Stormaktene trapper opp i Nordområdene - hva gjør Norge?

​I den grad forsvaret diskuteres politisk i Norge er det ofte en diskusjon om hvorvidt vi har vedlikeholdt våre selvpålagte restriksjoner eller ikke. Venstresiden argumenterer for at vi har brutt med basepolitikken og andre beroligende tiltak som har tjent norsk sikkerhet vel de siste 70 årene. Høyresiden argumenterer på sin side med at vi fremdeles balanserer avskrekking og beroligelse, men at det har blitt et større behov for å avskrekke Russland, noe som også tjener som forklaring på eventuelle endringer som blir gjort i innretninger og aktivitet knyttet til Forsvaret.

Onsdag denne uken har Russland planlagt flåteøvelse utenfor norskekysten og beveger seg både lenger vest og lenger sør i nordområdene enn de har pleid å gjøre tidligere. Skarp skyting i internasjonalt farvann, såpass tett på vårt territorium er bemerkelsesverdig, men kan også anses som noe russerne mener de har rett til å gjøre ut fra gjeldende ferdselslover og regler for varsling.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har sagt at øvelsen vekker uro i Forsvarsdepartementet, og at han ikke skjønner hvorfor russerne må øve så nær våre farvann. Russland har tidligere varslet mottiltak mot radarbyggingen i Vardø, dersom moderniseringen gjennomføres. For noen dager siden meldte NRK at den russiske nordflåten har utplassert det nye Bal kystmissilsystemet på Sredny-halvøya ved kysten av Barentshavet. Missilsystemet har en rekkevidde på 150 km. Det er 70 km til Vardø. Amerikanerne har utplassert 3 P-8 fly på Andøya som skal drive luftovervåkning i den hensikt å forbedre våre alliertes situasjonsbilde, melder Fellesoperativt hovedkvarter.

Balansen mellom avskrekkelse og beroligelse har vært bærebjelken for norsk sikkerhetspolitikk.

Etter den russiske annekteringen av Krim-halvøya i 2014 har bildet endret seg ganske dramatisk. Mange i Vesten hevder at russerne har hatt en massiv opprustning. Isolert sett er dette riktig, men bør også leses i kontekst av at dette er en gjenreisning av et troverdig forsvar som brøt sammen i kaosperioden i russisk politikk og økonomi på 90-tallet. Russernes mer selvhevdende og offensiv forsvarspolitikk har skapt sterke reaksjoner i Vesten. Daværende forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide gikk så langt som å si at forholdet vårt til Russland aldri kom til å bli det samme. De siste fem årene har NATO i større grad vektlagt aktivitet i egne kjerneområder. Norge har blitt NATO i nord, har forsterket fokuset på alliert øving og vi har trent massivt på alliert mottak gjennom fjorårets Trident Juncture-øvelse.

Så lenge ingen var så veldig opptatt av Arktis var det ikke like krevende å beholde lavspenning i området, men etterhvert som stormaktsposisjoneringen har tiltatt og både USA, Storbritannia, EU, Kina og Russland har kommet med egne oppdaterte strategier for Arktis er det flere spørsmål det er nærliggende å stille oss selv:

1. Hvordan kan vi bidra konstruktivt for å bevare lavspenning i våre nærområder?
   
   
2. Hvordan kan vi best kombinere våre NATO-forpliktelser ute med de   utfordringene vi nå ser her hjemme?
   
   
3. Hvordan kan vi sørge for å bevare selvråderett og maksimalt handlingsrom på våre territorier til lands og til havs?

Økt alliert øving i nord har utvilsomt provosert russerne. Det handler ikke om Norges politikk isolert sett, men at Russland er svært lite interessert i at andre stormakter skal ta opp kampen om dominans i deres kjerneområder. Økt alliert trening må derfor ses i lys av den dynamikken som skapes av at vestlige stormakter og Kina har tiltagende aktivitet i regionen. Den allierte øvingen og treningen kan tjene sitt formål som avskrekkende overfor Russland, men det forutsetter at russerne ikke leser vår aktivitet i nord som en direkte trussel mot deres kjerneinteresser. 

Russland er avhengig av dominans i egne nærområder for å sikre sine ressurser og interesser, og for å opprettholde selvbildet som stormakt. Det er naturlig å tro at de vil være villige til å gå svært langt i å beskytte sine strategiske kapasiteter og interesser i og rundt Kola-halvøya. 

Helt siden nærområdeinitiativet ble lansert i NATO i 2008 har Norge ønsket at andre NATO-land og spesielt USA skal vie mer oppmerksomhet til våre nærområder. Det har vi nå fått gjennomslag for. Isolert sett ser det tilforlatelig ut og som en viktig seier for Norge. Implikasjonene av denne tilstedeværelsen kan like fullt by på en del utfordringer knyttet til eskalerende konfliktnivå, økt utenlandsk etterretning på norsk jord, økt militær aktivitet på og rundt vårt territorium, og tiltakende frykt for at situasjonen kan virke destabiliserende både innenrikspolitisk og internasjonalt.

Helt siden nærområdeinitiativet ble lansert i NATO i 2008 har Norge ønsket at andre NATO-land og spesielt USA skal vie mer oppmerksomhet til våre nærområder. 

Forsvarets primæroppgave er å sikre og trygge befolkningen dersom en krise eller krig inntreffer. Diplomatiets oppgave er derimot å forebygge at vi kommer i den situasjonen hvor det blir nødvendig. Det er derfor av avgjørende betydning i den tiden vi lever i at sivile og militære samarbeider tettere fremover. Et situasjonsbilde som utelukkende handler om risikovurderinger, trusler og strategiske overfall er like verdiløst som situasjonsbildet som tegnes av de som ikke vil ta innover seg at vi lever i en realpolitisk verden hvor dette, beklagelig nok, er et sentralt moment i reguleringen av maktforholdene mellom store land.

Det kinesiske tegnet for konflikt består av to komponenter; den ene er fare, den andre er mulighet. Altfor snevre og ensidige militære løsninger med mer avskrekking på bekostning av andre virkemidler kan bidra til en selvoppfyllende profeti: At vi gjennom vår politikk kan bidra til å svekke vår egen sikkerhet. Når forsvarssjefen legger frem sitt fagmilitære råd i oktober blir det viktig at diskusjonen ikke reduseres til det økonomiske, taktiske eller operative. Vi trenger også de overordnede diskusjonene om hva Norge, gitt endringene i dagens omstendigheter, kan og vil i nord.