– Vi så på dem som befriere
Ragnar Dahl var elleve år da russerne kom for å frigjøre Finnmark. Han talte 1400 soldater som gikk forbi hjemmet til familien.
Denne artikkelen er over fire år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Ved huset like ved Grense Jakobselv vandrer Dahl på gjengrodde stier. Med to staver til å støtte seg, og på to bein som har båret ham utallige kilometer i grenseområdet, går Dahl ned til elvebredden. Bare et steinkast unna hjemmet der 87-åringen vokste opp, på andre siden av elva, ligger Russland. Før krigen var kontakten med naboen i øst god; barna lekte med hverandre og russiske og norske grensefamilier hadde nær kontakt, forteller finnmarkingen.
– Vi så på dem som befriere og vi var glade for at vi ble kvitt tyskerne, sier Dahl.
– Bare i Sør-Varanger var det snakk om at det var rundt 70 000 tyskere under krigen.
Han husker okkupasjonen i detalj; at de tyske styrkene ble mer nervøse da russerne drev fronten vestover – mot Norge og grensen til Finnmark. De fryktet den fremadstormende armeen. Krigen var i ferd med å snu, og tyske styrker tok tunge tap ved Litsa-fronten, nordvest i Russland i 1944.
Rød av blod
– Det ble sagt at Litsa-elven var farget rød av blodet fra falne tyske soldater. Vi kunne høre skuddveksling hver dag, sier Dahl og forteller at de i flere dager gjemte seg på vidda – i frykt for å havne midt i kamphandlinger mellom tyske og russiske styrker.
– Vi så på dem som befriere og vi var glade for at vi ble kvitt tyskerne.
– Da var det ikke annet for oss å gjøre enn å søke dekning. Tyskerne skjøt på alt som rørte på seg.
Tyskerne flyktet fra de røde armé, og forsøkte å sabotere fremgangen til fienden. De satte fyr på hus og bygninger, de saboterte telefonlinjene og ødela alt som kunne gjøre den russiske frammarsjen i nord lettere.
Kvelden 18. oktober 1944 glemmer han aldri.
1400 russiske soldater
I fjellsiden på russisk side av grensa, så Ragnar Dahl hundrevis av bål bli tent kvelden før naboene i øst drev inn over Norge.
– Det var litt av et syn. Det var så mange russere på den andre siden, de var bak enhver busk og skogen så ut til å leve.
– En russisk offiser kom bort til meg og spurte: «Germanski»?
– «Njet, germanski», svarte jeg på det lille russiske jeg kunne, sier Dahl – og smiler.
Fra trappa i barndomshjemmet ved Grense Jakobselv telte han soldatene som marsjerte forbi huset dagen etter. Ragnar Dahl og familien var blant de første i Norge som så den russiske framrykkingen over grensa.
– På morgenen (19. oktober) kom de får å låne plank av oss for å lage en bru. I løpet av formiddagen gikk det 1400 russiske soldater forbi trappeoppgangen vår.
