll med informasjonsflyten og la derfor stor vekt på å rulle opp nettverkene som drev produksjonen.

– Hva risikerte de som arbeidet i den illegal pressen?

– I verste fall dødsstraff. Mer enn 60 personer ble henrettet, og hundrevis ble arrestert. Flere av disse omkom i tysk fangenskap, forteller Kraglund.

Utstilling i Bergen

Tilbake i Bergen titter August Rathke inn et monter på Bergenhus festningsmuseum. Der står skrivemaskinen og radioapparatet han brukte for å produsere sin illegale avis under krigen. Den tidligere motstandsmannen peker på utstillingen.

– Hadde vi hatt riktige batterier, kunne vi sikkert fått denne radioen til å fungere, sier Rathke med et smil.

Flere eksemplarer av Fortroppen, hvor Rathke var redaktør, er også utstilt. Han fikk med seg tre andre til å lage avisen. Alle fikk hvert sitt dekknavn, og August ble kalt «Victor». Gjengen på fire stolte på hverandre.

– Jeg var aldri i tvil. Én for alle, alle for én.

I desember 1943 kom første utgave av Fortroppen ut.

– Den første avisen finnes det dessverre ingen eksemplarer igjen av. Men jeg husker vi hadde fått informasjon om at dikter og motstandsmann Nordahl Grieg var savnet i Tyskland. Dermed skrev vi om ham i den første utgaven.

August Rathke ser på utstyret han brukte for å produsere den illegale avisa Fortroppen.

Tyskerne taper

Etter kort tid fikk redaksjonen i Fortroppen mer moderne utstyr. En radio ble skjult i en vedstabel i kjelleren. I tillegg fikk de en stensilmaskin, batteri, skrivemaskin og et apparat som gjorde at man kunne trykke en større illegal avis.

Fra å trykke mellom 40 og 50 eksemplarer kunne hver utgave nå ha et opplag på rundt 1000 om gangen. Nyheter fra Moskva, New York og ikke minst London ble spredt ut til ungdommer i bergensområdet minst hver 14. dag.

– Vi hadde én oppgave: å komme ut med de riktige nyhetene om krigens gang. Skape optimism og overbringe budskapet at tyskerne taper. Alt med det minste håp skulle høyt på agendaen, minnes 94-åringen.

Angitt til Gestapo

9. februar 1944 kom den første virkelig store utfordringen. En lektor på skolen til Rathke ble presset av det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo til å angi medarbeiderne i Fortroppen.

August Rathke måtte øyeblikkelig gå i dekning.

– Jeg bodde på 37 forskjellige adresser i løpet av ett år. Heldigvis klarte jeg å bo alle stedene uten å bli oppdaget, forteller han.

– Var dere engstelige for å bli tatt?

– Vi var ikke veldig redde, men vi var alltid årvåkne. Det var et fåtall som visste hvor vi bodde, sier han.

I august 1944 leide Rathke et butikklokale. Her satte Fortoppens redaksjon opp utstyret og døpte stedet til «Fortet». Det kom våpen fra Storbritannia slik at de kunne forsvare seg i tilfelle Gestapo skulle komme. Og det gjorde de. Sikkerhetspolitiet gjennomførte en razzia og beslagla håndgranater, maskinpistoler og mye av radioutstyret. Heldigvis var ingen i redaksjonen til stede.

Men ikke alle som jobbet i den illegale pressen, var like heldige.

En farlig mann

Året er 1944. I en knøttliten celle i Oslo sitter motstandsmannen Petter

Moen. Det siste året har han vært redaktør for London Nytt, en av de største illegale avisene. I februar slår Gestapo til med en storaksjon mot den illegale pressen, som August Rathke i Bergen unnslapp. Det gjorde ikke Petter Moen.

Sammen med 50–60 andre arresteres han i det som senere ble omtalt som «Presse-krakket». Det meste av redaksjonen og distribusjonsapparatet til London Nytt rulles opp. Som redaktør i den illegale avisen blir Moen sett på som en farlig mann. De første døgnene i fangenskap blir han utsatt for brutale forhør med slag og spark.

Petter Moen.

Han knekker sammen og røper navnene på et par av sine medarbeidere. Hans kone sendes til Grini, mens Moen havner på en celle i politiets lokaler på Møllergata 19. De første tre ukene sitter han isolert.

Dagbok av dopapir

I vinduet på cella henger en blendingsgardin. Moen klarer å pirke ut en stift fra gardinen. Med denne begynner han å stikke hull på dopapir. Titusenvis av små hull blir til bokstaver, som igjen danner ord og mening. Mange av tekstene ble skrevet i mørke for at han ikke skulle bli oppdaget. I dagboken forteller han ikke bare om hva han opplevde I fengselet, men også om den illegale avisen og kameratene som betydde så mye for ham.

Daglig slipper han små ruller med gjennomhullede dopapir ned i lufteristen ved cellens gulv.

Fangeskip til Tyskland

Etter noen måneder blir Moen hentet fra cellen. Han skal sendes til Tyskland sammen med andre som er tatt for jobbe i den illegale pressen. På ferden sørover går fangeskipet Westphalen på en mine i Skagerrak. 45 av de 50 norske fangene om bord omkommer. Blant disse er Petter Moen.

Om bord på skipet har Moen fortalt om dagboken til en av medfangene som overlevde forliset. Da krigen er over, meldte han fra. Cellegulvet ble brutt opp, og hele dagboken ble funnet.

Kampen om sannheten

Det er et uttrykk som sier at: «Det første som dør i krig, er sannheten.» Petter Moen og August Rathke risikerte begge livet i kampen mot den tyske propagandaen. Bare én av dem overlevde. Under krigen tok okkupasjonsmakten kontroll over norske aviser og NRK for å kontrollere informasjonsstrømmen.

I dag kan alle dele sin versjon av sannheten til hele verden med noen tastetrykk på mobilen. Kampen om sannheten foregår i stor grad på sosiale medier.

I vår digitaliserte verden er både enkeltpersoner og stater utsatt for desinformasjon og påvirkningsoperasjoner. Da Etteretningstjenesten la fram sin trusselvurdering I februar, pekte de spesielt på Kina og Russland.

Forsterker konfliktlinjer

– Disse landene prøver å fremme sine strategiske interesser på bekostning av andre. Vi ser at russiske påvirkningsaktører blir stadig mer sofistikert i måtene de jobber på. De går målrettet på vestlige demokratier og forsterker eksisterende konfliktlinjer i befolkningen, sier Eskil Grendahl Sivertsen.

Han er direktør for samfunnskontakt ved Forsvarets forskningsinstitutt og har tidligere jobbet med psykologiske operasjoner i Forsvaret.

Sivertsen mener det er lettere å gå på hvert enkelt land fremfor å utfordre store overnasjonale organisasjoner som EU eller Nato.

– Hvis et Nato-land ber om hjelp, for eksempel I en artikkel fem-situasjon, så er det en avgjørelse som krever konsensus. Hvis befolkningen i de enkelte medlemslandene har blitt tilstrekkelig polarisert og mest opptatt av nasjonale utfordringer, kan slike beslutninger bli mer tidkrevende og vanskelige å ta.

– Det kan svekke Natos evne til å handle.

Russiske trollfabrikker

I Russland har man avdekket såkalte «trollfabrikker» med tette bånd til myndighetene i Kreml. Dette er sentre som produserer og sprer oppdiktede saker og falske nyheter.

Eskil Grendahl-Sivertsen fra FFI.

Målet er ofte å påvirke meninger i bestemte retninger, polarisere debatter eller skape forvirring i en befolkning. Innleggene publiseres med falske nettprofiler som avsender, og distribueres på nettsteder og i sosiale medier.

– Formålet er sannsynligvis å påvirke demokratiske prosesser eller svekke demokratiske staters handlekraft og handlingsrom, mener Sivertsen.

Det mest kjente eksempelet på å påvirke samfunnsdebatten er fra det amerikanske presidentvalget 2016. I etterkant avdekket Senatets etterforskning et stort antall profiler på sosiale medier brukt av trollfarmen Internet Research Agency i Sankt Petersburg.

Økt polarisering

– Metodene de bruker, er ofte å utnytte eksisterende konfliktlinjer USA så vi at det var knyttet til tema som rase, abort og våpenlovgivning. Dette er saker som er lettantennelige og egnet til å øke polariseringen, forteller Sivertsen.

– Hva ønsker man å oppnå med å nøre opp under motsetningene i vestlige land?

– Målet er ikke å få innbyggeren til å krangle. Det er bare et middel for å svekke samholdet og tillitten i samfunnet. Når man påvirker befolkningen i et demokrati, så påvirker man også det politiske landskapet. En del utfordringer vi står overfor både nasjonalt og internasjonalt, krever samhandling og samarbeid. Påvirkningsoperasjoner kan på sikt få konsekvenser for vår evne til å finne gode, politisk løsninger på felles problemer.

– Debattklimaet endres gradvis gjennom mange år og forandrer måten vi snakker sammen på. Jeg synes vi ser tilløp til en økt polarisering også i Norge, sier Sivertsen.

Når man påvirker befolkningen i et demokrati, så påvirker man også det politiske landskapet.

Eskil Grendahl Sivertsen

Falske nyheter

«Fake news» er et begrep som stadig dukker opp. Men påvirkningsoperasjoner handler om mer enn spredning av løgner. Kontoene knyttet til Russland bruker ofte en blanding av sannhet og referanser til troverdige kilder ispedd drypp av feilinformasjon.

– Da kommer man lettere gjennom med budskapet fordi man har etablert et inntrykk av troverdighet, sier Sivertsen.

Han bruker Russia Today og Sputnik News som eksempler på statseide nyhetsnettsteder som tar utgangspunkt i faktiske hendelser og etablert fakta. Men ofte plukker de sannheten fra hverandre og syr historien sammen på en ny måte som tilsynelatende virker troverdig.

– Det gjør det vanskeligere å avsløre falske nyheter, for det er ikke svart-hvitt. Det er en salig blanding av fakta, falsk informasjon og alternative forklaringer.

– Er det mulig å stanse denne typen påvirkning?

– Slik internett fungerer får man ikke stoppet påvirkningsoperasjoner fra å finne sted. Det handler om å begrense effekten av dem, forklarer Sivertsen.

– Økt bevisstgjøring og kildekritikk er viktige verktøy. På myndighetsnivå må man se på hvilke sårbarheter samfunnet vårt har. I Norge har vi generelt høy tillit til myndighetene, til pressen og til hverandre. Vi må se på alt som er egnet til å svekke denne tilliten.

Utnytter koronakrisen

Starten av 2020 har vært preget av koronaviruset. Det er en situasjon som setter samfunnet i ubalanse og skaper usikkerhet, frykt og et nesten umettelig informasjonsbehov i befolkingen. Folk er på leting blant annet på sosiale medier. Det skaper også større spillerom for utenlandske aktører med uærlige hensikter.

Tirsdag 14. april holdt generalsekretær I Nato, Jens Stoltenberg, en pressekonferanse. Der sa han at enkelte stater bruker pandemien til å spre falsk informasjon og propaganda.

– Vi har sett eksempler der noen prøver å styre informasjon om koronakrisen, blant annet med propaganda. Det skal ikke skje. Det beste våpenet er en fri og uavhengig presse. Derfor er journalistene veldig viktige. Spesielt i den situasjonen vi er i nå, sa Stoltenberg.

Natos generalsekretær Jens Stoltenberg.

EU har utgitt en rapport om at russiske myndigheter forsøker å utnytte situasjonen til å spre falsk informasjon og underminere tillitten til myndighetene i flere land. I Norge har de fleste tillit til myndighetene og deres helseråd, men også her har falsk informasjon vært spredd om hvordan man skal unngå smitte.

– Hvis tilstrekkelig antall nordmenn mister tillit til helsemyndighetene, så vil de heller ikke følge rådene disse kommer med, forklarer Eskil Grendahl Siversten

– Dette kan få en direkte konsekvenser for evnen til å håndtere pandemien.

Holder tilbake informasjon

Det handler ikke bare om bevisst desinformasjon. Også forsøk på å skjule sannheten kan få alvorlige ringvirkninger. Mange mener at Kina har forsøkt å holde tilbake informasjon om spredningen av koronaviruset. Det har fått globale konsekvenser.

– Det har lenge vært et munnhell at når Kina hoster, får verden influensa. Nå er det slik at vi blir syke og dør på grunn av Kinas manglende presse- og ytringsfrihet, sier Kjersti Løken Stavrum.

Spredningen av korona og de harde tiltakene som måtte iverksettes også her i landet, er delvis et resultat av at Kina ikke ønsket at verden skulle få vite dette. Før informasjonen ikke lot seg stoppe, tror Stavrum.

Mistro

Hun ble først kjent med viruset da hun besøkte Hongkong i romjulen. Der leste hun en mindre sak i avisen South China Morning Post om et virus som var oppdaget. Da hadde viruset allerede vært i virksomhet i seks uker. Som en prinsipiell tilhenger av fri informasjon og fri presse mener hun det er logisk: Hadde vi fått vite om viruset før, ville situasjonen i dag vært annerledes.

– Alle som undertrykker informasjon påfører seg mistro, mener Stavrum. En mistro som i koronakrisen fører til tvil om hvorvidt smittetall eller dødstall er til å stole på – eller hvor langt unna de opplyste tallene er sannheten.

Opposisjon

At ikke mistanken om skadepotensialet bredte seg tidligere, står ikke på vilje. Men det er svært risikabelt å rapportere om hva som skjer i Kina, forklarer Stavrum.

I Hongkong er det større grad av pressefrihet enn i Fastlands-Kina. Her finnes det miljøer og muligheter for å ytre seg rimelig fritt, for eksempel det frie digitale nettverket Hong Kong Free Press. Initiativ som dette blir i likhet med illegal presse en form for opposisjon til det regjerende styringssettet.

– Men Hongkong er ikke en øy for seg selv, og man er prisgitt informasjon fra andre steder også. Så lenge informasjonen er ufri i Kina, blir kvaliteten påvirket av det, sier hun.

En kinesisk vakt på Den himmelske freds plass i Beijing.

Illegal presse

Den frie pressen spiller en rolle I alle samfunn. Der den er uønsket, har den i realiteten samme funksjon som den illegale, forklarer Stavrum. Hun trekker frem Tyrkia som et eksempel på et land med lite fri presse igjen.

– Systematisk undertrykkelse av pressen over tid er skadelig på mange måter. Mediene har best av å virke fritt og mangfoldig. Når den frie pressen blir undertrykket, kan den også bli politisert, mener hun.

– Det innebærer at journalistikken kan få en uheldig politisk slagside i hva og hvordan ting rapporteres, legger hun til.

Propaganda, sensur og desinformasjon hører dessverre ikke hjemme på historiens skraphaug. Kampen for det frie ord pågår fremdeles, bare i nye former.

– Og det er like viktig med fri og uavhengig informasjon i krigen mot korona i dag som det var for folk under andre verdenskrig, sier Stavrum.

Motstandsmenn

I dag er det bare en håndfull igjen av dem som jobbet i den illegale pressen under krigen. August Rathke i Bergen er én av dem. På den andre siden av landet er Bernt Lund (95) en annen.

– De kom tidlig om morgenen og arresterte meg. To mann fra Statspolitiet stormet opp trappen og inn på rommet mitt. De ville ikke fortelle foreldrene mine hvorfor jeg ble tatt med, forteller Lund.

Forsvaret forum møter ham hjemme i stuen. Han bor i Oslo, bare noen steinkast fra huset hvor han ble arrestert 29. mai 1942. Men det hele begynte noen måneder tidligere.

– Jeg var så vidt blitt 17 år og hadde ikke noen erfaring med illegalt arbeid. Jeg var glad i å lese aviser, men den nazipropagandaen vi fikk, den klarte jeg ikke. Vi var derfor noen kamerater som bestemte oss for å lage en liten illegal avis.

Bare faren visste hva guttene holdt på med. De fikk lytte til radio, skrive og trykke avisen på hans kontor. Hver utgave ble laget i et par hundre eksemplarer og ble distribuert på kvelden.

– Var dere ikke redde, dere kunne jo få strenge straffer?

– Ja, men det trodde vi ikke noe på, sier Lund og ler.

– Jeg kan ikke huske at vi var redde. Men dette var den første avisen. Jeg ville komme meg over i mer organisert virksomhet. Jeg tok kontakt med min fetter Pelle som også var involvert I illegalt arbeid, og da ble det litt mer sving på sakene, sier Lund.

Bernt Lund i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

«Arbeit Macht Frei»

Lund ble medarbeider i avisen BBC Norwegian Service. Den stensilerte avisen hadde et opplag på over 1000 eksemplarer.

– Visste dere hvem som fikk avisene?

– Nei, det var helt tilfeldig. Avisene la vi I postkassene til folk sent på kvelden. Èn gang måtte jeg kaste meg ned i grøft sammen med avisene for ikke å bli oppdaget, forteller Lund.

Men i slutten av april 1942 går det galt. Et av avisbudene blir tatt av Statspolitiet etter å ha blitt angitt av en nazist som hadde fått avisen. Og en måned senere er det at Statspolitiet stormer inn på gutterommet. Lund kjøres til Oslo kretsfengsel.

Her blir han plassert på enecelle og forhørt. Etter to uker blir han overført til Grini. Deretter sendes Bernt Lund til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin. Gjennom smijernsporten med slagordet «Arbeit Macht Frei» kom han som ung gutt våren 1944.

– Vi ble snauklippet og fikk utdelt fangeklær. Tynne bomullsdrakter i stripet mønster som vinden gikk tvers gjennom.

Flyktet

Den illegale avisen «Vi vil oss et land»

Bernt Lund overlevde oppholdet i konsentrasjonsleiren. Sammen med 15 000 andre fanger reddes han av Folke Bernadottes Hvite busser. I Norge måtte August Rathke rømme fra landet for å unngå å bli arrestert. Han understreker viktigheten av arbeidet de gjorde under krigen.

– Det var ikke mulig å bygge opp en militær organisasjon eller en skikkelig motstandsorganisasjon i Norge uten at du hadde befolkningen med deg. Det var helt avgjørende at de fikk nyhetene fra de allierte. Tyskerne forsto dette, sier Rathke.

Fortroppens siste utgave kom i November 1944. August Rathke måtte flykte til Storbritannia etter at redaksjonen hadde blitt angitt til Gestapo. Nettverket ble nærmest revet i stykker over natten. 24. januar 1945 forlot han Norge med ubåtjageren Hitra.

– Jeg ble nærmest beordret til å dra. En representant fra Milorg og Hjemmefronten mente jeg visste for mye. På under et døgn kom jeg meg fra Bergen til Shetland.

Tyskerne taper

Rathke kom rett inn I Special Operative Executive (SOE) og Kompani Linge. Planen var å returnere til Norge for å gjennomføre sabotasjeoppdrag. Men så kom freden. I slutten av januar var August Rathke tilbake i London for å markere 75-årsjubileet til Special Forces Club, hvor medlemmene var tilknyttet SOE.

– Ytringsfriheten er svært viktig når det kommer til å bevare vårt folkestyre. Det var helt avgjørende å ha denne holdningskampanjen under krigen.

– Hva tenker du om motstandsarbeidet du gjorde under andre verdenskrig?

– Jeg mener at jeg gjorde en nyttig innsats. Det handlet om å gi folket informasjon og holde motet oppe så mye som mulig. Jeg tror jeg oppnådde det gjennom avisen, sier Rathke.

– Jeg var optimist hele tiden. Det var aldri tvil, tyskerne taper. De kunne umulig vinne.

Powered by Labrador CMS