Den siste

​– Vi besøkte Libanon like etter at Ellen hadde mistet livet. Da fikk vi høre historien om den gangen hun hadde stilt seg i veien for en israelsk stridsvogn. Vognkommandøren hadde feilnavigert og kommet inn i norsk område. Mannskapet hadde kanonløpet rettet mot Ellen, men hun flyttet seg ikke, forteller Wenche Ferdinandsen.

Fra stua i Drøbak forteller hun og mannen Jan-Erik om datteren Ellen Stoltz Ferdinandsen som tjenestegjorde to kontingenter i Norbatt. Som den første kvinnelige geværlagføreren i Libanon var Ellen ei dame med «bein i nesa», noe en mekanisert avdeling fra Israel fikk erfare.

– På denne måten fikk hun stanset avdelingen som var på stridspatrulje i Sør-Libanon. Israelerne truet med å skyte, men Ellen fortalte at det lå FN-soldater i skråningen utstyrt med panservern. Det endte med at stridsvognen måtte senke kanonen, snu tårnet og kjøre tilbake samme veien som den kom, sier faren Jan-Erik. 

Ellen Stoltz Ferdinandsen
Født: 9. september 1969
Død: 30. april 1995
Omkom da hun ble kastet av en motorsykkel som ble leid sammen med en soldatkollega, mens hun var på perm på Kypros. 

Ulykke. På et lite bord i stua står et innrammet bilde av Ellen fra Libanon. I uniform og med
et smil om munnen sitter hun foran en stabel sandsekker. Ved siden av bildet står en vase med tørkede blomster.

– Det er roser fra Libanon som bataljonssjef Eirik Skarland tok med til begravelsen. Vi har ikke hatt hjerte til å kaste dem, sier moren Wenche.

Ulykkesstedet. Kort tid etter ulykken ble de invitert til Libanon og Kypros av Forsvaret. Der fikk de blant annet se ulykkesstedet.


– Det betydde veldig mye for oss å få svar på
hva som hadde skjedd. Han som kjørte, slet med skyldfølelse etterpå og følte han hadde tatt livet av datteren vår. Men undersøkelser viste at det ikke var snakk om uvettig kjøring eller promille. Så vi legger ikke noe av skylden på ham, under- streker foreldrene.

I Libanon var de en uke sammen med soldatene som datteren hadde tjenestegjort sammen med. De fikk oppleve samholdet og ble kjørt rundt i en SISU i området hvor Ellen hadde tjenestegjort.

– Hvor fornøyde er dere med oppfølgingen fra Forsvaret?

– Vi er veldig godt fornøyd. Spesielt må vi trekke fram Stein Erik Kirknes som var Ellens kompanisjef og fulgte båren hennes hjem. Han har vært utrolig omsorgsfull.

Kirknes ble senere kommandant på Oscarsborg festning.

– Han inviterte oss dit ved flere anledninger, blant annet på veterandagen for å fortelle om det vi har vært gjennom. Det har vært viktig for oss. 

Teater. Ellen Stoltz Ferdinandsen ligger begravet på Frogn kirkegård i Drøbak. Men hun ble døpt i Trandum garnisonskapell hvor faren Jan- Erik jobbet en periode i Forsvaret.

– Både jeg, sønnen vår og Ellen har gått befalsskolen på Heistadmoen.

Vi har hatt en kjempetøff periode etter at hun døde.

Men fordi vi har fått så god støtte fra Forsvaret, så har det vært mindre vanskelig å håndtere, mener han.

Ellen tjenestegjorde i Norbatt 33 som geværlagfører. I neste kontingent var hun sjef ved troppens kommandoplass. Men i Libanon fikk hun også vist fram sine kunstneriske sider.

– Ellen satte opp «Dyrene i Hakkebakkeskogen» og fikk med seg alt fra oberster til menige i rollene. Hun ordnet også med volleyballbane og oppussing av mannskaps- og offisersmessa. Hun syntes det var viktig at soldatene hadde en positiv fritid, forteller foreldrene.

Siste. De beskriver henne som en sprudlende person som var glad i å synge og underholde.

– På folkemunne ble hun kalt Drøbaks svar på Edith Piaf, sier moren.

I løpet av den siste kontingenten i Libanon ba Ellen om å få tilsendt søknadspapirer til Statens teaterhøgskole. Men tidlig om morgenen den 1. mai sto sognepresten på døren med beskjed om at hun hadde mistet livet i en ulykke.

– Vi satt rundt kjøkkenbordet, og presten fortalte hva som hadde skjedd. Likevel var det nesten umulig å ta innover seg. Jeg hadde jo snakket med henne i telefonen bare noen dager før. «Mamma, nå gleder jeg meg til å komme tilbake til Drøbak.»

– Det var noe av det siste hun sa til meg.