En rett og rimelig særaldersgrense

Den 1. desember 2019 avslutter jeg en fantastisk reise. På grunn av Forsvarets særaldersgrense kan jeg pensjonere meg når jeg fyller 57. En givende, meningsfull og spennende tjeneste i Forsvaret går mot slutten.

Når jeg forteller venner og bekjente utenfor Forsvaret om mine planer, blir mange ofte forundret over den lave pensjonsalderen. Spesielt i en tid hvor den ellers er under press.

Det er i grunn ikke så rart. Selv Forsvarsdepartementet har visstnok problemer med å forklare særaldersgrensen. Hvis man ikke har tjenestegjort i Forsvaret, vil de færreste ha forutsetninger for å fullt ut forstå hva tjenesten innebærer. Det er derfor på sin plass å utdype grunnen til at særaldersgrensen oppleves som både rett og rimelig.

30 år på farten

Som offiser har jeg tilbragt det meste av mitt yrkesliv på steder som har vært unntatt arbeidstidsbestemmelsene. Tjenesten inkluderer blant annet en lang fregatt- og utenlandstjeneste. Den har medført både lange og krevende arbeidsdager og veldig mye fravær. Jeg har hatt et tilnærmet «normalt arbeidsliv» i knapt 7 av mine snart 37 års tjeneste. Dette har vært den eneste perioden hvor jeg (som folk flest) har kommet hjem (nesten) hver dag. I de øvrige 30 årene har tjenesten medført at jeg har vært andre steder enn der hvor familie og hjem befant seg.

Jeg har vært deployert til stående maritime NATO-styrker seks ganger i inntil seks måneder om gangen. Tjenesten har inkludert to internasjonale operasjoner.  Jeg har operert fra Svalbard i nord til Afrika i syd; fra USAs østkyst i vest til Svartehavet i øst. Jeg har ukependlet. Vi har bodd i utlandet, og jeg har tjenestegjort i et land i krig.

Jeg har ikke minst – og helt sentralt for min argumentasjon – lagt ned nesten 60 årsverk (i løpet av 37 år) i tjeneste for Norge. Det er 20 år lengre enn et normalt yrkesliv. Jeg har i perioder vært sliten på et nivå som vanskelig kan beskrives.

Har forsaket mye

Jeg var knapt tilstede da våre barn vokste opp. Kortet jeg fikk av min datter med teksten «Velkommen hjem på besøk, pappa» sier vel det meste. Tjenesten har medført at vi har forsaket mye. Heldigvis har jeg vært gift med en fantastisk dame. Valgene har vi gjort i fellesskap; men hun er kanskje den som har båret de største konsekvensene av tjenesten.

Etter å ha nedlagt nesten «60 årsverk» i tjeneste for landet føler jeg vel at vi har tjent lenge nok. Etter mer enn 30 års fravær føles det både rett og rimelig at jeg og min livspartner også får anledning til et liv sammen.

Alt har en pris

Misforstå dette rett. Tjenesten har vært utrolig givende, meningsfulle og spennende. Den har medført ansvar, variasjon, utfordringer, læring og motivasjon. Tjenesten har ikke minst vært av en slik art at det har vært både enkelt og helt nødvendig å nedlegge mye tid og innsats for å bli profesjonell nok til å mestre ekstreme situasjoner.

Jeg har også opplevd uendelig mye og føler meg utrolig privilegert for å ha fått tjenestegjøre i et så unikt miljø som Forsvaret har vært. Men alt kommer til en pris. Særaldersgrensen er min «bonus» og et uttrykk for at jeg har gjort mitt. Det er etterhvert behov for å bli avløst på post.

Særaldersgrensen er min «bonus» og et uttrykk for at jeg har gjort mitt

Min tjeneste er selvsagt ikke unik. Jeg har kollegaer med både lengre og kortere tjeneste. Begrepet «tjene» har også blitt brukt bevisst. Forsvaret er nemlig ikke en normal arbeidsplass. Vi arbeider ikke; vi tjener landet.

Forsvaret eksisterer likevel ikke isolert fra samfunnet rundt oss. Med en økende levealder er det naturlig og logisk at den norske pensjonsalderen må økes. Etter en lang tjeneste i den «spisse enden» synes jeg likevel ikke at det er vanskelig å forklare hvorfor det er rimelig at jeg pensjoneres som 57-åring. Jeg har 60 gode grunner til hvorfor jeg vil gå av med «rak rygg».

Må differensiere mer

Hvis særaldersgrensen for Forsvaret endres i fremtiden håper jeg at man evner å differensiere mellom dem som tjener i den spisse enden og dem som valgte kontortjeneste, samvær og karriere. Å tillegge de ulike stillingene en «pensjonsfaktor» som reflekterer fravær og innsats, vil gjøre det mulig å begrunne en lang tjeneste i den delen av Forsvaret som leverer den militære effekten.

For ordens skyld: Det finnes mange andre argumenter som begrunner særaldergrensen. De forklarer imidlertid ikke mitt valg.

I slutten av året forlater jeg Forsvaret i dyp takknemlighet for opplevelsene jeg har hatt, ansvaret jeg har blitt gitt, tilliten jeg har blitt vist og ikke minst, det unike miljøet jeg har opplevd.

Forsvarets forum møtte kommandørkaptein Hans Petter Midttun da han var forsvarsattaché i Ukraina. Les intervju her.