Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_2107_arvenetterjournalistforum_2107_arvenetterjournalisthttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=9644Norge forlot Faryab i 2012. Anders Hammer har skrevet bok om hvordan det går der nå. /forum-media/PubImages/20120928_RIP01_0895.jpgNorge forlot Faryab i 2012. Anders Hammer har skrevet bok om hvordan det går der nå.

Arven etter journalistene

På sine betingelser er «Arven etter Norge» en viktig bok. Men jeg savner en mer kompleks historie. Afghanistan fortjener bedre, skriver oberstløytnant Harald Høiback.
Bokomslag

Anmeldelse

""

Da Harold Macmillan overga roret som britisk statsminister til Alec Douglas-Home i 1963, skal han ha sagt: «My dear boy, as long as you don't invade Afghanistan you'll be absolutely fine.» Lenge før noen hadde hørt om Brexit, var det å invadere Afghanistan det dummeste du kunne gjøre som politiker.

I desember 1979 gjorde Sovjetunionen det Macmillan advarte så sterkt imot, og har angret siden. I 2001 var det USAs tur, i spissen for et helt kobbel av allierte og assosierte. Da de kom la amerikanerne vekt på at garnisoner og forlegninger skulle være provisoriske, for de hadde ikke tenkt å bli der. Snart 20 år senere befinner de seg der fremdeles.

Noen år etter invasjonen het det i Nato-kretser at Nato hadde tre prioriteringer: Afghanistan, Afghanistan, Afghanistan. Det eneste som knyttet den stadig voksende og delvis dysfunksjonelle Nato-familien sammen, var de felles frustrasjonene i Afghanistan. Hva ville skje med Nato-samholdet, om man ikke en gang hadde operasjonene i Afghanistan å krangle om? Vladimir Putin løste det problemet.

Hvem bryr seg? 

Nå, derimot, er det neppe flere nordmenn som bryr seg om Afghanistan, enn det er afghanere som bryr seg om Norge. Afghanistan er ikke en gang yesterday's news, det er fullstendig passé. Det er glemt og fortrengt for de aller fleste.

Én holder imidlertid koken, nemlig journalisten Anders Hammer, som har begått nok en bok om dette ulykkelige landet. Denne gangen har boken fått tittelen Faryab - Arven etter Norge, og tar oss med til den provinsen Norge forlot i 2012. Boktittelen er imidlertid en smule villedende. Arven etter afghanerne ville vært en langt mer dekkende tittel, men neppe noe som hadde avstedkommet forlagskontrakt og en anmeldelse i F.

Vondt og vanskelig

Det Hammer gir oss i boka er en rekke beskrivelser av hvor vondt og vanskelig livet i Afghanistan generelt, og i Faryab spesielt, kan være. Her og der refereres det til at det har vært norske soldater i området, og at de har samarbeidet med en ganske lurvete gjeng, men i det store og hele er nordmennene bifigurer i Hammers historie. Dette er en bok om afghanere som går løs på afghanere. I den grad vi møter nordmenn i denne historien, er de enten velmenende og ganske snille, men kunnskapsløse og naive, eller så er de kynisk utspekulerte og hjerteløse. Flere farger trenger ikke Hammer på sin palett. 

Selv om de som venter å finne gode analyser eller en dirrende pekefinger i denne boka blir skuffet, er den likevel leseverdig. Hammer er en god journalist. Han skriver godt og det er lett å følge skildringene av afghansk hverdagsliv.

Selv om de som venter å finne gode analyser eller en dirrende pekefinger i denne boka blir skuffet, er den likevel leseverdig

På sine betingelser er også Hammers bok en viktig bok. Det er klart at det er betydningsfullt for norske politiske og militære ledere å vite noe om konsekvensene av de beslutningene som tas, og ikke minst de som ikke tas. Gjennom norsk og internasjonal litteratur vet vi ganske mye om hvordan de internasjonale soldatene opplevde tilværelsen i Afghanistan, men som Hammer skriver: «Hovedproblemet oppstår hvis ikke soldathistoriene balanseres mot det afghanske og sivile livet utenfor militærleirene. Da kan dekningen gi inntrykk av at dette bare handler om oss nordmenn, og ikke om menneskene som lever i landet.» Her har Hammer sin styrke. Hans portretter av afghanere i Faryab, men også her hjemme i Norge, forteller med all mulig tydelighet at dette har vært en ytterst vanskelig tid for mange.

Savner nyansene

Det som imidlertid blir borte i boka er nyansene i fortellingene. Det kommer for eksempel ikke spesielt godt frem i boka hvor skeptisk Forsvaret var til å påta seg oppdraget i Faryab. Hammer bruker heller ikke mye plass til å filosofere over det dilemmaet som oppstår når alle handlingsalternativer er dårlige. Det er selvfølgelig mange nordmenn som har hatt sin betydelige dose tvil knyttet til hvor smart det egentlig var det vi holdt på med i Afghanistan, men har slått seg til ro med at alternativet var verre. Det er også vanskelig å inspirere til videre innsats hvis budskapet den politiske og militære ledelsen sender ut er at dette går ganske dårlig. Når Hammer skriver om «norske menn og kvinner med godt humør og store ambisjoner i utlandet» og om norske regjeringspolitikere som var opptatt av å «skjønnmale krigen» gjør han et komplisert tema mye enklere enn det egentlig er.

Det kommer ikke spesielt godt frem i boka hvor skeptisk Forsvaret var til å påta seg oppdraget i Faryab

Det jeg savner er en langt mer kompleks historie enn den vi får her. Her får vi vite at livet ikke har fart spesielt lett med de som av en eller annen grunn kom i kontakt med nordmenn, og at det har gått enda dårligere med enkelte av dem som kom i nærkontakt med afghanere. Det er selvfølgelig viktig nok å løfte fram også denne siden av historien, spesielt fordi det ikke er så mange andre enn Hammer som kan gjøre det, men historien blir etter min smak i overkant flat og enøyd. Hammer løser etter mitt syn ikke problemet med at de fleste fortellingene om Afghanistan har vært sett gjennom vestlige øyne, gjennom å gi oss et bilde som er like ensidig den andre veien. Afghanistan fortjener bedre.

Alvorlige menn

Det som slår meg mest med boka er imidlertid ikke alle lidelseshistoriene, men hvor lite humor vi finner her. Hammer er en alvorlig mann som er ute i et alvorlig ærend. Det som kjennetegner de afghanerne jeg har møtt er imidlertid humoren, spesielt galgenhumoren. De to afghanerne jeg delte kontor med i Kabul var et oppkomme av raffinerte spydigheter og sarkasmer. De eneste som fikk mer tyn enn amerikanerne, var afghanerne selv.

Etter nok en kontorforelesning om afghansk historie, kom jeg en gang i skade for å si at jeg begynte å forstå hvorfor afghanerne handler som de gjør. Responsen fra min afghanske kontorfelle var at i så fall var tiden kommet for meg å dra hjem. En følelse av forståelse vil knapt vare en dag i et så forvirrende land som Afghanistan. Kanskje det er på tide at Hammer også vender hjem snart? Han har fortjent det.

Publisert 4. juni 2019 15:18.. Sist oppdatert 4. juni 2019 17:44.

 

 

forum_2107_arvenetterjournalistforum_2054_andershammerskrivero/anders-hammer-skriver-om-arven-etter-norge-i-den-afghanske-provinsen-faryab-i-ny-bok/forum-media/PubImages/Hammer.jpgEtterlatte afghanere og opprørere på fremmarsjDette er arven etter Norge, ifølge Anders Hammers nye bok. forum_2107_arvenetterjournalisthttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=5717