Alt for rogna

Vinden river nesten det rød-gule festningsflagget ut av hendene til Dis Berg Våga. 

Det snør. I juni. Vi dro til Vardø – 70 grader nord, helt nordøst i Norge – for å lage reportasje om soldater i midnattssol. Det fikk vi ikke.
– Haha. Dette er normalt!
Frisk bris, kaller de det. Nu vel. Meteorologene sier stiv kuling. Fire soldater er på en av bastionene som tilhører Vardøhus festning, helt nordøst på Varangerhalvøya. De trener på salutt. 

– Ild! Roper kommandant Odd Inge Haravik. Han starter stoppeklokka. 21 skudd. Fem sekunder mellom hvert skudd. Soldatene jobber to og to: lading, avfyring og utkast. 
– Bra, sier han etterpå. 
De har trent i ei uke. Om to dager skal unionsoppløsningen markeres med 21 skudd og heising av festflagg. 
– Det er dette vi blir målt på. Salutten er høydepunktet. Da må vi levere, sier Haravik. 

– Hva kan gå galt? 

– Dobbeltskudd eller ildavbrudd. Dobbelskudd skjer når to kanoner skyter samtidig. Men jeg har alltid med et skudd ekstra, sier han. 

– Glipper vi, merkes det med en gang. Det gjelder også flaggheisingen. Folk i Vardø stiller klokka etter når vi heiser og firer flagget. De sjekker også hvor mye det blåser. 

– Pleier dere å glippe? 

– Bank i bordet. Vi har ikke gjort det på over ett år! 

Folk i Vardø stiller klokka etter når vi heiser og firer flagget. De sjekker også hvor mye det blåser

Haravik har 25 år bak seg i Kystvakten. «Vardøværet» er heftig og minner mye om Bjørnøya og Jan Mayen, mener han. 

– Det blåser faktisk så mye her at vi må tilpasse størrelsen på flaggene. Er flagget for stort – og det blåser for mye, kan flagget revne eller stanga knekke! 

Oppdraget er å holde festningen i militær hevd, forklarer kommandanten.

– Festningen har aldri vært noe sterkt militært anlegg, men har som flaggpost en viktig og kraftfull nasjonal symbolverdi, sier han.
Vardøhus festning er verdens nordligste og Norges østligste. Det handler om både suverenitet og interesser, sier Haravik. Mottoet til festningen er «Fidelis in Ultima Thule»: Trofast i ytterste nord.
– Jeg bruker å si til soldatene: «Det er en grunn til at Kongen har bestemt at vi skal være her».

Festningen er fra 1738, men Vardø har hatt festningsverk siden starten på 1300-tallet. På utsiden av den åttekantete stjerna står Kong Haakon. 30 000 besøker festningen hvert år. For Vardøhus er også en turistattraksjon, og flere rom er gjort om til utstillinger. De aller fleste turistene kommer mellom kvart over fire og kvart på fem hver ettermiddag. Da er nemlig Hurtigruta til kai. 

Festningen har to hovedattraksjoner, mener kommandanten. Den ene er kongestokken. Den har flere norske konger og dronninger risset inn navnet sitt på. Den andre er utstillingen om flaggstriden. For på Vardøhus festning ble det norske flagget heist lenge etter at Tyskland okkuperte Norge i 1940. Det skal ha provosert Josef Terboven grenseløst, forteller Haravik. I november det året dro Terboven til Vardø for å arrestere kommandant Roald Rye Rynning. Terboven skal også ha ønsket seg kongestokken. Den hadde viktig symbolverdi. Men dørkanten på vei inn i selve festningen er høy, og selve døra lav. Det var den også den gang. Terboven skal ha snublet i dørkanten og blødde kraftig. Historien vil ha det til at Terboven fikk arrestert kommandanten, men ble så forfjamset av smellen at han dro så fort han kunne og glemte stokken. 

– Vi pleier å si at det var først på Vardøhus at vi ga Terboven en på tygga!

Soldatene pakker inn saluttkanonene. De skal ut igjen i morgen. Da er det ny øvelse. Så er det salutt. Og dagen etter salutten kommer mer enn 60 barn for å pakke ut Vardøs «eneste» rogntre. «Vårens vakreste eventyr», kaller kommandanten det. Da sparkes sommeren i gang i Vardø – med pølser, is og rød saft. Tidligere var rogna den eneste i Vardø. Nå er den en av flere. Men festningsrogna er viktig, mener kommandanten. Det første treet ble plantet av en soldat på 1920-tallet. Treet døde i 2002, men ei ny rogn kom i 2004.

– Hvis treet ikke overlever vinteren, fleiper man med «ild og bål» for kommandanten! 

Les historien om fire soldater som følte seg forvist til en festning ytterst i Østhavet. Men det er også historien om soldater som har blitt glad i «byen sin».