Møtes hvert år

Hvert år siden den første norske UNIFIL-kontingenten gjorde tjeneste i 1978 har en norsk sanitetstropp møttes. Nå skal de samles under det store Libanon-arrangementet i Oslo nestsiste helga i april. Første gjensyn var på Pers hotell på Geilo på tampen av 70-tallet. Det foreløpig siste var på Helligskogen – en nedlagt militærleir i Skibotndalen.

– Vi lovte hverandre da vi var i Libanon i 1978, at hvis vi kom levende hjem, så skulle vi ha årlige treff. Slik har det blitt. Og nå kan vi feire 40-årsjubileum, forteller Leif Hemmingsen.

62-åringen fra Balsfjord var sjåfør i sanitetstroppen i stabskompaniet i den aller første bataljonen som dro til Libanon våren 1978. De var slett ikke forberedt på hva som kom til å møte dem, og tjenesten det halve året har satt sine spor.

– Fortroppen den gang var fire svensker som hadde kjørt fra Gaza og hadde med seg en skadd soldat etter å ha kjørt på ei mine. Vi møtte fra første dag ruiner, lik og jævelskap. Lokalbefolkning så vi ikke, for det var ingen der. Fire ganger i løpet av det halve året ble bataljonen utsatt for så omfattende angrep at vi måtte skyte tilbake. Da vi etter et halvt år kom hjem til Gardermoen, ble vi sett på som banditter, og ble møtt av et voldsomt oppbud av tollere, sier Hemmingsen.

Fire ganger i løpet av det halve året ble bataljonen utsatt for så omfattende angrep at vi måtte skyte tilbake

NORBATT 1 mistet én mann i et vådeskudd. Av sanitetstroppens 38 mann er 32 fortsatt i live.

– Mange fikk vel problemer i ettertid i større eller mindre grad, men alle vil ikke innse det. Det går ofte på piller eller alkohol. Det var ingen forberedelser før vi dro ut, og ingen oppfølging da vi kom hjem. De årlige møtene våre er vel den beste medisinen vi kan få, sier Helge Revheim fra Karmøy. 

Han var frisør og sanitetsmann, og tituleres generalkorporal, fordi han har ansvaret for å kalle sammen gjengen til de årlige treffene.

Men selv om mye ikke var greit, er det én person som får toppkarakter: bataljonssjefen.

– Vigar Aabrek gjorde en kjempejobb, han hadde en stoisk ro og jobbet døgnet rundt. Aldri hevet han stemmen eller mistet fatningen, sier Hemmingsen og Revheim i dag.

Aabrek har for øvrig takket ja til å komme på troppens jubilumsmiddag på hotell Opera 21. april.

– Hadde vi visst hva vi egentlig gikk til den gang, ville vi vel aldri latt oss verve til FN-tjeneste midt på 70-tallet. Men det ga 250 kroner i måneden å stå på ei beredskapsliste. Vi ble innkalt ved påsketider med 24 timers varsel, etter at statsminister Odvar Nordli ga grønt lys. Jeg husker vi måtte få likningssjefen til å ordne skattekort på natta, og vi fortrengte noen andre passasjerer da vi med rekvisisjon entret Oslo-flyet i Tromsø. Dette var før mobil og internett, så vi ble innkalt via fjernsyn og radio – og vanlig telefon for dem som hadde det, erindrer Leif Hemmingsen.

Hadde vi visst hva vi egentlig gikk til den gang, ville vi vel aldri latt oss verve til FN-tjeneste midt på 70-tallet

Foruten det sosiale samværet, innebar veterantreffet i Skibotndalen også en troppens time, hvor de gamle soldatene fikk en oppdatering både om forsvarsverk i Nord-Troms og måten Brigade Nord er organisert i dag.