Nyheter:

Julekalender dag 9: Kraftig skyts

25 år gamle Simon Kamphuis har nøyaktig fem sekunder på seg. Det gjelder å ha kontroll på fingrene. Luken foran ham smeller igjen uansett.

Denne artikkelen er over fire år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

​Denne saken ble opprinnelig publisert ​i papirutgaven av Forsvarets forum (mai 2015). Nå publiseres den for første gang på nett, i anledning Forsvarets forums Julekalender 2019.

NB: Tidlig i desember mottok Hæren de første K9-Vidar artillerivognene. I 2015 var Forsvarets forum med på skyting med Panzerhaubitze 2000 som var en av kandidatene som skulle erstatte Forsvarets 50 år gamle M109-artilleri. De fire alternativene var M109GCaesarK9 og Panzerhaubitze 2000.

Inni artillerivognen Panzerhaubitze 2000 ropes og gjentas beskjeder mellom de fem lagmedlemmene. Her, i den 55 tonn tunge vognen, ligger 60 granater stablet. De ser ut som forstørrede blyantspissere og er like lange som overkroppen til en voksen person. Kanonløpet utenfor er litt over åtte meter langt og kan treffe mål som ligger opp mot fire mil unna. Høy skuddtakt og mobilitet i terrenget er de sterkeste egenskapene til dette tyskproduserte artilleriet. Det vil si en maks skuddtakt på ti runder i minuttet. 

Sagt på en annen måte: Står du 200 meter foran en panserhaubitse når den skyter, vil selve trykkbølgen være nok til å gi deg alvorlige indre blødninger. 

Står du 200 meter foran en panserhaubitse når den skyter, vil selve trykkbølgen være nok til å gi deg alvorlige indre blødninger. 


18 ukers trening 

Vi er om lag 30 mil sør for Hamburg i Tyskland ved øvingsfeltet Münster. Området er på størrelse med Setermoen og brukes nå som øvingsfelt for Nato. Simon Kamphuis og de fire andre soldatene er del av et nederlandsk kanonlag. Fire ganger i året øver nederlandske styrker med sitt artilleri i dette feltet.

Jeroen Winnen (28) er sersjant og vognkommandør. Blå øyne og hvite tenner er det eneste som er synlig under den olivengrønne lua og kamuflasjen i ansiktet hans. Det nederlandske forsvaret har ikke vernepliktige. De fem lagkameratene har derfor vervet seg og jobber som profesjonelle soldater. Winnen har brukt 18 uker på å lære hvordan Panzerhaubitze 2000 fungerer. Hans plass er i hjertet av artillerivognen. Her sitter selve ladesystemet.

– Det er halvautomatisk og stopper verken for et hode eller et bein, forklarer han.

Under ladeprosessen, når maskinarmen griper tak i en granat og plasserer den i kanonløpet, er det derfor viktig at alle vet hvem som skal gjøre hva når. For en som ikke har gått på skolen siden videregående, har det vært mye å sette seg inn i.

– Jeg leste fra morgen til kveld. Sikkerhet er veldig viktig. Jeg må vite hvordan alle delene fungerer, og hva vi skal gjøre hvis noe plutselig ikke virker, sier Winnen. I prinsippet skal de fem på laget kunne gjøre alt manuelt, dersom mekanikken svikter. 

Krever øvelse 

Winnen kjenner til artilleriet Norge bruker, M109. Han mener Panzerhaubitze 2000 er bedre. Men han ser en svakhet.

GRANATER: Panserhaubitsen har plass til 60 granater, stablet foran i vognen.
NYTT OPPDRAG: Jeroen Winnen (til venstre) og Simon Kamphuis like før de skal øve på «direct laying» – å forsvare seg mot stridsvogner og artilleri som skyter direkte mot dem.
ÅTTE METER: Kanonløpet er litt over åtte meter langt og kan treffe mål som ligger opp mot fire mil unna.

– Systemet er komplisert og krever mye øvelse. For Norge, som har vernepliktige, vil jeg tro soldatene nesten ikke rekker å lære seg panzerhaubitzen før de er ferdige i tjenesten.

For Norge, som har vernepliktige, vil jeg tro soldatene nesten ikke rekker å lære seg panzerhaubitzen før de er ferdige i tjenesten. 


Han sammenligner det med å få førerkort.

– Den virkelige testen skjer året etter at du er opplært, gjennom bruken av systemet. I tillegg til den 18 uker lange opplæringen vognkommandøren får, må personellet gjennom fire til seks ukers trening.

– Jeg liker den kompliserte teknikken. Noen ganger ser jeg ting jeg aldri har sett før, sier 28-åringen.

Han har tjenestegjort i det nederlandske forsvaret siden videregående skole og to ganger i Afghanistan, men da i infanteriet. Nå har han ett år i artilleriet bak seg.


Automatikk

Jeroen Winnen får en beskjed på skjermen foran seg.

– Fire mission! roper han.

Skytteren, sjåføren og de to laderne tar på seg hjelmene med hørselvern og mikrofon. Når Jeroen roper en beskjed, gjentar de andre.

– Kommunikasjon er kjempeviktig. Jeg må være helt sikker på at de andre på laget vet hvor vi er i prosessen. Derfor kommuniserer vi på denne måten. Jeg fortsetter ikke før de andre har gjentatt beskjeden min, forklarer han.

Jeroen ser seg rundt, sjekker. Hendene ligner en bilmekanikers. Han taster inn de rette tallene. På refleks skyver han nestkommanderende tilbake med den ene armen. En hånd var strukket fram litt for tidlig. Den automatiske maskinarmen plasserer granaten i kanonløpet, og nestkommandør Simon Kamphuis hiver ladningen inn manuelt. Det går fem sekunder. Så er luken nederst i kanonløpet lukket. Selve skytingen gjøres ved å trykke på en knapp. 

Ventetid 

KOMPLISERT SYSTEM: Sersjant, Jeroen Winnen (28) har brukt 18 uker på å lære hvordan en Panzerhaubitze 2000 fungerer.
TYSKLAND: Et nederlandsk vognlag øver med artillerisystemet sitt i Münster, Tyskland.

Soldatene demonstrerer noe som kalles MRSI-skyting (Multiple Round Simultaneous Impact-system.) Det vil si at de skyter fem granater fra ulik høyde, hvor de begynner høyt og deretter går lavere. Med denne metoden kan granatene eksplodere i et målområde samtidig, i løpet av 1,5 sekunder. Når flere panserhaubitser opptrEr som en gruppe, vil de derfor fungere som supereffektive, tunge maskingevær. Det kan gå lang tid fra laget får et oppdrag til de faktisk skyter.

Når kanonen først er ladet, får ingen forlate vognen. Noen ganger har de ventet i tolv timer. Da prater de om mekanikken og de tekniske finessene til systemet. Om tidligere oppdrag. Men aller mest om hva de skal til helgen og hva de gjorde forrige helg. Om sånne ting som fem menn under 30 år prater om. De kjenner hverandre godt og ler når de forteller.

– Livet som artillerist er et liv med mye venting og korte perioder med action, sier Simon Kamphuis. De fem granatene treffer målet. Pris: om lag 100.000 kroner.

Støvsugeren 

Etter at en runde er ferdig, må laget lade på nytt. Dette er det mest kritiske tidspunktet for panserhaubitsen, stående stille, som et åpent mål, med motoren i gang. Motoren slipper ut mye varme, samtidig som laget håndterer ammunisjon inne i vognen. Det beste forsvaret er derfor taktikken som amerikanerne kaller «shoot and scoot», hvor man forflytter seg raskt og bruker terrenget og været til sin fordel. På grunn av den høye skuddtakten kan Panzerhaubitze 2000 kjøre videre til neste posisjon allerede før granaten har truffet målet. Tårnet og siktesystemet er elektrisk, noe som skal gjøre det sikrere og mer pålitelig enn hydrauliske systemer. Nederlenderne har allerede prøvd ut artilleriet i virkelige kampsituasjoner. I 2005–2006 begynte de å bruke Panzerhaubitze 2000 i Afghanistan.

– Erfaringene våre derfra er gode. Den manøvrerer godt i terrenget, og skuddkapasiteten er god, forteller kaptein R. J. Aarten i Alfa-batteriet.

Han legger til at Panzerhaubitze 2000 trenger mye vedlikehold. Spesielt i Afghanistan, hvor det er mye støv. Oppsynsmann for ildsikkerhet Derk de Vries har jobbet med artilleri i en årrekke og er godt kjent med bruken av Panzerhaubitze 2000.

– Det er et flott artilleri. Men det er komplisert å lære, og det krever mye vedlikehold. Vi måtte ha et eget vedlikeholdsteam. Jeg pleier å si at støvsugeren var den viktigste delen vi hadde med til Afghanistan, sier de Vries og ler.

Jeg pleier å si at støvsugeren var den viktigste delen vi hadde med til Afghanistan


– Kostnadene ved artilleriet er lave med tanke på at det fungerer under alle værforhold, sier de Vries.

Oberst Lars Magnus Huse, sjef ved artilleriskolen til Hæren, vil ikke kommentere Panzerhaubitze 2000 eller de andre alternativene. Han peker på at det er fire nøkkelkrav som blir viktige når nytt system skal kjøpes inn.

– Vi ser på rekkevidde og ildkraft, mobilitet, beskyttelse og levetidskostnader.

Han understreker at det viktigste ikke er hvilken type som velges, men at kanonen som blir valgt, tilfredsstiller kravene Forsvaret har stilt.

– Vi er avhengig av å ha et nytt rørartillerisystem i verktøykassen for å møte eventuelle trusler og operative behov i fremtiden.

Hørselvern 

I dag skyter Winnen og laget hans på mål mellom fem og seks kilometer unna.

– Hva tenker du om at du skyter på mål du stort sett ikke ser?

– Jeg stoler på beskjedene jeg får fra artillerijegerne og observatørene. De ber meg ikke om å skyte hvis det ikke er nødvendig. Men det er klart, det hadde vært tøft å se at man traff. Det skal han snart få se. Drømmen er å jobbe som artilleriobservatør. Da må det minst to års jobbing til – og mer øving. Nå kommer han småspringende med en bag med hørselvern. De skal øve på «direct laying»: Å forsvare seg mot stridsvogner og artilleri som skyter direkte mot dem. Da kan de se granatene treffe mål en kilometer unna. Jeroen Winnen er spent.

– Det er vanskelig fordi jeg må sikte manuelt. Dessuten har jeg ikke gjort en slik øvelse før. Laget lukker seg inn i artillerivognen. Winnen får tre forsøk.

Han treffer på alle. 


Powered by Labrador CMS