– Vi var ikke dårlig forberedt i 1978

​Ja, nå er det store UNIFIL-jubileet over. Og stor takk og ære til vertskapet (Forsvaret) for et glimrende arrangement! Her var det ikke spart på noe, og fine taler og mange gode ord fra hele Forsvarets ledelse trengte inn i tunghørte ører og varmet gamle halte hjerter. Et høydepunkt var paraden gjennom Oslos gater omgitt av en begeistret befolking som klappet og viste oss sin vennlighet. Jeg opplevde dette som et klart uttrykk for det vi sto for da vi var ute i oppdraget: En formidling av budskap om fred med fravær av aggressiv våpenmakt. Etter en «grande finale» i Oslo Spektrum, hvor vi ble hyllet av deltagere og publikum på Norsk Militær Tatoo må vi kunne tildele vertskapet et klart terningkast 6!

Om noe skulle ønskes i tillegg, eller utenom, så måtte det være mer tid til «den gode samtalen». I det tette programmet gjennom så kort tid ble det liten tid til å finne hverandre, sitte ned og samtale om fortid og nåtid og pleie mye latent vennskap. Med et slikt mål på programmet måtte vel arrangementet forlenges med en dag eller to. Dette er imidlertid noe vi selv, avdelingsvis eller i passende grupper gjerne må oppta og gjøre noe med, «anytime»! Spesielt de mange av oss som har blitt pensjonister, har gode muligheter/forutsetninger til å gjøre noe med dette. Det eneste vi trenger er et vannhull hvor vi også kan spise og sove, og dessuten en god ektefelle som tillater at vi drar og som ønsker oss velkommen hjem igjen.

NORBATT I var slett ikke dårlig forberedt i 1978.

Jeg har en sak på hjertet som jeg gjerne vil lufte ut. Mange ganger i tiden etter «endex», og senest, under taler på dette jubileet, og i en kronikk av Harald Stanghelle i Aftenposten er det blitt fremhevet at vi skulle være dårlig trent og forberedt da vi rykket ut til Libanon i 1978. Dette er en påstand og et utsagn som irriterer og forundrer ikke så rent lite. NORBATT I var slett ikke dårlig forberedt i 1978. Bataljonen bestod av befal og mannskaper på kontrakt med åtte dagers marsjberedskap. Bataljonen var trent mindre enn ett år før mobiliseringen og utrykning fant sted. Systemet for trening og oppsetting var akkurat det samme som for mobilliseringshæren for øvrig. Rulleføring og oppsetting ble gjennomført av dyktige folk ved Akershus regiment nr 4. som èn av mange bataljoner de hadde ansvar for. Da anmodningen fra FN kom, og nasjonale myndigheter (regjeringen) besluttet å imøtekomme anmodningen, ble mobiliseringen gjennomført på en forbilledlig måte, etter de samme prosedyrer som gjelder for mobilisering for forsvar av fedrelandet. Et klart kompliserende forhold ved at dette fant sted i påska lot ikke til å hemme gjennomføringen i særlig grad.

Jeg vil gjengi noe av fakta: Den 22. mars mottok Norge FNs offisielle anmodning om bidrag. Samme dag besluttet regjeringen at vi skulle delta med nesten hele den norske beredskapsstyrken (En infanteribataljon, et sanitetskompani, et teknisk kompani, en helikopterving, deler av en militærpolititropp og et transportkontrollag. Til sammen nesten 1000 mann.) Kl. 1230 samme dag ble ordre om mobilisering av styrken gitt gjennom NRK radio og fjernsyn! Fremmøte for hovedstyrken var satt til den 28. mars. Innkalling av fremparti (ledere og nøkkelpersonell) ble gitt per telefon, og disse møtte umiddelbart. Slik kunne fremparti 1 (16 mann, bataljonssjef og ledergruppe) avmarsjere allerede 25. mars (påskeaften, beslutning +3 dager!), mens fremparti 2 (40 mann) avmarsjerte 27 mars (2. påskedag). Hovedstyrken møtte tirsdag etter påske og fikk 4-7 dager til utrustning og trening for så å bli overført til operasjonsområdet i Sør-Libanon 1. til 3. april.

Selve overføringen var en stor luftoperasjon på til sammen 39 flyturer gjennomført med norske, amerikanske og tyske fly. Destinasjon var Tel Aviv, hvorfra styrken ble transportert på biler til operasjonsområdet i Libanon etter hvert som vi ankom. Det viste seg altså at det tok bare tolv dager fra Norge fikk anmodning av FN om å stille styrker til rådighet, til den norske styrken var på plass og klar til innsats i Libanon! Vi kan vel trygt si at dersom en slik politisk beslutningsevne og militær handlekraft har blitt utvist i aprildagene i 1940 så hadde vårt folk og land blitt spart for store lidelser og Europas historie kunne blitt en annen og bedre!

Det viste seg altså at det tok bare tolv dager fra Norge fikk anmodning av FN om å stille styrker til rådighet, til den norske styrken var på plass og klar til innsats i Libanon! 

Heller enn å si at vi var dårlig forberedt burde man kanskje si at vi hadde kort tid til ytterligere forberedelser. Her var hurtig tilstedeværelse i operasjonsområdet en vesentlig del av oppdraget. Derfor kunne ikke vi forbli og drive trening i snøfonnene på Romerike. Det skulle da også vise seg at da vi rykket inn i Sør-Libanon som en av de første avdelingene i UNIFIL (bare et svensk kompani, omgruppert fra Sinai for å sikre oppmarsjområdet, var før oss), var det ingenting som tydet på at vi ikke kunne gjøre jobben vi var satt til. Vi var fullt ut i stand til å ta vare på oss selv og hverandre, og vi var i stand til å bruke «verktøyet» vårt; noe partene som omgav oss tidlig fikk merke, på godt og vondt.

Som relevant sammenligning nevnes at da Telemark bataljon (TMBN) ble satt inn i Kosovo i 1999 brukte vi fire måneder på oppsetting og trening før deployering. Og da på et utgangspunkt hvor det meste av mannskapene allerede var i tjeneste, og utstyr og organisasjon i vesentlig grad var på plass. Men dette fant sted i en tid da det velprøvde norske mobiliseringssystemet var kjent avleggs og langt på vei avviklet. De oppsettende avdelingene/regimentene ble fra dette tidspunkt systematisk nedlagt!

Kjære kolleger og journalister og andre som ikke var med: Vi løste oppdraget på en god måte.

Den første norske kontingenten til UNIFIL ble satt opp og ledet i samsvar med gjeldende planer og prosedyre for mobilisering for forsvar av fedrelandet. Disse prosedyrene fungerte utmerket, og vi som nasjon var i stand til å løse den kritiske delen av oppdraget som innebar hurtig tilstedeværelse i konfliktområdet. Treningsnivået var det samme som det vi skulle møte fienden med dersom det skulle bli nødvendig for å verge vårt eget land. Et oppdrag som nok ville kreve vel så mye av personellet og utstyr som det vi her ble stilt overfor.

Kjære kolleger og journalister og andre som ikke var med: Vi løste oppdraget på en god måte. Og når det gikk så bra som det gjorde så var det kanskje nettopp for de at vi var godt forberedt, godt motivert og godt ledet! Slutt å terpe på at vi var så dårlig trent og gi oss heller ros for at vi gjennomførte en perfekt mobilisering og deployering inn i en heksegryte av et operasjonsområde på en utrolig rask og effektiv måte. (mobilisering + trening + forflytning 3000 km + deployering = 12 døgn). Hvis noen kan fortjene betegnelsen hurtig reaksjonsstyrke (QRF) så måtte det vel være oss!

Når det gikk så bra som det gjorde så var det kanskje nettopp for de at vi var godt forberedt, godt motivert og godt ledet!