Alfakvinnen

17 toppsjefer stirrer taust ut i rommet. Autoriteter. Alle menn, i stive skjortekrager. De eldste ser mest alvorstyngede ut, mens sjefene av nyere dato drister seg til et lite smil. 

Foran denne flokken sitter Tonje Skinnarland i et hjørne av kontoret sitt på Rygge. Ansiktene i glass og ramme på veggen er alle de tidligere sjefene for Luftforsvaret. Hun skiller seg ut på flere måter fra mennene hun har i ryggen. 

For det første har hun feltuniform på seg i dag. Det mest opplagte er at hun er kvinne. Men det er noe mer. 

For første gang i historien har det norske Luftforsvaret en sjef som ikke er pilot.

– Det var jo bare et tidsspørsmål før første barriere ble brutt – før eller siden måtte en kvinne få sjefsjobben.

– Den andre barrieren er dypt kulturell, at luftforsvarsjefen skal være pilot. Jeg var veldig spent på reaksjonene da jeg søkte. Men jeg har bare fått gode tilbakemeldinger. Tiden var nok moden.

I Luftforsvaret har flygerne alltid, spesielt kampflypilotene, vært øverst i hierarkiet. Skinnarland mener avgjørelsen om å utnevne henne til sjef sender viktige signaler ut i hele Forsvaret.

– Da viser man at rekruttering skal skje utover bare én liten gruppe, at det er summen av kompetanse, erfaring og personlige egenskaper som skal telle.

– Tyngdepunktet i et hvert luftforsvar er flygning, så det er ikke unaturlig at de aller fleste sjefene har pilotbakgrunn. Men det bør ikke være en selvfølge.

Ifølge Tonje Skinnarland er hun første kvinne i verden som har blitt sjef for et lands luftforsvar.

– I starten var det uvant for mine internasjonale kollegaer, men jeg blir veldig godt mottatt. De har blitt vant til meg.

Den rette til å lede Luftforsvaret 

En kald vinterdag på Rygge, i februar 2017, skjer det historiske øyeblikket. Tonje Skinnarland er allerede god og varm i trøya, eller den gråblå uniformen, om du vil. Det skinner i gull fra beltespennen rundt livet til de to stjernene på jakkeslaget. 

Hun har siden oktober 2016 fungert som sjef for Luftforsvaret, det som tidligere het generalinspektør, etter at Per Egil Rygg brått gikk bort. Hun var hans nestkommanderende. Nå skal hun overta sjefsstillingen permanent. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen forretter innsettelsesseremonien. 

«Enkelt, men høytidelig», som man sier i Forsvaret.

Han sier Tonje Skinnarland er den rette til å lede Luftforsvaret gjennom den krevende endringsfasen forsvarsgrenen er i, med sin meget relevante og brede erfaring.

– Jeg hadde fått vist at jeg kunne gjøre jobben sammen med lederteamet rundt meg. Jeg regner med at det var en fordel da jeg søkte, sier luftsjefen da hun tenker tilbake.

Ville forme sin egen karriere

Kontroll og varsling er hennes fagfelt. Hun har vært jagerflykontrollør og luftvingsjef, for å nevne noe.

– Fra tidlig i karrieren har jeg opplevd å bli sett og verdsatt. Blitt oppmuntret til å søke nye utfordringer og fått støtte på veien.

– Har du ønsket å forme din egen karriere?

– Ja, jeg har vært opptatt av å velge de utfordringene som har vært riktige for meg, og der- med fått den erfaringen som er nødvendig for å stige i gradene. Det handler alltid om å gjøre en god jobb der man er. Sjefene mine har sett og anerkjent det jeg har gjort.

– Er du bevisst på at du er et forbilde for kvinner som kommer etter, som trenger å se at noen bryter barrierer?

– Ja, det er jeg, det har på en måte «vokst på meg». Ikke minst fordi jeg selv har erfart at jeg hadde behov for rollemodeller som har vært synlige, og som har gitt av seg sjøl. Mange flinke damer har gått opp løypa foran meg.

– Dessverre var det en del flinke kvinner som sluttet på begynnelsen av 2000-tallet da Forsvaret nedbemannet med gode sluttpakker. Plutselig var jeg en av få på mitt karrierenivå. Akkurat nå er kvinneprosenten i toppledelsen ikke så verst – der har vi omtrent «to fulle hender» med gull på skuldrene. 

Hun teller opp navnene på kvinnelige topplederkollegakr i Forsvaret. 

På mellomledernivå er ikke kjønnsbalansen like god. 

– I hele min tid har Forsvaret jobbet med handlingsplaner og tiltak, likevel går kvinneandelen veldig langsomt oppover. Rekrutteringen er ikke største problemet, spesielt ikke nå som allmenn verneplikt er innført – hovedutfordringen er å holde på kvinnene gjennom midtkarrieren. 

– Vi trenger fortsatt målrettet arbeid for å få opp kvinneandelen. 

Tonje Skinnarland har forflyttet seg til skrivebordet. Mange øyne følger med på henne: Akkurat her, i denne posisjonen, er det kong Harald som skuer ned fra veggen. 

De har møtt hverandre en del ganger, siden hun var hans overadjutant for noen år siden. Nå oppdaterer hun, som de andre styrkesjefene, den øverste krigsherren regelmessig om status i egen forsvarsgren. 

Full kalender

Kontoret er fylt av fly i alle former og fasonger. Og en falk, det vil si Luftforsvarets symbol, vokter reolen bak henne. Denne falken er en utstoppet utgave med stort vingespenn. Gitt i gave til en tidligere sjef på 1950-tallet, men fjærdrakten er fortsatt fin. Ermene på feltuniformen er rullet opp, hun tar seg til overarmene. 

– Jeg er litt øm, fikk vaksiner i dag. Skal snart til Mali for å besøke styrkene våre, det gleder jeg meg til. 

Skinnarland forteller at hun er mye på reise i inn- og utland. Siste utenlandstur var til Salzburg for møte med alle europeiske luftforsvarsjefer. 

– Når kom du tilbake derfra? 

– Ja det var det da ... Der har jeg altså en utfordring, å huske hvor jeg var i forgårs, i forrige uke eller planene for neste uke. Det går veldig fra det ene til det andre, på femminutten. 

Hun tenker seg om, må telle tilbake og ler litt av at dagene går litt i hverandre. 

– Kalenderen er full, ja. Derfor er det bra at når man blir sjef på dette nivået, så har man både militærassistent, adjutant og sjåfør. Helt nødvendig, sier Skinnarland og poengterer at den mest effektive «kontorplassen» er i bilen. 

– I baksetet, på den timeslange bilturen til og fra Oslo, da får jeg gjort mye. Sjåførene våre er superprofesjonelle. Man kan ta viktige samtaler uten at de skal høre etter, de er veldig nøye selektert til stillingen. Jeg blir ikke bilsjuk uansett, altså, men når man skal jobbe i bilen, er det en fordel med helproff sjåfør som kjører rolig og stabilt.

– Forsvaret vårt er lite og alle gjør «alt». Det var en tilvenning plutselig å ha så mye hjelp. Men det tar ikke lang tid før man omtrent blir hjelpeløs uten denne hjelpen! Jeg pleier å spøke med at når jeg en sjelden gang reiser alene, så burde jeg ha en sånn «reiser alene»-lapp i snor rundt halsen. 

Luftmakt starter og stopper på bakken, pleier Tonje Skinnarland å si. Luftoperasjoner er avhengig av et bredt spekter av funksjoner for å virke – alle er like viktige. Hun kan ikke fullrose de som er inne til førstegangstjenesten, nok. 

– De er motiverte og reflekterte – en avgjørende del av vår operative evne. 

Alfa eller bravo? 

Som vanlig når kontordagen på Rygge er over, setter hun seg selv bak rattet, og vi får følge med i den svarte Mercedesen. Vi passerer bondegårdene og de gule rapsåkrene som er nærmeste nabo til flystasjonen. Rundt et kvarter tar kjøreturen, hjem til et passe stort hus i Moss. Hjertekrans på ytterdøren. I gangen, på den ene siden av det store speilet, henger babybilder av datteren Synne. 

På motsatt side er ekteparets to avdøde redningshunder, en schæfer og en golden retriever, foreviget i glass og ramme. Med to offiserer som eiere, var det nærliggende å finne hundenavn i det fonetiske alfabetet: Charlie og Delta. 

– Vi er ikke helt enige om hvem som er Alfa og Bravo av oss to – ifølge Tonje er det hun som er Alfa, kommenterer far i huset, John-Arild, med et lite smil. 

Han er nettopp kommet fra jobben sin i Forsvarsdepartementet. Mor og datter avslører at de gjerne vil ha en ny hund. 

– John-Arild mener at livsstilen vår er for travel. Han har nok rett. Det er bra at noen i huset er fornuftige, sier Tonje.

Oppstilling med stor mage

Vi spoler vel ti år tilbake, til forrige gang Forsvarets forum besøkte den gule eneboligen i Moss. Tonje Skinnarland i sofaen med spedbarnet Synne på fanget. En ekte «Nato-unge» – akkurat slik som moren sin – faren var offiser og Tonje flyttet land og strand rundt som barn og ungdom. Forskjellen er at Synne til nå ikke har måttet flytte i det hele tatt. 

– Vi har klart å ordne oss slik i alle disse årene at begge har hatt jobber med bare dagpendling, sier Tonje Skinnarland og forteller at hun og John-Arild har holdt sammen i 26 år, og at de møttes på Luftkrigsskolen.

Sist vi var hjemme hos familien, var hun i barselpermisjon, men på vei inn i en tilværelse som dagpendler mellom Moss og sjefsjobben på Mågerø. 

– Jeg ble innsatt som sjef bare en måned før fødsel – oppstilling med stor mage. Det var et kraftfullt symbol på at svangerskap ikke er til hinder for karriere. 

Hun snakker mest om muligheter, mener fremtiden for Luftforsvaret er lys. I 2025 kommer Norge til å ha et av verdens mest moderne luftforsvar. Frem til da skal nye fly, helikoptre og bakkesystemer verdt over 100 milliarder fases inn. 

Trygg på at F-35 vil levere

For å få full effekt av investeringene skal personellet styrke kompetansen sin. Luftforsvaret gjennom samme brilleglass som sjefen. På Andøya har det nærmest blåst orkan i kastene i debatten om nedleggelse av flystasjonen. 

NH-90-helikoptrene er blitt mest kjent for å være forsinket i leveransen. Kampen om hvor Bell-helikoptrene skal benyttes, har vært knallhard, ikke minst på Stortinget.

– Reell operativ evne krever at vi har nok personell, med rett kompetanse, som er øvd og trent, tilgjengelig materiell, robuste vedlikeholds- og forsyningsløsninger og godt beskyttede og understøttede baser. 

– At vi har betydelige gap i denne evnen i dag, er en kjensgjerning. Mitt fokus i daglig styring og inn mot Fagmilitært råd, er å få det vi har, og skal få, til å virke.

 Om nødvendig rykker luftforsvarssjefen ut i avisspaltene og korrigerer hvis hun tenker kritikernes påstander er for dystre. Som når hun mener debatten om de nye kampflyene bør korrigeres. Forventningene til hva F-35 kan prestere, er mildt sagt enorme. 

Med milliardinvesteringer følger automatisk både krav og kritikk. Hun mener F-35 vil bli den enkeltkapasiteten med størst betydning for Forsvaret. Og nei, hun er ikke redd for at disse flyene vil bli stående på bakken. Det jobbes hardt for å sikre at Luftforsvaret skal ha nok piloter, teknikere og annen nødvendig kompetanse i overskuelig fremtid for å få full effekt av Norges største investering.

– Jeg kjenner meg trygg på at F-35 kommer til å levere. 

– Det er veldig spennende og motiverende med nytt materiell. Men det er krevende å lede Luftforsvaret i overgangsfasen med operative leveranser på aldrende materiell. Samtidig som vi innfaser nytt med marginalt tilgjengelig personell og kompetanse. Jeg er bekymret for det jeg vil betegne som et kompetanseunderskudd i Forsvaret i dag. 

At det er gjort riktige og viktige vedtak om struktur og baser for fremtiden, er sjefen sikker på.Hun forsvinner opp i andre etasje. Få minutter etter er hun tilbake, i helsvart: Forsvarets uniform er byttet ut med håndballtreneruniformen. Vi bytter likeså godt bil i tillegg:

– Egentlig liker jeg el-bilen best. Den skulle være familiens nummer to-bil, men blir i praksis mest brukt. 

Toppsjef og håndballtrener

Energiske jentestemmer. Hestehaler. Inne i håndballhallen vrimler allerede de unge håndballspillerne på Herulfs jenter 11 lag rundt. Nå er luftforsvarssjefen trener og mor til Synne. Men datteren får ikke særbehandling på banen, hun må pent innrette seg etter samme instrukser som de andre jentene. 

Innimellom får treneren tid til å sette seg på sidelinjen og fortsette intervjuet. 

– Jeg blir mer sliten av en time med et tjuetalls 11-åringer på håndballtrening enn en dag på jobben. Men det er veldig givende! 

Hun forteller at hun prøver å skjerme treningene så godt hun kan, og at fordelen med å være toppsjef, når man er den som bestemmer og legger planene, er at man tross alt har en del fleksibilitet. Kampene i helgene og turneringer får hun nesten alltid med seg. 

– Håndballen er en fin mulighet til å få tilbringe mer tid med datteren min og følge henne opp. I tillegg får jeg bidratt til lokalmiljøet. 

– Før var jeg hovedtrener for laget, men siden jeg bare får med meg rundt halvparten av treningene, er jeg hjelpetrener nå. 

– Får du oftere spørsmål om hvordan du kan kombinere karriere og familie siden du er kvinne? 

– Ja, det tror jeg. Mannlige ledere får nok ikke like ofte det spørsmålet. Men jeg tolker det som omsorg, sier Skinnarland før hun brått må løpe for å sjekke en av spillerne som har lagt seg ned på sidelinjen. 

Hun kontrollerer om jenta er skadet. Heldigvis viste det seg å være falsk alarm.