Julekalender dag 17: Kampklar

Denne saken ble opprinnelig publisert ​i papirutgaven av Forsvarets forum (januar 2016). Nå publiseres den for første gang på nett, i anledning Forsvarets forums Julekalender 2019.​​

– Mange av peshmerga-soldatene som de norske styrkene trener opp, kommer rett fra frontlinjen. Flere har en form for skade. Hos noen sitter kulene fortsatt i kroppen. Jeg har sett bilder av personer som har fått buken revet opp av splinter. Det er virkeligheten på frontlinjen mot Islamske staten (IS), forteller en av de norske soldatene.

Det er grålysning i Nord-Irak. De første solstrålene bader oppstillingsplassen i et gyllent skjær. I samlet flokk kommer peshmerga-soldatene trampende med armene svingende langs siden. Det er en brokete forsamling utstyrt med ulike uniformer og våpen. Likevel er førsteinntrykket lovende.

– De er nesten bedre enn oss på sluttet orden. Det er et godt utgangspunkt, sier den norske soldaten.

Brigade Nord

 – Vi lærer bort infanteriferdigheter fra enkeltmann opp til kompaninivå. Om bare noen uker kan peshmergaen være tilbake i kamp mot IS. Det gir motivasjon for å gjøre undervisningen så god som mulig, forteller major Alexander.

Han er sjef for det norske mobile treningsteamet i Nord-Irak. Det består av 60 soldater og offiserer fra Brigade Nord. På grunn av sikkerhetshensyn brukes bare fornavnet på soldatene som i hovedsak kommer fra Telemark bataljon.

– Treningsprogrammet varer i fire til seks uker. I starten fokuserer vi på basisferdigheter, for eksempel å oppdage improviserte eksplosiver, førstehjelp og skarpskyting. Deretter øker kompleksiteten. Peshmerga-soldatene skal øve på strid i bebygde områder og kunne operere som del av en større avdeling. Når man får trent nok soldater på denne måten, vil det utgjøre en forskjell på frontlinjen, sier Alexander.

Én bataljon er inne om gangen i leiren, som soldater fra Norge, Storbritannia, Finland og Nederland deler med peshmergaen. De kurdiske  soldatene er mellom 18 og 64 år. Enkelte har høyere utdanning fra den irakiske hæren, men de fleste har ingen tidligere militær trening eller kompetanse. 

– Dette er snakk om en milits og ikke en organisert hæravdeling. Det gir noen pedagogiske utfordringer, understreker Alexander. 

Dette er snakk om en milits og ikke en organisert hæravdeling. Det gir noen pedagogiske utfordringer

Førstehjelp

Ute i treningsområdet starter dagen med en leksjon i førstehjelp. To norske soldater viser hvordan man stanser blødninger ved hjelp av en improvisert torniquet. En flaske fylt med rød væske simulerer blodet. Via et  plastrør som stikker ut gjennom uniformsermet på den ene soldaten, strømmer «blodet» fritt ned på den støvete marken.

– Er det en alvorlig blødning, så dør man i løpet av minutter. En torniquet kan redde liv, forklarer soldaten og strammer til blodstrømmen stopper opp.

Etterpå får de kurdiske soldatene prøve. En av dem er Younus (25).

– De fleste av oss er spesielt interessert i å lære førstehjelp. Vi har opplevd at selv enkle skader kan være dødelige når man ikke får behandling. Jeg ble selv truffet av en rikosjetterende kule. Heldigvis var ikke skaden alvorlig, forteller han og viser frem et arr på halsen. 

Det var ikke eneste gangen det var nære på å gå galt. Ved en annen anledning var Younus på frontlinjen i nærheten av oljebyen Kirkuk. Bare en elv skilte peshmergaen fra IS-krigerne.

– De prøvde å krysse broen med en bil fullastet med sprengstoff. Midt ute på elven eksplo derte den da vi avfyrte et Milan-missil. I tillegg til trening ønsker vi oss flere tyngre våpen og ingeniørsoldater som kan rydde eksplosiver, forteller han.

De prøvde å krysse broen med en bil fullastet med sprengstoff. 

Eksplosiver

– Å oppdage improviserte eksplosiver er noe av det viktigste vi lærer. IS-krigerne kjemper sjelden mann mot mann. De bruker sprengstoff og selvmordsbombere. Det er disse våpnene som påfører oss størst tap, forteller Abdul Rahman (49).

Han er del av en peshmerga-tropp som får opplæring i å oppdage de dødelige etterlatenskapene til IS. Først får de en innføring i oppbygningen og funksjonen til noen av de vanligste eksplosivene man finner på slagmarken. Deretter går de gjennom en løype hvor de norske soldatene har gravd ned ulike innretninger.

Rahman går langs den støvete veien med blikket festet på bakken foran seg. Ved en grøft setter han seg ned og flytter varsomt på noen løse jordklumper. Snart kommer flere ledninger til syne.

– Det ser ut som det er nedgravde eksplosiver og ledninger som gjør at man kan utløse den på avstand, konkluderer han.

Den norske ingeniørsoldaten Preben nikker og forklarer.

– Dette er et typisk sted å grave ned eksplosiver. Man kan skjule ledningen i grøften, og svingen gjør at kjøretøyene må senke på farten, sier han.

Luftstøtte

 Enkelte av peshmerga-soldatene som Preben trener, er gamle nok til å være bestefaren hans. Flere har kjempet siden tidlig på 80-tallet.

– Læringen går begge veier, forteller Preben.

– Føler du at treningen utgjør en forskjell?

– Helt klart. Under forrige kurs ble de kurdiske soldatene utrolig flinke til å oppdage nedgravde gjenstander. Vi sto som spørsmålstegn og lurte på hvordan de klarte det. Men iblant glemmer de hvor farlig det er. I stedet for at bare én går fram for å undersøke, står alle rundt en nedgravd bombe og kikker, forteller han.

Peshmerga-soldatene har markert funnet. Abdul Rahman tar av seg brillene og tørkerpannen. I hånden holder han en gammel AK-47- rifle.

– Jeg har vært peshmerga-soldat i 25 år. Før kriget vi mot Saddam Hussein og Baath-partiet. De brukte kampfly og helikoptre. Nå er det vi som får luftstøtte. Denne gangen er det IS som skal frykte oss, konstaterer han. 

Før kriget vi mot Saddam Hussein og Baath-partiet. De brukte kampfly og helikoptre. Nå er det vi som får luftstøtte. 

Effektive.

– IS er på defensiven i Nord-Irak. Vi har sett en positiv dreining etter at vi kom. Kurdiske styrker har tatt tilbake områder, blant annet i Sinjar og Kirkuk. Men IS har vist seg som en brutal og tilpasningsdyktig motstander, sier Trond Robert Forbregd.

Oberstløytnanten er den øverste norske representanten på koordineringssenteret som styrer opplæringen av de kurdiske styrkene. Til vanlig holder han til i den multinasjonale leiren i Erbil noen mil fra frontlinjen. Nå er han ute på treningsbasen.

– Vi tilrettelegger for treningsteamet og koordinerer med våre koalisjonspartnere. Så langt har norske styrker trent omlag 1000 peshmergasoldater forteller han.

– Hvordan er sikkerhetssituasjonen i Nord-Irak?

– Den er relativt stabil, men skjør. Det er krefter som ønsker å påføre koalisjonen tap, også bak frontlinjen. Det har kommet en rekke trusler, men norske styrker har så langt ikke vært involvert i hendelser.

Forbregd beskriver tilbakemeldingene på treningen som veldig gode.

– Vi har erfarne soldater som også har drevet opplæring i Afghanistan. Den norske væremåten passer til å drive med kapasitetsbygging. Det handler om å bruke sunn fornuft og gjøre tilpasninger i treningen. Vi ser en betydelig heving av ferdighetene. Peshmergasoldatene blir bedre til å organisere seg og mer effektive som avdeling, sier han.

Våpentrening

Ute på skytebanen kommer smellene tett når peshmerga-soldatene skyter inn våpnene. De fleste har gamle medtatte AK-47-rifler, mens andre har langt nyere G-36 eller G-3. Sistnevnte er samme type våpen som enkelte norske soldater kjenner fra rekruttskolen. Major Alexander mener det er uproblematisk å drive opplæring på et våpen nordmennene ikke bruker til daglig.

– Grunnleggende skyteteknikk er det samme uavhengig av hva slags våpen du bruker. Likevel hadde vi opplæring på AK-47 før avreise til Irak. Første skritt er å få peshmergaen til å treffe skiva. Mange har aldri skutt inn våpenet sitt før, sier Alexander.

Men enkelte av kurderne har tette samlinger. Én av dem er Ahmed Rasoul (46). Han undersøker målskiven som han akkurat har gjennomhullet med fem skudd. En norsk instruktør kommer bort og undersøker resultatet.

– Du skyter godt. Men jeg legger merke til at du har en spesiell skytestilling, sier instruktøren.

– Under Saddam-regimet ble jeg tatt til fange tre ganger. De pisket og slo meg over ryggen med batonger. Nå klarer jeg ikke ligge normalt, forklarer Rasoul.

Han er en av veteranene som har vært peshmerga-soldat siden han var tenåring. For å være sikker på å kunne fortsette valgte han å lyve på alderen.

– Vi var mye mer mobile da vi kjempet mot soldatene til Saddam Hussein. Nå føres kampen langs en statisk frontlinje. En annen forskjell er at det er mange utlendinger blant IS-soldatene. Jeg har sett flere personer med europeisk utseende, forteller Ahmed Rasoul.

Selv om han har vært soldat det meste av livet har han en mye fredeligere lidenskap.

– Aller best liker jeg å gå i fjellet og skrive dikt. Jeg begynner å bli gammel og håper dette er den siste krigen jeg er med på, sier han før han lader et nytt magasin.